Bli hjemme eller ikke?

To vanskelige merkedager nærmer seg.
Fødselsdagen, og dødsdagen, til min elskede prinsesse.

Jeg lurer på hvordan de vil bli. Vil det bli forferdelig vanskelig?
Jeg vet ihvertfall at jeg syntes fødselsdagene var veldig tøffe da hun var i live.
Eller kommer det til å gå etter omstendighetene greit?
Vil jeg ønske å ha tid alene disse dagene, til refleksjon og ettertanke,
eller vil det være bedre for meg å ha noe annet å tenke på, noe å henge fingrene i?

Mine to vidunderlige og dyrebare friskusbarn har lenge sagt at de vil feire lillesøsters fødselsdag med en kake med fire lys...
Kanskje vil vi kikke litt ekstra på fine bilder, se nærmere på tingene i minnekisten hennes. Kanskje se noen filmsnutter av henne, det er noe jeg ikke har orket å gjøre så mye siden hun døde.

Kjenner jeg meg selv rett, kommer den pliktoppfyllende delen av meg til å sørge for at jeg kommer meg på jobb (heldigvis jobber jeg kun dag begge dagene), og nok en gang skyver tanker og følelser unna til fordel for arbeidet.
På den annen side kjenner jeg jo av og til, eller egentlig stadig vekk, på at tempoet i livet mitt til tider er vel høyt, og at jeg behøver større rom for å reflektere, føle og minnes. Men så vet jeg også at for mye tid til å tenke ikke er bra for meg (beslutningsvegringen lenge leve, eller, det skal visst ikke være lett!?).

Det jeg vet, er at jeg gruer meg.

Ventetiden føles så lang når man gruer seg, og gir rom for så mye tankevirksomhet.
Men livet har lært meg at å grue seg til noe veldig vanskelig, i de fleste tilfeller er mye tøffere enn det man faktisk venter på. Selve hendelsen varer gjerne ikke så lenge, og blir ofte en forløsning av mange oppsamlede følelser og mye innestengt tensjon.

Selv det å oppleve sitt eget barn dø er ikke like ille som å vente på at det skal skje.
Det er ventetiden som var desidert verst, uutholdelig, jeg følte at jeg ville gå fra konseptene. Og så skjedde det...
Etterpå er alt annerledes, alt er fremmed og nytt.
Og tiden tikker videre, ubønnhørlig.
Livet går videre, det er det eneste livet vi har, og vi må henge på for å få så mye vi kan ut av det, selv om alt i hele kroppen skriker i protest over at alt liksom skal gå videre når noe så forferdelig har skjedd. At liksom ikke dette var så rystende at hele tiden ikke bare stoppet opp?

Men tiden går, og tiden vil vise hva jeg gjør
når merkedagen plutselig er der.
Først er det mange tanker som skal tenkes.