Balansekunst

Jeg vingler ustøtt på den slakke linen
over den bunnløse avgrunnen som er livet.
Det er balansekunst på høyt nivå
å opprettholde likevekt.
Med mine slitne, desillusjonerte øyne,
mitt trøtte, numne hode, alle tanker omsluttet av bomull,
og den blytunge børen på skuldrene mine
krever det alle mine krefter.

Ryggsekken med bagasje jeg aldri ville ha.
Hendene fulle av vanskeligheter jeg aldri ønsket å ta i.
Vekten av alt sammen drar meg ned,
det er avgrunn på alle kanter og linen er så slakk,
jeg vingler, glipper, kjemper en knallhard kamp
for ikke å miste fotfestet.
Hvis jeg prøver å flytte den ene foten foran den andre
for å komme videre langs linen,
kan det hende jeg faller.

Jeg vil ikke gynge på det nederste punktet
midt ute på den slakke linen
resten av livet,
og bare kjempe for ikke å falle.
Kan en utstrakt hånd gjøre det mulig
å komme ett skritt videre?