De ensomme

I jobben min møter jeg mange gamle mennesker, i sårbare livssituasjoner. Hver og en er et individ med en historie som jeg til en viss grad må sette meg inn i, men i en travel hverdag er det ikke alltid tid til å sitte ned og lytte til alt de sikkert kunne fortalt. Men enkelte er lettere å komme i snakk med enn andre, noen mennesker har en slik innvirkning på meg at jeg får ekstra lyst til å høre mer, og noen historier brenner seg fast. Som den utenlandske jøden som ble tatt av nazistene som ung og sendt i konsentrasjonsleir i Nord-Norge under 2. verdenskrig, han hadde jobbet på Blodveien og sett kameratene dø. Han fikk de frykteligste psykiske traumer, men klarte seg med livet i behold, og klarte å skape seg et lykkelig liv og etablere sin egen lille familie i Norge etterpå. Og  i en alder av nærmere nitti var han fortsatt full av vilje og lyst til å leve videre. Han klarte vi å hjelpe, han gikk det bra med, han har det bedre nå. Han er en sånn som jeg kjenner virkelig varme for i hjertet mitt når jeg tenker på ham.

Så er det de menneskene som sier lite eller ingenting, fordi de ikke kan. Der blir man ofte nødt til å forske litt for å finne ut hva slags bakgrunn de har. Som han som i en alder av over åtti hadde tilbragt hele sitt liv alene, først på barnehjem uten nære slektninger, så alene som voksen, nå alene som gammel. Hvordan har han hatt det alle disse dagene, årene? Hvem kan fortelle om det nå? Han er en av de ensomme. Det er så mange av de ensomme, så altfor mange! Det gjør meg trist langt inn i sjelen at det finnes så mange der ute som er i sitt livs senhøst, gamle og syke, pleietrengende, og så har de ingen. Kanskje fant de seg aldri en kjæreste å dele livet med, kanskje har de mistet ektefellen. Kanskje kunne de ikke få barn, kanskje ønsket de ikke barn. Noen fikk et barn, men har mistet det. Søsknene er ofte døde, eller gamle og syke selv. De har kanskje en niese eller nevø de ser av og til, noen er så heldig å ha en god venn eller snill nabo, men noen er bare helt, helt alene...

Så lenge jeg kan huske, har jeg tenkt at jeg ikke ville bli en av de ensomme. Kanskje fordi jeg ofte kunne føle meg ensom som barn. Det var liksom aldri noe alternativ å ikke finne meg en livsledsager. Det var aldri noe tema å ikke få barn, og jeg var så heldig at jeg kunne få barn. To herlige, skjønne barn fikk jeg, jeg ønsket meg til og med tre, enda en som var like herlig som storesøsknene, en søskenflokk, en stor familie, liv og røre rundt meg, forhåpentligvis mange barnebarn, kanskje oldebarn, mennesker av meg, rundt meg, til det blir min tur til å forlate livet. Jeg må medgi at i beslutningen om å få barn nummer tre, hadde jeg også tenkt "forbudte" tanker. Hva hvis noe skjedde med ett av barna mine, alt mulig kan jo skje, da ville jeg bare ha ett igjen... Livet hadde allerede da vist meg hvor brått og uventet ting kan skje, jeg hadde bare ikke opplevd det på nært hold. Men hadde altså likevel rekflektert såpass mye rundt dette at jeg tenkte at hvis jeg derimot hadde tre barn, selv om jeg selvsagt ikke tenkte at jeg da ville ha en å miste, ville jeg fortsatt ha to igjen hvis noe skulle skje med en av dem, de ville fortsatt ha hverandre...

Hvis jeg hadde vært en overtroisk person ville jeg i etterkant sikkert sagt at det gikk troll i ord. For det skjedde noe med ett av barna mine. Nummer tre, den minste, vakreste, mykeste jenta ble født så syk at hun aldri en gang fikk sjansen til å virkelig leve. Tross at hun levde i over tre år gjorde sykdom og plager at hun aldri fikk bli kjent med familien sin eller ta del i verden, livet. Hun levde i en boble av anfall og ubehag som ingen klarte å trenge skikkelig igjennom, og hun aldri klarte å slippe ut fra, før døden gjorde slutt på alle hennes prøvelser. Hun levde tre år i lidelse og ble revet fra meg, et scenario jeg aldri i min villeste fantasi kunne forestille meg før det faktisk var en realitet. Som terrortragedien 22. juli 2011, som heller aldri noen kunne drømme om at var mulig, før det allerede hadde skjedd. Og jeg føler sånn med de som sitter igjen. Alle som har mistet det umistelige. Jeg håper ingen blir sittende alene med denne sorgen. Jeg håper så inderlig at ikke denne tragedien, i tillegg til det enorme tapet og savnet de etterlatte føler nå, har dømt noen til å ende opp som en av de ensomme.

Jeg vil ikke bli en av de ensomme. Jeg vil ha ei hand å holde i når jeg blir gammel. Min egoisme gjorde at jeg satte ei uskyldig vakker lita jente til verden selv om jeg allerede hadde to fantastiske barn, og dermed dømte jeg henne til et liv i helvete og en tidlig død. Hvis jeg hadde vært religiøs hadde jeg sikkert tenkt at det var en straff for min egoisme. Nå er jeg ikke religiøs, og jeg nekter å godta at det skulle være noen som helst mening i at datteren min ble født syk og måtte dø, nekter å akseptere at det skulle kunne være en straff for noe jeg hadde tenkt eller gjort. Men en straff ble det likevel, jeg dømte henne til døden og meg til evig savn, og det kommer nok til å føles som en straff hver eneste dag resten av livet. Selv om jeg forsøker å leve videre så godt jeg kan, så må jeg leve med sorg og savn, og ekstra bekymringer for at noe skal skje med de to barna som fortsatt er hos meg.

Livet har lært meg at vi må verdsette det vi har, vi vet aldri hva som vil skje i neste minutt, og plutselig kan livet være snudd opp ned på måter vi aldri kunne forestille oss. Det som skjedde sist fredag har vært en grusom påminnelse om nettopp dette. I avisene skrives det om at Norge mistet uskylden da bomben gikk av, jeg mistet uskylden min da jeg forsto hvor syk datteren min var. Verden er uberegnelig, nådeløs, og mest av alt har jeg lyst å bare knuge barna mine for alltid, aldri slippe dem av syne! Hver gang de sykler avgårde, til skolen, til venner, drar avgårde, ut i verden på eventyr, hvisker en liten stemme nesten uhørlig i bakhodet "tenk om noe skjer, tenk om dette er siste gang du ser dem, tyven tyven". Nå er dette en realitet for de etterlatte etter terroren, og jeg blir fysisk kvalm av å tenke på hvordan de må ha det.

Norges befolkning har svart på terroren med kjærlighet, varme, omtanke, omsorg og fellesskap på tvers av rase, tro og politisk ståsted. Og det er det beste vi kan gjøre. Selv om de etterlatte nå synes det er helt absurd og ufattelig at livet og verden går videre, så gjør den det. Men det ville være respektløst overfor de døde om vi ikke tok lærdom av det som har hendt. Så klart skal arbeidet for et åpent, fritt og demokratisk Norge fortsette, men viktigere er kjærlighet, samhold, vennskap og varme mellom mennesker. La oss håpe det blir mer av dette i Norge nå, så vi får færre ensomme i framtiden.