2 år siden...

Så var den her, 2 årsdagen for min datters død...
Det er så absurd at jeg i det hele tatt kan skrive en slik setning!
Men det er sant. Jeg hadde en datter som døde.
Tenk at vi har levd enda ett år uten henne! Tenk at det har gått 2 år siden jeg hørte pusten hennes, kjente hjerteslagene, varmen og den usannsynlig myke huden, det bløte håret... 2 år.

Mentale bilder fra hennes siste timer har trådt så klart fram i hukommelsen de siste dagene. De fryktelige krampene. Når jeg skjønte at situasjonen virkelig var alvorlig, men likevel fortsatte å kjempe. Hvordan storesøster våknet for å gå på do og kom ut til oss mens vi gjorde alt vi kunne for å hjelpe, vi fortalte henne ikke hva som var i gjære men lot henne kysse lillesøster god natt og sendte henne i seng for å sove videre. Lite visste hun at det var siste gang hun så lillesøsteren sin i live... Hvordan vi prøvde alt, holdt frie luftveier med en svelgtube, ga oksygen, munn til munn, sugde slim, ga krampestillende. Men krampene ville ikke gi seg... Den vanvittige redselen da mannen min og jeg tok beslutningen om at nok var nok. Da vi forsto at vi ikke kunne klare dette alene. Og lot være å ringe ambulansen...

Vi ville at hun skulle få dø hjemme, i vante omgivelser, bare omgitt av de to som elsket henne aller høyest. Hun skulle få slippe ambulansetur, kulde, skarpe lys, høye lyder, stikk, fremmede mennesker, enda en utsettelse av det uunngåelige, det grusomste, det beste for henne. Døden. Den tok seg god tid den natten. Ventetiden var ubeskrivelig, grusom, vanvittig, absurd, uutholdelig. Hun kjempet så tappert, og jeg visste at hun ville tape. Hun ville tape, jeg hadde valgt at hun skulle få slippe, og jeg måtte se på...

Jeg husker jeg registrerte fuglesangen utenfor vinduet, slik en kontrast til det som skjedde bak rullegardinen. Jeg husker rødfargen på himmelen da jeg kom ut i stua da alt var over. Kebabrullene som lå på stuebordet, fortsatt innpakket, mannen kom hjem med dem kvelden før da alt akkurat hadde startet, de ble aldri spist. Jeg husker hvordan jeg stelte henne, slik jeg pleide hver eneste morgen, men nå levde hun ikke mer. Jeg husker vi la henne til sengs, akkurat slik hun pleide å ligge å sove, det så nesten slik ut, som om hun bare sov.

Jeg holdt henne ikke, hadde henne ikke på fanget, det føltes ikke riktig. Hun skulle ligge i sengen sin og sove, vi strøk henne, kysset henne, holdt hendene hennes, gikk til og fra, til og fra. Vi ventet, på at dagen skulle komme og verden skulle våkne. Vekket ungene for å fortelle det grusomme. Hvordan de trodde vi tullet. Hvordan storesøster ikke klarte å slutte å gråte. Storebror som ikke felte en tåre. Begge to som virret hvileløst mellom stuen og lillesøsters seng. Stirret, strøk med keitete barnehender. Reaksjonen da jeg ringte moren min for å fortelle. Hvordan jeg kontaktet legevakten for å få lege hjem og syne henne. Fortalte at datteren min på 3 år lå død hjemme i sengen. Merkelig rolig var jeg, knust, men lettet. Googlet nummeret til begravelsesbyrået. Ordnet alt det praktiske. Gikk til og fra, kysset og strøk...

Mange ting jeg husker så tydelig. Mange ting har jeg sikkert glemt. 2 år har gått. Livet har gått videre. Jeg lever godt, men jeg lever med sorg. Mange dager kan jeg tenke på henne uten å føle sorg. Andre dager blir jeg fullstendig slått ut av absurditeten og urettferdigheten i det hun og vi måtte oppleve. I dag er det kanskje den mest betydningsfulle merkedagen, og sorgen er allestedsnærværende. I mange dager allerede har jeg kjent på den, og slik må det være. Men jeg føler en ro i forhold til at jeg har tatt meg fri i dag, denne dagen er hennes dag, og vi skal ære henne med å ta ekstra godt vare på hverandre som en familie, vi som er igjen.

Hun hviler i fred, den sterkeste, tapreste, vakreste vesle jenta mi.
Vi lever videre, men vi glemmer aldri, elsker - for alltid!

Dette er det aller siste bildet som ble tatt av henne, med et elendig mobilkamera. Hun sitter bak i bilen sin og holder storebror så godt i fingeren. Mindre enn 2 døgn senere var hun død.