De knuste drømmers rom

Jeg leste for en tid tilbake denne artikkelen, om de knuste drømmers rom. De knuste drømmers rom er et sted i tankene våre, sjelen, hjertet om du vil, for de tingene som ikke ble, planene som måtte skrinlegges, drømmene som ikke ble innfridd. Et rom vi alle har, som er fylt med ulike tap for oss alle, for ingen kan gå gjennom livet uten å oppleve tap. Kjærligheten som ikke ble gjengjeldt, forhold som går i stykker. Venner som forsvinner ut av livet vårt, mennesker som dør fra oss. Utdanningen man ikke kom inn på, drømmejobben som gikk til en annen. Drømmehuset det ikke var penger til, de store planene som ikke lot seg realisere. Og jo lenger vi lever, desto mer må vi putte inn i de knuste drømmers rom.

Vi som har mistet barn huser mye smerte i våre knuste drømmers rom. Drømmene vi hadde for barnet, de oppsto til og med før barnet var unnfanget! Tingene vi skulle gjøre sammen, store planer ble lagt allerede da barnet var et lite frø i magen. Det som er så ekstra vondt med tapet av et barn, er at dette rommet bare fortsetter å vokse med tiden. Etterhvert som tiden går og det døde barnet skulle ha vokst og utviklet seg, blir man som forelder minnet på stadig nye ting som skulle skjedd, stadig nye milepæler og opplevelser vi ikke får delt med barnet, stadig nye ønsker vi aldri får hatt for barnet, stadig flere knuste drømmer som må få plass i rommet. Som den gangen det plutselig gikk opp for meg at nussejenta mi skulle begynt på ballett hvis hun hadde fått være frisk og fått leve. Enda en knust drøm jeg måtte gjøre plass til. Og slike små påminnelser kommer stadig vekk. Sorgen over et mistet barn går aldri over, den skifter bare form ettersom tiden går.

I artikkelen er dessuten de knuste drømmers rom beskrevet som ett av to rom i det som er sorg. Det ene sorgrommet inneholder det som faktisk skjedde, det at barnet døde. Dette er en så opprivende, grusom, håndgripelig hendelse at andre mennesker ikke har vansker med å forstå at man sørger, og mange kan bli med inn i dette sorgrommet. I de knuste drømmers rom derimot, er man ofte alene. Framtiden som gikk tapt da barnet døde er vanskeligere og vanskeligere for andre å relatere seg til ettersom tiden går. Livet fortsetter jo videre på en helt annen måte for dem enn for de aller nærmeste pårørende, og selve dødshendelsen blir fjernere og fjernere. På merkedager og dager for store begivenheter river det i sjelen på de som har mistet, mens mange rundt sannsynligvis ikke ofrer en tanke på at noen har det ekstra vondt på slike dager fordi de har mistet det barnet som skulle begynt på skolen for første gang, skulle vært med i skoleforestillingen, skulle vært russ, skulle gått ut fra universitetet, skulle giftet seg...

Og nettopp derfor er de knuste drømmers rom et ensomt rom for oss som har mistet et barn. For etterhvert som tiden går og andre legger hendelsen bak seg, så fortsetter det hele å dukke opp igjen og igjen i stadig nye former med ujevne mellomrom for oss. Men av frykt for å gjøre andre utilpass og støte dem vekk lar vi vær å snakke med andre om sorgen, og sitter i stedet alene med smerten i den delen av sorgen som er de knuste drømmers rom, selv om vi egentlig trenger å prate om det, trenger at andre husker, og anerkjenner sorgen også etter at det har gått lang tid. Det handler overhodet ikke om å dyrke sorgen, men å ta på alvor denne skjellsettende delen av livshistorien vår, som har forandret livsveien vår for alltid, og som vi derfor aldri helt kan legge bak oss.

"Livskunsten er å leve det livet vi fikk og strekke oss etter de muligheter og gleder som ligger langs vår livsvei, selv om den tok en sving som vi ikke hadde ønsket", står det i artikkelen. Det er helt sant. Livet leves bare en gang, og det gavner ingen å synke ned i bitterhet og resignasjon over det som ikke ble. Men det kan være en virkelig gave til en som en gang har mistet barnet sitt å gi en invitasjon til å prate om sorgen, og vise at man husker!