søndag 15. april 2012

Den tredje dødsensdagen

I dag er det tre år siden nusse fikk fred.

Tre år har gått siden hun trakk sitt siste åndedrag, siden hjertet hennes sluttet å slå.
Det er tre år siden jeg så barnet mitt dø.
Tre år, 1096 dager. Det er mange dager uten å ha sett, følt, hørt, holdt, strøket, trøstet sin tapreste skatt.

I løpet av disse tre årene har jeg vel skrevet det meste som er å skrive om livet hennes, og om dødsnatten, her på bloggen. Det vil aldri bli noe nytt å skrive om henne, livet hennes ble bare 3 år, 2 måneder, 3 dager, 22 timer og 12 minutter langt. Hennes tid er ute, den ble så altfor kort, var så altfor vond. Det finnes ingen nye ord. Vil aldri skapes nye minner. Bare mange mange ting som aldri får bli.

Hun er ikke mer, jeg vil for alltid mangle et barn, en bit av hjertet. Men minnene, traumene, sorgen, savnet må jeg leve med hver eneste dag. Det er ikke lenger slik at jeg fokuserer veldig mye på henne i hverdagen. Men hun er alltid med meg, det er alltid noe der, en følelse av å mangle noe helt essensielt, som jeg aldri kan bli fri fra. Sekundene tikker, minuttene går, og det går dager, og det går år. Tiden har vist seg å lindre noen sår. Men den er også min fiende. Med tiden merker jeg at det er så mye jeg nesten har glemt. Det hender rett som det er at jeg blir minnet om episoder eller aspekter ved tiden med henne som nesten hadde gått i glemmeboken. Og av og til gjør det vondt, når jeg oppdager at jeg er i ferd med å glemme ting jeg egentlig ønsker å huske. På en måte vil jeg jo ikke glemme noen ting, for minnene er alt jeg har igjen av henne, og jeg har jo bare en begrenset samling med minner. På den annen side kan jeg ikke tviholde på alt, for det ville bety at jeg ikke ville ha rom for å fortsette livet. Og å stadig velte seg i fortiden ville heller ikke være særlig hensiktsmessig, jeg vil ikke tilbringe resten av livet mitt med å være enda tristere enn nødvendig. Jeg må jo tross alt hver dag forholde meg til at jeg har et barn for lite, om jeg ikke stadig skal gjøre ting verre ved å dypdykke i de vondeste minnene.

Men jeg vet at jeg kan, hvis jeg skulle føle behovet, føle at hun er i ferd med å glippe for mye for meg. For jeg har mye materiale liggende som kan trigge minner og hjelpe meg å huske, men foreløpig har jeg ikke orket å gå gjennom alt sammen. Jeg har ikke turt, er vel redd for hvordan jeg vil reagere, redd for smerten. Jeg har videofilmer som spesialpedagogen tok av henne som baby, som jeg aldri har sett, de ligger pent innpakket slik de var da vi fikk dem overlevert i minneseremonien. Jeg har lagret side på side med nettkorrespondanse med snille, gode, fremmede sjelevenner som jeg har tatt vare på, mennesker fra hele landet som var der for meg i mine tyngste stunder, som stilte opp der andre sviktet. Tekstene i bloggen. Sykehusjournalen. Korrespondansen med hjelpeinstanser og behandlere. Dagbøkene fra dagtilbudet og avlastningen, hvor snille og omsorgsfulle hjelpere samvittighetsfullt førte logg over alt som skjedde i livet hennes de timene hun var borte hjemmefra. Alle tingene i minnekisten. Tusenvis av bilder. Små filmsnutter vi tok av henne her hjemme. Kondolansekortene da hun døde. Bilder av alle blomstene vi fikk. Bildene fra minneseremonien. Asken. Obduksjonsrapporten. Jeg kjenner at jeg ikke engang orker å tenke tanken på å gå gjennom alt dette, åpne opp slusene til noe som kan bli for vanskelig å forholde seg til. Men samtidig er jeg glad for å vite at muligheten finnes, en rekke puslespillbiter som kan hjelpe meg å pusle sammen minnene om det som var henne. Nusse var min datter. Hun skal ikke bli glemt!

I dag er det tre år siden hun døde. Vi har valgt å forsøke å snu det triste og vonde ved denne merkedagen til noe slags fint, og markerer dødsensdagene hennes ved å reise bort og gjøre noe spesielt og hyggelig sammen som en familie, vi fire som er igjen. En pustepause i en altfor hektisk hverdag, hvor vi får tid til å kjenne på hvor viktig familie er, og blir minnet på hvor viktig det er å ta vare på hverandre, og sette pris på at vi har hverandre.

I år trodde jeg nesten ikke at vi skulle få gjennomført markeringen, da jeg egentlig skulle jobbet tre nattevakter på rad i helgen, og jeg har nok vært mer lei meg for det enn jeg har villet innrømme overfor meg selv. Det har jo liksom allerede blitt en tradisjon å gjøre noe spesielt på dødsensdagen. Men som ny på en arbeidsplass hvor kollegene har vært hardt presset i det siste, og attpåtil i en helg, føles det ugreit å skulle be om fri. Derfor har har jeg vært på jobb nå i natt, 3 år siden dødsnatten, den lengste og tyngste natten i mitt liv. Det har vært mange tanker, flashbacks, tidvis tilløp til en følelse av panikk for å ikke klare å holde konsentrasjonen i akutte situasjoner, jobben er ikke et bra sted å være på en natt som denne. Men jeg har jobbet, prøvd å sove litt, og spist masse sjokoladekjeks og spilt mobilspill for å holde den verste panikken borte. Det hjelper litt å tenke på at det finnes mennesker der ute som tenker ekstra på nusse og på meg i natt, dere vet hvem dere er! Og i siste liten har jeg heldigvis fått byttet bort den siste vakten, slik at vi kan dra ut på eventyr når jeg kommer hjem fra jobb etterpå.
I dag er det nusse sin dødsensdag, ettertankens og familiens dag, og midt oppi sorgen, savnet og alt det triste feirer vi livet, kjærligheten og at vi har hverandre, noe nusse lærte oss å sette ekstra stor pris på, og som jeg føler vi skylder henne å ta vare på.

Nusse, alltid elsket, aldri glemt. Hvil i fred!


8 kommentarer:

Siv sa...

Nusse vil alltid ha et varmt og godt sted i hjertet mitt ♥

Mine varmeste tanker er med dere i dag ♥ Gla i dere alle sammen!

Anonym sa...

Kjære plomma, tenker på deg og kjenner på følelsene sammen med deg. Så på videosnutter av min lille gutt og det var en ting jeg ikke skulle ha gjort ennå. Tror jeg må vente i mange år før de kommer frem igjen. Han ble så veldig nær uten at jeg kunne kjenne og kose på han.

Mange klemmer til deg fra Englemamma

MillaCamilla sa...

Kjære deg

Din historie om Nusse rørte meg så inderlig. Så trist og sårt å lese om deres sorg over lillejenta. Jeg kan ikke annet enn å si jeg tenker på dere og sender en klem.

Hilsen MillaCamilla

Plomma sa...

Tusen takk for ordene deres! Det varmer!
Det er godt at dødsensdagen er over for denne gangen, nå er det et år til neste gang.

Tenker på deg, Englemamma, sender deg en stor klem! <3

sisselastrid sa...

Ord blir fattige - men sende ein god klem til deg <3 Eg må alltid vente litt når eg ser at du har skreve nye innlegg før eg klare å lese dei, det blir rett og slett litt for sterkt... Men eg les dei etterkvart. Nusse er i mange sine hjerter - og eg som aldri har møtt verken henne eller deg, vil aldri gløyme henne <3

Plomma sa...

Tusen takk, sisselastrid <3

Anonym sa...

varm klem
Linda

Anonym sa...

Nydelige nusse deres har satt spor også hos meg... Dine ord om Nusse er som alltid dype, vakre, såre og ærlige... Dine ord skriker av føleølser!
Takk!
Vi nærmer oss 4 års dødsdagen og kjenner igjen mye av dine ord....

Mange klemmer fra Evy