Dobbeltliv

Det er det jeg har fått. Et delt liv. Omtrent halvparten med nusse. Omtrent halvparten uten. Fysisk i det minste, for i tankene mine får jeg aldri fri. Men omtrent halve tiden har jeg i det minste mulighet til å leve den type liv som tidligere var det normale for meg.

Forskjellen er enorm, to vidt forskjellige verdener, og jeg sliter fortsatt med å omstille meg så raskt som jeg bør for å få mest mulig ut av livet uten. Jeg skal jo liksom leve et fullt liv på halve tiden. Den andre veien er det imidlertid ikke noe problem å omstille seg. Som oftest blir det kræsjlanding.

Overgangen til det totalt unormale, syke livet som er nusses er oftest så brutal at det gjør fysisk vondt. Vi kastes hodestups inn i en verden av anfall, skrik, stiv muskulatur, tomhet - fortvilelsen klemmer rundt innvollene. De usynlige lenkene som binder oss til huset størstedelen av tiden kjennes så tunge. Panikken over å være innestengt som ikke alltid lar seg undertrykke. En flyktig glede over et sjeldent smil eller en følelse av kontakt som skaper en enda større sorg over alt som ikke fikk bli. Men mest apati. Lammende intethet.

Nå trenger jeg egentlig ikke se nusse igjen før fredag ettermiddag (skjønt jeg klarer sjelden holde meg helt unna). Og i ettermiddag reiser mine to vakre friskuser på vinterferie. Det betyr 2 døgn med fri for meg. 2 døgn til å være bare meg. Skjønt hvem er jeg? Jeg vet ikke hvem jeg har blitt. Eller om jeg klarer å fylle disse dagene slik jeg burde, om apatien vinner igjen.

Fortsatt er det tidvis vanskelig å forstå at dette skjedde oss.