Tårene som ikke vil komme

Denne uken har mannen min og jeg vært på et 3 dagers etterlattekurs for foreldre som har mistet funksjonshemmede og/eller kronisk syke barn.

Vi var lenge i tvil om dette var noe vi orket å bli med på, for vi skjønte jo at noe slikt måtte bli tøft. Men vi valgte å melde oss på for å få et avbrekk fra en heseblesende hverdag, og gi oss selv tid og rom for å fokusere på nussejenta vår og kjenne på og snakke om sorg og vanskelige følelser.

Og det ble tøft. Sterke møter med foreldrene til 13 andre barn som ikke er her mer, 13 andre unike og vonde skjebner å ta inn over seg. Mange samtaler med de andre foreldrene, om absolutt alt som handler om barna våre, livene deres, den aller siste tiden, døden, begravelser og minneseremonier, tiden etterpå, om å rydde vekk etter barnet, gravsteder og minnesteder, og om veien videre. En lang, tøff forelesning av en krisepsykolog, som satte ord på alt jeg har følt de siste 13,5 månedene. Og som bekreftet at det er normalt å føle seg unormalt sliten, at det er normalt å slite med hukommelsen og konsentrasjonen, det er sorgen som krever sitt. Det var utmattende. Hodet verket mer og mer utover dagen hver dag, og 8-9 timers nattesøvn virket altfor lite, inntrykkene fra dagen før hang igjen i kroppen. Dagen etter at vi kom hjem orket verken mannen min eller jeg å gjøre noe som helst.

Men tårene mine ville ikke komme. Selv ikke under denne intense opplevelsen, et virkelig dypdykk i død og sorg, klarte jeg å slippe gråten fram. Ikke da vi tente lys for alle barna. Ikke når de andre delte sine vonde og sterke historier med oss. Ikke da jeg delte fra vår egen. Jeg VIL gråte. Jeg tror jeg trenger å gråte. Men jeg har visst blitt så god til å skyve unna og undertrykke mine egne følelsesutløp at jeg ikke lenger klarer å slippe dem løs selv om jeg vil. Jeg er redd for at andre skal tro at jeg har det for bra, at jeg helt har kommet over det som var. Eller at jeg er avstumpet, og ikke føler. For jeg føler. Og jeg tenker fortsatt veldig mye på nussejenta mi, mangfoldige ganger hver eneste dag. Men i stedet for å finne utløp for det vonde bygger det seg opp inni meg, musklene knyter seg, verker, jeg føler meg mer sliten enn jeg synes jeg burde være, mangler initiativ, sliter fortsatt med å huske. Burde det ikke i det minste gått litt lettere etter 13,5 måneder?

Etter dette kurset har jeg lurt på om det var dumt å starte på den hektiske hverdagen så raskt etter at hun døde. På grunn av ekstraoordinære omstendigheter begynte jeg å jobbe fullt mindre enn 4 uker etter at hun døde, og siden har det gått i ett. De andre foreldrene hadde gitt seg selv mange måneder, og krisepsykologen sa det var lurt å begynne gradvis, både for sin egen del og som et signal til omgivelsene. Burde jeg også ha gjort det, selv om det ville gjort ting nesten uoverkommelig vanskelig for meg senere i forhold til jobb? Ville ting føltes bedre, riktigere nå hvis jeg hadde gjort det? Eller ihvertfall tatt noen pauser underveis, i stedet for at skuldrene blir stadig høyere, musklene stivere?

Faktum er at jeg kjenner meg som en helt annen person nå enn jeg var for litt over 4 år siden, på så enormt mange måter. Jeg vet at jeg aldri kan bli helt den samme, sannsynligvis langt derifra, men jeg håper jo i det minste at jeg vil få tilbake mer energi og overskudd. Og jeg skjønner at da må jeg både redusere stresset og slippe ut spenninger. Ved å ta ting mer med ro, og ved å gråte. Jeg tror jeg trenger å gråte. Men jeg får det jo ikke til.