Plutselig og totalt uventet var det
der, jobbtilbudet som jeg har ønsket meg og drømt om så lenge jeg
kan huske. Helt fra jeg var liten har jeg sagt at det var det jeg
ville bli når jeg ble stor (med statsminister og dronning som
alternativer, hehe), under hele utdanningsperioden var det dette som
fascinerte meg mest, dette jeg kjente at jeg ville holde på med.
Veien mot fullført profesjonsutdanning var ikke uten hindre og skjær
i sjøen, men i august 2005 sto jeg endelig med papiret i hånden som
viste at jeg var i mål med første etappe, og at jeg var kvalifisert og autorisert
til å virkelig ta fatt på drømmen. Da lå nusse allerede i magen,
det var på den tiden jeg kjente de første boblende små sparkene
hennes. Planen for den perfekte framtiden var lagt, jeg skulle bare
få et barn til først, og virkelig nyte permisjonstiden med henne,
før jeg skulle skaffe meg drømmejobben og videreutdanne meg til det
jeg virkelig ville bli. Jeg har kanskje aldri vært lykkeligere enn
da...
Men lykken brast, drømmene ble knust,
i stedet for ei sunn og frisk jente og en herlig fødselspermisjon
fikk jeg en alvorlig syk og multifunksjonshemmet baby og tre år i
helvete, før døden brått kom og befridde min tapreste, vakreste og
mest dyrebare hjerteskatt fra all lidelse og alle plager. Jeg sto
igjen, hadde mistet mer enn et barn, mer enn tid, jeg hadde mistet
mye av den jeg var, troen på meg selv, og ihvertfall troen på at
drømmer kunne bli virkelighet.
Å gå tilbake i arbeidslivet i disse årene virket
uoverkommelig, hvem ville vel ansette meg? Hvorfor i all verden
skulle noen ønske meg framfor hvem som helst annen? Da var
det også et overrumplende og overraskende jobbtilbud som reddet meg.
Jeg hadde for en stund tilbake sendt inn en halvkvedet jobbsøknad
til en tidligere arbeidsplass, og fikk selvfølgelig ikke tilbud om
jobb, det hadde vært en haug med bedre kvalifiserte søkere til
stillingen. Men så var det en barmhjertig sekretær som tenkte på
meg da sommerkabalen skulle legges og de plutselig hadde for lite
folk, hun er moren til en gammel barndomsvenninne av meg og har kjent
meg siden jeg var barn, kjente meg fra forrige gang jeg jobbet der,
kjente til hele min miserable historie med nusse. Men hun visste at
jeg hadde de grunnleggende kvalifikasjonene, visste at jeg var ledig
på markedet, og hadde altså på en eller annen måte klart å overtale de nye sjefene til å
tilby meg sommerjobb, uten at jeg engang hadde spurt. Hun vet det ikke, men hun reddet meg, og jeg er
henne evig takknemlig... Avtalen var gjort og kontrakten skrevet rett
før nusse døde brått, jeg begynte å jobbe mindre enn fire uker etter,
men jeg var nødt, hvis jeg hadde sagt fra meg jobben vet jeg ikke
hvor jeg hadde vært i dag, ihvertfall ikke så langt som nå.
Det har vært et godt sted å jobbe.
Lite, trygt, nært. Jeg har lært på nytt en masse som jeg hadde glemt og
enda mye mer, og ikke minst har jeg etterhvert fått tilbake en del
av troen på meg selv. Snart to og et halvt år har jeg vært der nå,
og det er først nå i det siste at jeg virkelig har begynt å føle
meg som en person som faktisk kan være en ressurs også for andre
arbeidsgivere. For nå jobber jeg ikke med det jeg alltid har ønsket,
nesten det motsatte egentlig, og ettersom tiden har gått har jeg
følt mer og mer på at jeg ikke kan drive med dette resten av livet.
Når det av og til har vært stillinger ledige i drømmejobben har
jeg alltid sendt inn søknad, men ikke hatt selvtilliten til å være
pågående og selge meg selv inn til sjefene. Jeg har selvfølgelig
aldri fått noe tilbud om jobb, etter mange uker har det alltid
tikket inn en standardmail om at de takker for interressen men at
stillingen dessverre er besatt. Tiden har gått, jeg har blitt eldre
og mer moden, fått mer erfaring, og etter en reise som jeg skrev om i våres, forsonte jeg meg omsider med at jeg aldri kom til å jobbe
med det jeg hadde drømt om, jeg la en ny plan, og har siden jobbet
aktivt med å realisere denne.
Men da jeg i sommer så nok en
stillingsannonse for drømmejobben tenkte jeg at jeg like gjerne
kunne slenge inn en søknad der jeg satt og desperat kjedet meg og
deppet over manglende utsikter til en mer givende jobb, det kunne ihvertfall ikke skade. Ettersom
ukene gikk og jeg ikke hørte noe regnet jeg selvfølgelig med at de
hadde valgt en annen også denne gangen, og ventet bare på
standardmailen. Jeg tenkte igrunn ikke mye over det, har mest gått rundt
og vært deprimert fordi jeg ikke trives med den jobben jeg har nå
og fordi jeg foreløpig ikke har gjort noen virkelig betydningsfulle framskritt med
å realisere min nye plan.
Så ringte telefonen.
Premissene for livet mitt er igjen
plutselig kastet om. Vil den gamle drømmen min likevel bli en
realitet? Jeg hadde jo omsider forsont meg med at den ikke kom til å
bli. Hadde mentalt innstilt meg på min nye plan, og argumentert
heftig for meg selv hvorfor det kom til å bli bedre til tross for at
jeg hadde gitt opp min virkelige drøm, listen over gode og mindre
gode grunner hadde etterhvert blitt ganske lang. Nå har jeg
plutselig på nytt min gamle drøm innen rekkevidde. Er det fortsatt
det jeg ønsker? Hodet mitt koker, det var vanskelig å sove i natt.
Det er så mange hvis-er og dersom at-er. Skylder jeg ikke meg selv å
følge drømmen? Jeg vil vel angre dersom jeg ikke forsøker? Men er
det virkelig så morsomt som jeg har tenkt at det er? De praktiske arbeidsoppgavene er utvilsomt utrolig spennende, men jeg vet at det også følger
med en hel del papirarbeid som er like kjedelig som det jeg gjør nå.
Hva hvis jeg ikke trives, hva hvis arbeidsmiljøet er dårlig? Ryktene går, vi snakker om et miljø med mange sterke
personligheter, mange med dels manglende selvinnsikt, og mange spisse
albuer i kampen om de mest attraktive arbeidsoppgavene. Jeg føler at
jeg ikke har mer tid til å prøve og feile, dersom jeg forplikter
meg til dette nå, bør det være med mål om å stå løpet ut.
Det eneste jeg vet 100% sikkert er at
jeg ikke vil holde på med det jeg gjør nå. Jeg vil vekk så fort
som mulig. Selv om jeg stadig har bearbeidet sjefen for min
alternative fremtidsplan, har han foreløpig ikke kunnet gi meg noen
sikker lovnad om jobb. Og nå har jeg et konkret tilbud om å gjøre
noe jeg alltid har drømt om. Aaaargh! Hvorfor tviler jeg? Hvorfor er
jeg ikke bare superentusiastisk og superhappy overlykkelig? Hjernen
arbeider på høygir. Ansettelsessamtalen er om 6 dager. Til da må
jeg ha bestemt meg. Det blir noen vanskelige dager.
3 kommentarer:
Hopp i det Plomma!!! Følg den gamle drømmen din!!! Eg skal stå her på sidelinja å heie på deg :)))) Fordi det fortjena du!!! Klem frå Sissel
Gratulerer, vennen! Drømmen din!!! :D Spennende! Du har mye å tenke på nå... Dette gjelder livet ditt. Masse lykke til med avgjørelsen. Jeg vet at du vil bli dyktig i den jobben du velger. Det viktigste er at du vil trives. Gla i deg, vennen min! <3
Gratulerer så mye :)
Du må nok bare hoppe i det, Plomma! Skummelt, uten tvil, men du kan ikke la denne sjansen gå fra deg!
Lykke til :)
Klem
Legg inn en kommentar