SATC (NB! spoilers!)

Fikk endelig vært på kino og sett SATC-filmen i går. Var vel aldri noen blodfan av serien, men fulgte da litt med og syntes det var morsom underholdning. Og filmen plukker ganske visst opp tråden akkurat der serien sluttet, og gir oss den avslutningen alle har lengtet etter. Det kunne jo ikke endt på noen annen måte! Jeg gikk ut av kinosalen, og følte at jeg hadde blitt underholdt i de to og en halv timene filmen varte. Jeg hadde ledd, og blitt litt rørt, men hadde langtfra grått, slik diverse såkalte kjendisdamer kunne melde i den kulørte pressen etter glamourpremieren.

For det hele er igrunn uhyre spesielt, og det skildres en (u)virkelighet så langt fra den de fleste av oss lever i som det nesten er mulig å komme. Alle menneskene så vakre og vellykkede, pengene flyter i ubegrensede mengder, klærne er enda mer spesielle enn tidligere, merkevarene florerer enda mer. Hovedpersonene er mennesker som igrunn har det uforskammet godt!

Og da Carrie stengte seg inne på et luksushotellrom i vakre Mexico i 3 dager etter å ha blitt forlatt ved alteret (igrunn like greit, med den forferdelige blå fuglen på hodet) tok jeg meg selv i å tenke at jeg skulle ønske mine bekymringer var like små. Jeg har vel aldri i noen særlig grad kunnet identifisere meg med noen av personene eller tematikken i serien, men nå er jeg imidlertid plantet i en virkelighet som er så diametralt forskjellig fra de fleste andres at det føles som om jeg befinner meg på en helt annen planet.

Hvis min største bekymring hadde vært at jeg hadde blitt forlatt ved alteret, burde jeg igrunn priset meg lykkelig (selv om jeg sikkert da hadde blitt like knust). Og jeg er lei for at omstendighetene i livet mitt har blitt slik at det dukker opp slike dumme tanker i hodet mitt når jeg egentlig bare skulle koblet fullstendig ut og kost meg med underholdningen.