Lærepenge og tilværelsens iboende jævelskap

Så var nusses fødselsdag overstått for denne gangen, og jeg må si jeg fikk meg en virkelig lærepenge. Det å grue seg til merkedagen var denne gangen ikke verre enn å leve selve dagen, for denne dagen ble den tyngste jeg har hatt på veldig veldig lenge, og på jobb hadde jeg ihvertfall ikke noe å gjøre. Orket ikke forholde meg til kolleger, skulket morgenmøtet og spiste lunsj alene. Sorgklumpen kvernet vondt og voldsomt rundt i magen, hjertet banket heftig og tårene lå på lur rett under overflaten og jeg klarte overhodet ikke å konsentrere meg. Jeg hadde planlagt å avslutte tidlig, men maktet ikke være effektiv, brukte laaang tid på dagens oppgaver, og noe måtte jeg bare utsette, det ble ikke mitt beste dags arbeid denne dagen, for å si det sånn! Om ikke annet fikk jeg bekreftet at det var helt riktig å be om ferie på dødsensdagen, har forresten ikke hørt fra sjefen ennå, men det blåser jeg forsåvidt i, uansett om jeg får ferie eller ikke går jeg bare ikke på jobb den dagen!

Jeg hadde forbannet meg på at jeg skulle trene på treningsrommet på jobb etter arbeidsdagens slutt, og det gjorde jeg, hvilket betød at jeg kom sent hjem til familien. Men som jeg hadde sett for meg hjalp det å bli fysisk sliten, og da jeg kom hjem føltes ting heldigvis lettere. Hjemme tente vi lys for nusse og bare flatet ut på sofaen, med film og godteri og kake med 5 rosa lys... Da jeg omsider var blitt trøtt nok til å kunne få sove, la jeg meg og kjente at jeg var utrolig glad for at den vonde dagen var over, og så fram til en helt ordinær frilørdag...

Men hva skjedde? Nok en gang ble jeg rammet av tilværelsens iboende jævelskap, som har en tendens til å stikke kjepper i hjulene i livet mitt når det minst passer. Jeg våknet med omgangssyke. Hvorfor? Hvorfor meg? Kunne jeg ikke fått omgangssyke PÅ nusses fødselsdag i stedet da, sånn som i fjor, så hadde alt det kjipe blitt samlet på en dag? Nei, da, på frilørdagen min, mens vinterlandskapet lå badet i gnistrende sol og skiløypene ropte høyt, måtte jeg ligge strøken i et mørkt og stille rom og røre meg minst mulig mens det veltet seg i innvollene mine. Vræææææææl!!!!!!!!!!!!!! Godt jeg ikke tror på skjebne og overtro og sånt, ellers ville jeg nok lurt på om det er noe jeg har gjort galt, for å fortjene så mye dritt, jeg føler at jeg virkelig har hatt det over gjennomsnittet mye kjipt i livet mitt sammenlignet med hvilken som helst annen nordmann på min alder.

Formen i dag er absolutt bedre enn i går, men det blir ingen skitur i det nydelige vinterværet i dag heller, for å si det sånn. Satser på like fint vær og enda bedre form i morgen, for da har jeg fri fra jobb, og da VIL jeg gå på ski. Skjønt livet hittil burde vel ha lært meg at lynet kan slå ned når som helst, og at det ofte kan være dumt å glede seg på forskudd. Så jeg får vel se da, i morgen, det er vel best å ikke legge for store planer.