10 år som mamma

I dag har jeg vært mamma i 10 år.

Jeg kan ikke forstå at det har gått 10 år siden min førstefødte kom til verden!

Det var ikke uten dramatikk hun ble født, den natten for 10 år siden, men den gang var jeg ikke i stand til å kunne forestille meg hvor galt ting kunne ha gått.

Den gangen var jeg 25, naiv, lykkelig, trodde jeg kunne klare alt, bare jeg ville det nok.

Og det gikk bra, den gangen.

Det gikk også bra to år senere, da jeg fikk barn nummer to.

To fantastisk flotte barn hadde jeg fått, og jeg elsket å være mamma, var så enormt fascinert over barnas fantastiske utvikling fra hjelpeløse nyfødte nurk til selvstendige individer som både vil og kan, vil opp, vil fram, begjærlig tar verden i sin besittelse, nysgjerrig utforsker, lærer, lever!

I nesten 6 år fikk jeg være mamma til først en og så to herlige, friske barn, lykkelig uvitende om at det også kan være helt grusomt å være mamma.

Jeg syntes det var så fantastisk at jeg ønsket å oppleve det enda en gang.

Jeg følte at jeg hadde mer å gi av meg selv, til enda et lite menneske, som veileder på reisen mot å bli et individ. Og jeg gledet meg så veldig til å oppleve denne reisen en siste gang.

Det ramlet meg overhodet ikke inn at det kunne gå galt den tredje gangen.

Men det gjorde det. Det gikk intet mindre enn katastrofalt galt.

Og den historien er allerede fortalt mange ganger på denne bloggen.

I dag er det min eldste datter som fyller 10.

Jeg ser på henne, og fylles med en enorm stolthet og glede, mammahjertet flommer over av kjærlighet til dette vesenet som er av meg.

Jeg bar henne under hjertet mitt i 9 måneder, fødte henne i smerte, ammet henne, ofret alt for henne – og fikk så uendelig mye mer tilbake!

Det har vært en forunderlig fantastisk reise, med så uendelig mange store og små milepæler og merkedager, så mange opplevelser, sammen.

Det har vært glede, lykke, latter og moro, alvor, sinne, sorg, og tårer.

Mammahjertet blør når jeg tenker på hva hun fikk lide de 3 årene lillesøsteren hennes levde, hvordan hun gang på gang måtte stille i annen rekke, ble hysjet på og fikk kjeft hun ikke fortjente, hvordan hun måtte leve med en mor som verken var så fysisk eller psykisk tilstede som hun hadde behøvd, hvordan hun aldri fikk gleden av å være storesøster på ordentlig til den lillesøsteren som ikke engang ante at hun hadde en flott storesøster som var glad i henne og som ønsket å leke med henne, passe på henne og vise henne verden. Hvordan hun måtte oppleve å miste, og se sin vakre lillesøster død. Så vanvittig brutalt for ei jente som ikke engang var ni...

Nå er hun 10. Så høyreist, med gyllenbrunt skinnende hår og store, uttrykksfulle nøttebrune øyne, så slående vakker, aldeles nydelig er hun, hun vet ikke selv hvor flott hun er. Hun er intelligent og kvikk, og relativt pliktoppfyllende. Visst har hun sine mindre flatterende sider, hun er sta som et esel, til tider fryktelig egoistisk, og aldri så lite lat, hun er for eksempel lite interessert i å måtte øve seg og trene for å lære og å bli god til noe. Og så er hun så hissig som et lemen, og ganske sær, hun trives best med rutiner og hvis det blir brudd på hverdagstralten, selv med ting som er ment å skulle være spennende og hyggelige, kan det gå helt i stå for henne.

Det er slett ikke alltid lett å være mammaen hennes, men det er alltid fantastisk. Noe av det som gjør meg aller mest stolt er klokskapen hennes, selv om det av og til er med en gammelmodighet som stikker meg litt i hjertet, fordi jeg lurer på om dette skyldes tiden med lillesøsteren hennes. For eksempel har hun i helgen feiret bursdagen sin, og i stedet for å velge en fest med alle jentene i klassen, ville hun heller invitere noen få gode venner på overnatting, selv om dette innebar at hun ville få mye færre gaver. Et annet eksempel er at hun av kosmetiske grunner kunne ha bruk for tannregulering, da hun mangler etpar tenner og har stoore mellomrom mellom tennene i overmunnen. Temaet kommer opp hver gang hun mister enda en melketann og tiden for å begynne nærmer seg stadig mer, men tannregulering vil hun ikke ha, hennes begrunnelse er at «uten mellomrom ville jo ikke jeg være meg mer!»

Hun har selvfølgelig helt rett, for hun er jo perfekt, akkurat slik hun er. Og hun er min! Hun har gitt meg lykke jeg ikke trodde var mulig å oppleve, hun har lært meg å elske mer enn jeg hadde forestilt meg at jeg kunne, og hun er en veldig stor grunn til at jeg har kommet meg noenlunde oppreist gjennom de siste fire årene. 

10 år har hun blitt, så stor og selvstendig og flott. Jeg kan nesten ikke tro at det er 10 år siden jeg fikk henne i armene mine for første gang.

Gratulerer med dagen, jenta mi, jeg elsker deg så høyt og er så takknemlig for at du er min!