Sliten

Jeg er så utrolig sliten for tiden.
Det er så mye å gjøre, på så altfor lite tid.
I tillegg har to runder med omgangssyke på 4 uker tæret godt på kreftene.

Arbeidspresset på jobb har vært vanvittig stort den siste tiden på grunn av personellmangel, den ene etter den andre blir offer for den grusomme omgangssyken. Jeg blir ofte sittende utover arbeidstiden om ettermiddagene. Ofte går jeg hjem og føler at jeg ikke har gjort noen god jobb den dagen, og det er ingen god følelse når man jobber med mennesker.
Alt oppleves som et stress, selv hyggelige ting som egentlig burde vært avslappende og energigivende blir et stressmoment når tidsskjemaet er stramt og jeg vet at jeg må bryte opp og halse videre til neste post på programmet.
Ofte er det nattesøvnen det går ut over, det er den eneste muligheten for å knipe inn litt tid.
Og så får jeg svi for det dagen etter.

Likevel rekker jeg ikke over alt.
Jeg burde ryddet og organisert mer.
Jobbet med å få ferdig huset, annenetasjen er like ubrukelig nå som da vi flyttet inn for nesten 5 år siden.
Tilbragt mer kvalitetstid med barna.
Vært en bedre kjæreste for mannen min.
Tatt bedre vare på venner.

Men har jeg egentlig lov å føle meg sliten? Har jeg lov å føle meg stresset?
Jeg har valgt den tilværelsen jeg har nå.
Jeg hadde til og med tenkt å forsøke meg som fulltidsarbeidende trippelarbeidende mamma mens nussejenta mi levde. Jeg skjønner jo nå at det hadde vært helt urealistisk. Det var jo helt sinnsvakt å tro at noe slikt skulle gå an, kombinere en krevende fulltidsjobb med å være mamma til ei lita jente som krevde så mye tilstedeværelse, så mye oppfølging, sugde så mange krefter, trigget så mange følelser. Jeg føler meg som verdens største egoist som ønsket å gjøre dette for meg selv, og trodde jeg ville klare det. Tenk å være så naiv.
Og så døde hun.

Jeg har faen ikke lov å føle meg sliten.
Det var jo dette jeg ville!?
Jeg trodde jeg skulle klare det mens hun levde.
Og så klarer jeg det knapt selv om hun er død.
Det er jo ikke slik ting skulle vært i det hele tatt!
Det er så jævlig absurd alt sammen at det ofte er vanskelig for meg å tro at det er sant, selv om jeg så smertelig og brutalt har levd alt sammen.
Kommer livet noensinne til å føles noenlunde riktig igjen?
For de siste årene har vært så vonde og kontrastfylte, og jeg har opplevd ting som kan få den aller sterkeste til å knekke fullstendig, det har føltes så urettferdig, jeg føler meg frarøvet så mye, de vakre drømmene, framtiden som ble knust.

Skjønt jeg har ingen andre enn meg selv å skylde på.
Det var jeg som satte henne til verden, den ufattelig vakre tapre vesle jenta som måtte lide så altfor mye, jeg klarte ikke å hjelpe henne, og hun måtte dø for å slippe unna lidelser og plager.
Jeg har faen i meg ikke noe med å føle meg sliten.
Min vakreste prinsesse, hun var så tapper, og så sterk, så mye sterkere enn jeg er.
Hun var en av de små kjempene, for god for denne verden, for god for meg.
Til syvende og sist er det bare min feil alt sammen, de siste fire årenes mareritt, de knuste drømmene, og da er det vel bare en passende straff for meg at jeg må leve videre her på jorden med livet hennes på samvittigheten, uten den jenta jeg ønsket meg så sterkt, og med en framtid som for alltid vil mangle en datter, med alt det innebærer av hendelser som aldri vil skje?

Skjønt vi mennesker forsøker å realisere drømmer hele tiden. Min drøm var med de beste intensjoner om glede og lykke for mange fler enn meg selv, inkludert min etterlengtede vesle prinsesse, og ikke ment å skade noen.
En grusom tilfeldighet fra naturens side gjorde imidlertid at det gikk så altfor galt med min vakre drøm om enda et kjærlighetsbarn.
Og et uskyldig lite menneske måtte lide, og dø.
Det går ikke an å oppleve noe slikt uten å bli merket av det for resten av livet. Det er vanskelig å ikke føle skyld.
Jeg lurer på om det blir lettere noen gang, eller om jeg alltid vil streve like mye med disse tankene.
Faktum nå er ihvertfall at jeg er sliten av alt dette.

Måtte våren og de lysere tidene bringe med seg litt sjelero og overskudd for meg og alle andre som strever.