Tenke framover

Vi har kommet dithen at tanken på framtiden må begynne å strekke seg lenger enn hvordan vi skal komme oss gjennom neste dag. Nå har liksom nusse vært så stabil som det er mulig for henne ganske lenge. Nå er vi der vi kommer til å være, det skjer ikke flere store ting nå. Skjønt vi går vinteren i møte, det blir vel mye slimproblemer og noen lungebetennelser i vinter også. Men hun er sterk, den lille jenta. Hun er en overlever. Mange barn som på mange måter har hatt bedre forutsetninger enn henne, mer livskvalitet, har bukket under og måttet forlate verden. Men nusse lever.

Og framtiden, den skal være med henne. Dette er ingen parentes i livet vårt, ikke en vond drøm som jeg snart skal få våkne opp fra. Det er dette som har blitt livet. Livet som har tatt en så totalt annerledes retning enn jeg noensinne hadde forestilt meg var mulig. Men det finnes ingen vei tilbake. Hit jeg har kommet, hit må jeg bli. Med møysommelig å jobbe med meg selv kan jeg nok bevege meg litt nærmere dit jeg trodde jeg skulle få leve livet. Men aldri helt dit.

Jeg vil nok kunne se dit. Se på de andre, de som jeg tidligere kalte venner, som lever sine ubekymrede liv, se lykken. Men avgrunnen mellom oss er så dyp, og den smale broen over er ikke for meg å krysse. Jeg står fast på den siden hvor sorgen, tapet og savnet råder, og over dit er det ikke mange som vil ta en tur, om så bare for å gi litt trøst og støtte. Likevel må livet gå videre, jeg må se framover.

Men det er så lett å tenke mest på alle de vanskelige dagene som vil komme, for de vil bli mange. Alle milepælene, alle merkedagene som rettere sagt ikke skal komme. At de grå hverdagene skal bli de gode dagene, mens ferier og festdager for alltid vil forsterke savnet etter det som ikke fikk bli.
Jeg kjenner motløsheten krype over meg når jeg forsøker å tenke framover. Er det rart at jeg heller vil ta en dag av gangen? Komme meg gjennom en og en dag, så jeg først kan legge nusse, og så legge meg selv? Hvordan skal jeg klare å skape oss en framtid?