Høst igjen

I dag er den her, høsten.
Jeg kjente det så vidt i luften i går, og i morges var det frost i gresset.
Jeg skrev en bloggpost om høsten for ett år siden også, og det var så rart å lese den på ny nå.
Hvordan jeg bekymret meg for vinteren, og hvordan den ville bli for min skjøre lille nusseblomst.
Hvordan jeg allerede hadde begynt å tenke fram mot neste høst, denne høsten, og hvor vanskelig det kom til å bli å finne gode vinterklær for henne i neste størrelse, men at jeg aldri turte å kjøpe klær i større størrelser enn den hun brukte til enhver tid, og ha liggende på vent hvis jeg skulle komme over noe.
Hvordan jeg lurte på om hun kom til å leve neste høst.

Og så gjør hun ikke det.
Hun kom seg gjennom sist vinter, min sterkeste, tapreste, vakreste prinsesse, den var så strevsom for henne, med så mye slim i luftveiene, og etterhvert så altfor mye alvorlig sykdom som gjorde henne svakere og svakere.
Jo, hun overlevde vinteren, men måtte gi opp da våren kom, den første skikkelige vårdagen i år var den dagen hun døde.
Dagen før hadde vært grå og hustrig, men bare en halvtime etter at hun sovnet for siste gang, rant en blodrød sol, og dagen som fulgte var mild og lys.

Jeg er glad for at det ble slik. Helt fram til minneseremonien, 9 dager etter at hun døde, var dagene varme og solfylte. Og da alle som kjente henne og var glad i henne samlet seg for å ta et siste farvel med henne, var det i gnistrende sol, med et grønt skjær på trærne, en vakker dag, verdig min vakre prinsesse. Jeg er veldig glad for at det ble slik.
Ikke før dagen etter vårt siste farvel falt det noen regndråper.

Men nå er det altså høst igjen.
Et knapt halvår varte sommeren i år, tenk, snart er det et halvt år siden nusse måtte dø fra oss.
Nå kommer mørket og kulden.
Tiden tikker ubarmhjertig videre.

I vinter skal du ikke streve, elskede prinsesse.