Ord

Etter at jeg ble mamma til ei sterkt funksjonshemmelig lita jente, har jeg blitt tvunget til å reflektere over en hel del ting som det tidligere har vært behageligst å la være å tenke på, mange vanskelige temaer omkring liv, livskvalitet og død. Men også mer hverdagslige ting. Som ordene mange mange mennesker strør om seg med. "Ha en fin dag!" "God helg!" "Gratulerer med dagen!" "God sommer!" "God jul!" "Godt nyttår!" Helt sikkert godt ment. Kanskje ikke alltid like dypt ektefølt. Og hvor ofte gjennomtenkt? Når man lever slik som oss, så blir slike utsagn tomme fraser, helt meningsløse, for de rommer ikke kompleksiteten i vårt liv. Og jeg merker at jeg har blitt veldig var i forhold til dette.

Jeg skjønner jo at jeg ikke kan forvente at alle rundt oss har reflektert like mye omkring vår situasjon som meg, eller i det hele tatt er i stand til å kunne forestille seg hvordan vi har det. Men når det virker som om mange ikke engang har brydd seg med å forsøke, så hender det av og til at jeg blir litt såret av slike utsagn. Jeg vet at det er dumt av meg å ta meg nær av slikt, men når man har det tøft fra før, så er det ekstra leit å bli minnet på at vi har det så fryktelig at folk ikke orker å forholde seg til det.

Bevares, jeg ønsker at folk skal kunne snakke uhindret til meg om seg og sitt. Men jeg skulle ønske at ihverfall de som kjenner oss godt nok til at de burde vite bedre, hadde hatt mot nok til å føle litt på hvordan vi må ha det, forsøke å se sine liv litt i perspektiv i forhold til vårt, og ha det litt i bakhodet i møtet med oss.

Selv har jeg som voksen ihvertfall forsøkt å være litt sensitiv overfor folks situasjon og bakgrunn forøvrig i møtet med andre, og etter at vi fikk nusse er dette noe jeg har blitt veldig bevisst på.