Vonde følelser tvinger seg fram

Det har vært så mye stress i det siste, så mye å gjøre, jeg har vært så sliten, og det tykke skallet som gir inntrykk av at alt går bra blir tynnere, det slår sprekker.

Vanskelige følelser fra fortiden tvinger seg fram, både fra tiden med min datter, rundt hennes død og fra tiden etterpå. Vonde flashbacks om det som faktisk ble, fortrengte hendelser, ting jeg ikke har tenkt på på lenge. Tanker om alt som ikke ble. Drømmene som knustes. Piggene stritter og jeg provoseres av den minste antydning til at folk rundt meg henger seg opp i ting jeg anser som bagateller i den store sammenhengen og ikke verd å ofre det grann med bekymring på, og synes at de heller bør prise seg lykkelige over at de ikke må oppleve det samme som jeg.

Tanker om mennesker jeg følte sviktet meg da hun levde, de kan forsåvidt dra til helvete. Mennesker jeg føler har sviktet i etterkant, og som jeg føler jeg har mistet selv om jeg skulle ønske de ville fortsette å være der for meg. Og følelsene farges av opplevelser fra barndomstiden, som jeg trodde jeg hadde lagt bak meg for lengst. Jeg føler meg ensom, og så liten og usikker. Selvtilliten vakler, og paranoide tanker banker på. Fornuften sier at jeg må riste dem av meg. Men fornuften lystrer ikke alltid helt, og ideer om at jeg egentlig ikke fortjener bedre sniker seg fram. De dumme følelsene klarer tidvis nesten å overtale fornuften min om at jeg ikke har hatt rett til å forvente noe som helst av noen, og at jeg må stå i dette alene. Hvorfor skulle noen gidde å være der for meg? Alle andre virker å ha nok med sitt, og jeg er ikke den som vil bry noen.

Det nærmer seg ettårsdagen for hennes død. Kanskje er det nå den kommer, smellen som jeg har fryktet men hittil unngått. Jeg har ofte tenkt at det har gått for greit med meg etter at hun døde. Trodd at jeg har taklet sorgen, tenkt at den har fått nok plass i tilværelsen og at jeg har lykkes i å gå videre. Men kanskje det er nå de mer eller mindre bevisst fortrengte, ufordøyde følelsene forlanger et oppgjør. Nå kjenner jeg at jeg bevisst gjør mitt beste for å skyve det vonde unna, ikke tenke på det. Jeg vet at det er dumt. Jeg synes at det er feigt. Jeg vil ikke være feig, jeg vil være modig. Men så er jeg visst ikke det. Jeg klarer ikke vise de som betyr noe for meg hvordan jeg egentlig har det. At jeg faktisk sliter, at jeg føler meg ensom, overveldet, at jeg trenger noen å dele alt det vonde med. Og slik mister jeg kanskje mennesker som jeg skulle ønske ville forbli i livet mitt.

Jeg er ikke modig i det hele tatt. Og det får meg til å føle meg enda mer miserabel.