Storebrortanker

Jeg er så vanvittig, ufattelig heldig å ha en frisk datter og en frisk sønn hos meg, mine lys i livet, mine vakre øyenstener, mine hjerteplastre og største stoltheter, jeg føler meg så heldig som har dem! De begynner å bli store nå, snart elleve og snart ni år, jeg merker at småbarnsfasen ugjenkallelig er forbi. De får til så mye, tar mye mer ansvar, blir så modne, de trenger meg på en helt annen måte nå enn da de var små. Men de trenger meg fortsatt, og de er fortsatt ikke større enn at de forguder mammaen sin, og gir masse, masse kos! Og jeg kan ikke si annet enn at jeg nyter det, tiden går så altfor fort og snart står begge to med bena plantet midt uti puberteten og synes at jeg er dummest i verden. Så jeg koser så mye jeg kan. Og ekstra glad i mammaen sin blir de to luringene mine når det er kveld, og de strekker leggetiden så langt de kan ved å krype inn i mammas armkrok i sofaen og kooose!

Her forleden kveld var det sønnen min på snart ni som hadde kveilet seg opp i fanget mitt for å kose. PC-en står stort sett alltid på hjemme hos oss, og som alltid flimret bilder over skjermen som skjermsparer, alle mulige bilder fra alle mulige situasjoner siden vi først fikk oss digitalkamera for sånn ca åtte år siden, inkludert mange mange bilder av nusse. Plutselig så han på meg og sa "Aldri fød igjen, mamma!". Jeg spurte hva han mente med det, og han fortsatte "Du må aldri kjøpe sånn som var på TV i sted, sånn som hjelper deg med å bli gravid!" Da kom jeg på at det nettopp hadde vært en reklame for Clearblue fertilitetsmonitor på TV. Jeg måtte humre litt for meg selv, men prøvde å holde masken for å vise at jeg tok ham og tankene hans på alvor. "Hvorfor ikke det da?", spurte jeg, selv om jeg visste svaret: "Tenk om babyen ble sånn som nusse..."

Ja tenk om det... Vi fikk jo aldri noe endelig svar på hva som var galt med jenta vår. Og dermed vet vi ikke om det er fare for gjentagelse i et eventuelt nytt svangerskap. Vi er allerede så heldige at vi har to friske og flotte barn, vi begynner å bli ganske gamle både mannen min og jeg, og vi har bestemt oss for at vi ikke skal ha flere barn. Det er ikke det at jeg ikke har inderlig lyst, men alt annet taler igrunn imot. Jeg forsikret derfor sønnen min om at han skulle slippe å få flere småsøsken. Da så han på meg igjen, og ordene hans var så hjerteskjærende triste: "Jeg er ikke storebror mer jeg mamma..." Det gjør meg så vondt at han bærer på slike tanker! Han var bare tre og et halvt år da nusse ble født, men hadde gledet seg sånn til å bli storebror. Og så fikk han aldri oppleve hvordan det egentlig skulle være å være storebror, han fikk aldri lekt og tullet med lillesøsteren sin, aldri vist henne verden, aldri kranglet og sloss, aldri følt seg som en ordentlig storebror.... Jeg prøvde så godt jeg kunne å forsikre ham om at han alltid vil være nusses storebror selv om hun ikke er her mer, hvorpå han sa til meg med oppgitt mine: "Mamma, jeg er storebroren til en krukke med aske!"

Og på mange måter har han jo rett. Alt som er igjen av lillesøsteren hans er en krukke med aske, den står fortsatt på minnekommoden hennes i stua. Vi skal spre asken på havet, vi har bare ikke funnet den riktige anledningen ennå, og han og jeg snakket litt om at i sommer må vi finne en fin dag å gjøre det på. "Men jeg må først få litt av asken i en liten boks som jeg kan spare på, mamma, lov meg det!" avsluttet min kloke, gode gutt. Og det skal han få, han er jo storebror.