Det nærmer seg skolestart

Juli nærmer seg slutten, og med august kommer tiden for skolestart. Ikke noe spesielt med det egentlig, sånn er det jo hvert år!
Men for meg blir det en ekstra spesiell tid, for i høst skulle nusse begynt på skolen, og det er mange tanker som kverner rundt i hodet. Jeg har gruet meg til dette lenge, forsåvidt helt siden hun var liten og vi forsto hvor syk hun var, og skjønte at det uansett ikke ville bli en vanlig skolestart denne høsten. Jeg fulgte begge mine to eldste barn til sin første skoledag mens nusse levde, og også disse dagene ble preget av vissheten om at nusses første skoledag ikke ville bli slik den skulle ha vært, glad, spennende og full av løfter om en framtid med alle muligheter...

Nå ble det slik at nusse alt som ettåring begynte på et dagtilbud/barnehagetilbud på det samme stedet som hun ville fått skoletilbudet sitt, og i mitt stille sinn bestemte jeg meg for at jeg ikke ville møte opp sammen med de andre nye førsteklassingene denne dagen. Nusse ville jo allerede være godt kjent på "skolen" sin, det ville ikke gjøre noen forskjell fra eller til for henne om vi var der, og jeg orket ikke tanken på å se de andre friske og spente små seksåringene, de nysgjerrige og stirrende blikkene til de andre foreldrene i ryggen, unnvikelsen, ensomhetsfølelsen, smerten, sorgen over tapet av en drøm. Jeg var litt redd for at noen kanskje ville tenke at jeg ikke var glad i eller stolt av jenta mi, men besluttet at det var viktigere å beskytte meg selv enn å bry meg om hva andre kanskje måtte mene.

Men livet ble for tøft å holde ut for min aller tapreste, vakreste lille prinsesse, hun døde fra meg, og fikk fred etter 3 lange års umenneskelige lidelser. Nå har hun vært død lenger enn hun levde, og livet med henne føles på mange måter som om det var i en annen tid, en annen dimensjon. Skjedde alt dette virkelig med henne, med oss? Det er som om tiden legger et slør over alt det forferdelige som var og gjør alt litt uvirkelig, men sorgen flyter der rett under overflaten et sted, og bobler opp nå og da. Dette med skolestart har jeg fortsatt å grue meg til hver høst også etter at hun døde, og nå har altså tiden snart kommet.

Jeg slipper å føle skyld for at jeg ikke møter opp på min datters første skoledag. Men jeg tumler med tanker om hvordan dagen ville blitt hvis hun ikke hadde dødd, ser meg selv sitte alene i sofaen og gråte ned i PC-tastaturet, fortvilet over nusses situasjon og full av sorg over drømmen som brast. Og tenker selvfølgelig på hvordan allting skulle vært hvis det var en frisk nusse som ble født den iskalde februarmorgenen for snart seks og et halvt år siden. Vi skulle kjøpt nye, fine klær og kanskje sko. Rosa pennal med Hello Kitty på, blyanter, fine viskelær, farger og bokbind. Jeg skulle ordnet skiftetøy, innesko og turutstyr, så koselig det ville vært! I stedet må jeg gå og se på alt jeg ikke skal kjøpe, og minnes på alt jeg ikke skal forberede når jeg handler og ordner til skolestart for en 5. og en 7. klassing. Og jeg er så lei meg for at alt har blitt som det har blitt.

Nå om dagen raser stormen, og sløret som tiden har lagt over det vonde blåses bort, alt kommer nærmere igjen, alle følelser blir sterkere, sorgen bobler opp og bryter overflaten. Snart er det skolestart, og jeg sender en ekstra medfølende tanke til alle andre der ute som heller ikke får følge barnet sitt til skolen for første gang.

Og til dere som har en spent og forventningsfull førsteklassing i år, eller i fremtiden, vit hvor heldige dere er, og ikke glem at det kanskje skulle vært en pult til i klasserommet. Kanskje skulle det begynt enda en gutt eller jente i klassen hvis ting hadde gått som de var ment en gang noen år tidligere. Den tomme plassen i skolegården, i klasserommet eller på klassebildet synes ikke, men hver høst er det mange foreldre som ikke får følge barnet sitt til sin første skoledag, mange barn på skolene rundtomkring som skulle hatt en liten søster eller bror i første klasse.

I høst er det nusse som ikke skal begynne på skolen. Og det gjør vondt i mammahjertet.