Sol og sommer

Det er rart hvilken forskjell det er i effekten av sol fra knallblå himmel og deilig sommervarme på humør og sjelstilstand - når man har nussefri - og ikke.

En lang, lat dag ved sjøen, med friske norske jordbær, musikk på øret, en god bok og bare en liten bikini som dekker kroppen, den svale brisen fra havet som gjør at det ikke blir for varmt, og mulighet for svalende bad i forfriskende saltvann... Omtrent det deiligste, mest avslappende og livgivende som finnes, rett og slett vidunderlig! En slik dag har det vært i dag, og det tegner til at de to neste dagene kan bli like fantastiske.

Men på fredag kommer nusse hjem fra avveksling, og da blir sommerværet i stedet en fryktelig belastning, fordi hennes meget spesielle behov for tilrettelegging, tilsyn og beredskap gjør det omtrent umulig å nyte været slik man skulle og burde, ihvertfall ikke uten å dele familien, og da får kosen en vond bismak. Været blir en forbannelse, fordi man så inderlig skulle ønske at alle kunne kose seg og glede seg sammen. Og nå venter 3 uker med stengt dagtilbud.

Sommeren i Norge er så kort, den livgivende solen og varmen så dyrebar. Og vi får mer avveksling - når sommeren er over. For om sommeren skal man ha ferie, må vite, det gjelder alle i Norge det, bortsett fra oss som har omsorg for sterkt funksjonshemmede barn som krever tilsyn 24/7. Mens resten av befolkningen utnytter solen og varmen og samler krefter og gode ferieminner sammen som en familie, og blir styrket til å møte høst og vinter, sliter vi oss totalt ut på en blytung omsorgsoppgave som krever alt og gir ingenting, slik at vi er mer slitne når sommeren er over enn da den startet.

Vanlige familier har 3-4-5 uker hver sommer til å kose seg sammen. I år får vi 12 dager, og da er det uten vårt yngste familiemedlem. Bare som en amputert familie skal vi krampaktig få nyte sommeren i 12 dager, mens vår vesle vakre toåring, som skulle vært med med liv og lyst midt i smørøyet en hel sommer til ende, må sendes vekk på institusjon for at vi andre skal få oppleve i det minste litt av sommeren.

Vil det noen gang bli mulig å ikke være lei seg over alt som ikke ble?