Mor

Det var det jeg kalte mormoren min. Jeg kjenner på savnet etter henne i dag.

Driver og prøver å komme i orden til jul, og i diverse skuffer og esker finner jeg gamle kort som hun har skrevet og som jeg har tatt vare på, og det er godvondt å lese dem. Hun hadde sånn en morsom håndskrift. Helt annerledes enn de fleste gamle damer. Og hun pyntet kortene og konvoluttene med lassevis av klistremerker.

Jeg husker stemmen hennes, og følelsen av hvor myk og god hun var å klemme på, og hvor pussig jeg synes det var etterhvert som jeg vokste og ble mye høyere enn henne. Jeg husker synet av henne i kjøkkenvinduet hver gang vi kjørte forbi huset der hun bodde, hun satt og skrev, i dagboka, eller brev, eller kort, eller så holdt hun på med håndarbeid. Hun var utrolig flink, til alt, hekling, nupereller, brodering, strikking, hva det skulle være. Jeg har lassevis av heklede grytekluter etter henne, nydelige nupereller, et stort flott heklet sengeteppe, og noen flotte duker hun har brodert. Fingrene hennes ble så krokete etterhvert. Men det var de fineste mormorfingrene i verden...

Jeg husker lukten av leiligheten, alle tingene, den gode maten hun lagde, de fantastiske julekakene. Sirupssnippene var helt vidunderlige, sprøe, løvtynne. Løvtynne krumkaker, goro, hun stekte på gamlemåten, det blir ikke så bra i elektriske jern. Myke kransekaker, jeg husker stemningen i kjøkkenet da vi bakte. Julekaker er igrunn ikke det samme lenger når de ikke er laget av henne. Derfor har vi ikke noe særlig julekaker til jul lenger...

Hun feiret sin siste jul for 5 år siden. Hun var ikke hos oss på julaften, men en av juledagene. Da var hun allerede veldig veldig syk, men i ganske god form. Vi fikk tatt et siste bilde av fire generasjoner samlet. Omtrent 6 uker senere var hun død, rett før 89-årsdagen. Ja, hun fikk et langt og godt liv, og de siste halvannet årene var så triste for henne. Så tomt uten mannen hun hadde levd sammen med i 60 år. Og sykdommen som tæret på henne. Kreften var uhelbredelig, så det var vel like greit at diagnosen ble stillet sent.

Men jeg skulle likevel ønske at vi fikk hatt henne lenger. At hun hadde fått oppleve bryllupet vårt. At barna mine hadde fått lære henne bedre å kjenne. De husker henne ikke lenger. Jeg har noen nydelige små strikkegensere hun laget til min eldste, hennes første oldebarn, hun var så stolt! Yngstejenta bruker dem nå, men alt rundt nusse er jeg glad Mor slapp å oppleve...

I dag savner jeg Mor, mer enn på lenge. Men det er likevel godt å reflektere litt over alle gode minner jeg har fra tiden vi hadde sammen, holde dem levende, jeg kunne skrevet og skrevet. Selv om hun er død er hun rundt meg, med meg, hver dag. I bildene på pianoet, i gryteklutene jeg bruker når jeg lager mat, i heklebrikken på pianoet, i juledukene jeg skal legge fram. I mamman min, i meg, i barna mine. Og hver gang jeg kjører forbi huset hun bodde i, tar jeg meg selv i å kikke opp i kjøkkenvinduet.
Men hun sitter aldri der.