Det blir en pause, sikkert en litt påfallende lang pause, før jeg som oftest svarer:
"To", mens hjertet verker og jeg kjenner en vond smak i munnen.
Det er ikke fordi jeg ikke elsker deg, nusseskatt, for det gjør jeg, mer enn ord kan beskrive.
Det er ikke fordi jeg ikke savner deg, eller ikke er stolt av deg, for det er jeg, enormt stolt over hvor sterk du var, hvor tapper, hvor uendelig vakker og myk du var, og hvordan du erobret deg en plass i så mange hjerter, selv hos mennesker som aldri fikk møte deg.
Jeg svarer to for å beskytte meg selv mot mine egne vonde følelser. For spørsmålet om hvor mange barn jeg har etterfølges vanligvis av spørsmålet om hvor gamle de er. Og hvis jeg hadde svart "Tre" på det første spørsmålet, så blir det så vanskelig å svare på det neste. Eller svaret er forsåvidt enkelt og greit: "Jeg har ei jente på ni og en gutt på sju og ei jente som bare fikk bli tre...". Men det er de frykteligste ordene i verden å si.
Det er ikke det at jeg ikke regner deg som mitt barn, elskede vakreste roseprinsesse. Du som var så enormt etterlengtet! Det er ikke fordi jeg ikke ønsker at du fortsatt var her, for det gjør jeg, åh, jeg skulle gitt hva som helst for å hatt deg her hos meg, frisk og livsglad...
Jeg hater at noen spør hvor mange barn jeg har. Jeg hater at jeg må svare to, eller fortelle at jeg hadde tre, men at en er død og bare lever i hjertet mitt. Jeg kjenner det stikker i hjertet når jeg hører om noen som venter eller har fått barn nummer tre, og konstaterer at "nå er familien komplett". Jeg har også båret tre barn under hjertet, født tre barn i smerte, jeg skulle også vært trebarnsmamma, jeg ville jo bare bli trebarnsmamma jeg også. Men jeg har bare fått beholde to hos meg. Min familie vil aldri bli komplett. Det er vondt, det.
Innlegg
7 kommentarer:
Ja, det gjør kjempevondt. Jeg har enda ikke fått det spørsmålet, og vet ikke helt hva jeg kommer til å svare. Jeg vil svare to, men hva jeg sier når de spør, det vet jeg ikke.
Det er kjempevondt at du som ønsket å bli trebarnsmamma, må nå være trebarnsmamma med ett barn for lite. Ønskedrømmen kunne ikke være lengre borte fra sannheten. Det var ikke slik det skulle ha vært. Urettferdig at familien deres aldri fikk bli komplett, aldri fikk bli slik som det var tenkt, i drømmene og i håpene. Vondere kan det ikke bli i hjertet.
Jeg tenker masse på deg kjære vennen min, den sorgen du føler og har med deg er grusom, jeg håper at vi sammen kan gi hverandre styrke på de vanskelige dagene. Vi vil alltid ha et barn for lite, og vi deler mange av de samme tankene leser jeg. Og selv om ingenting kan gi oss barna vi ønsket oss, tilbake og friske, så håper jeg vi kan finne styrke i andre ting. Jeg finner masse styrke i være din venn.
Klem
Å vennen min, jeg skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre eller si for å ta bort smerten din. Men den lille vakre Nusse-prinsessa kommer alltid til å være der, både i de små og store delene av hverdagen.
Jeg forstår at dette utrolig vanlige spørsmålet folk stiller når de møter nye mennesker, må være fryktelig sårt og vondt. Men aldri føl at du fornekter din egen datter når du svarer to. Du beskytter deg selv. Og det er ingens rett å få vite din private sårbare historie, når du ikke er klar for å fortelle. Det er bare du som vet hvem som fortjener å høre om det lille gullet.
Jeg tror og håper at Nusse aldri var i tvil om at den flotte mamma'n hennes elsket henne over alt på jord.
Det var et nydelig bilde av henne.
Store varme klemmer til deg, vennen min.
Kjære Plomma.
Igjen finner jeg ikke ord. :( Du skal få den største og varmeste klemmen, kjære du.
Tenker på deg!
Kjære Plomma
Du skriver så vakkert om Nusse, jeg fikk meg en tankevekker i dag.
Jeg tenker stadig på dere, hver dag, jeg kjenner dere ikke, men allike vel tenker mye på deg.
jeg tar dette med meg videre i livet. Takk
Klem fra Martine
Du skriver så godt!
Det er så vondt og vanskelig å skulle svare på dette spørsmålet... Det er tanker som jeg selv også synes er veldig vanskelig...
Det er sagt så mye fint her i kommentarfeltet, syns jeg.
Så vil bare få gi deg en god klem og si jeg tenker på deg!
Når jeg får det spørsmålet så svarer jeg to hvis jeg har en litt dårlig dag og tre hvis jeg kjenner at i dag kan jeg si at jeg har ei jente på snart 4, en gutt på 5 mnd og en gutt som er død. For da må jeg også være klar til neste spørsmål ikke sant....
Men det er kjempevondt å ikke nevne Olve også, for han er jo så absolutt og fremdeles en del av familien og vil alltid være det.
Varme tanker til deg og klem fra Monica.
Dette er første gangen jeg er innom bloggen din. For ei nydelig lita prinsesse! *klem*
Jeg er sikker på at hun vet at du ikke fornekter henne. At du velger i enkelte sammenhenger å si at du bare har to barn for å beskytte deg selv. Det er ikke alle dager man orker å fortelle om det såreste av det såre, og det er din fulle rett å velge når og til hvem du skal fortelle om henne.
Mange varme klemmer fra Ann Christin
Legg inn en kommentar