Jeg ser ingen grunn til å dele slike ting med mennesker som er så perifere at en interesse kun må være motivert av nysgjerrighet og trang til snoking og noe å sladre om.
Den senere tid har jeg fått signaler fra mennesker som jeg vet bryr seg om meg om at flere folk som kjenner oss perifert er av den oppfatning at nusse og tiden med henne er noe vi har lagt bak oss, noe vi har lagt lokk på og ikke prater om for å ikke "rote opp" i en vond fortid.
Jeg må si jeg ble lettere sjokkert.
Går det faktisk an å tro noe slikt? Hvordan går det an?
Er det fordi jeg ikke plaprer til alle og enhver om følelsene og sorgen min, slik at det kan sladres på bygda om hun stakkars dama som fikk en "hemma" unge som jeg attpåtil ikke klarte å redde slik at hun døde?
Sammen med andre er jeg en ganske lukket person, som ikke har lett for å slippe mennesker tett innpå meg.
Det er en forsvarsmekanisme, og årene med nusse har gjort meg til en ekspert på å bygge ugjennomtrengelige murer rundt meg for å beskytte meg selv.
Det er svært, svært få personer som kjenner meg som får vite hvordan jeg egentlig har det. Og de misbruker ikke min fortrolighet.
Jeg føler ikke at alle og enhver har rett til å velte seg i min misere. Og jeg blir opprørt over at noen kan tillate seg å trekke den konklusjonen at jeg er "ferdig" med nusse og har lagt henne bak meg bare fordi jeg ikke går rundt og griner og klager til alle og enhver.
Ja, jeg vet selvfølgelig at denne bloggen ligger helt åpen på nett, og at jeg her skriver om veldig mange av mine innerste tanker og følelser. Men det er veldig få som kjenner meg IRL som har fått vite om den, det er mest nettvenner jeg har delt adressen med. Og selv om det nok ikke er veldig vanskelig å finne den for en som virkelig vil, så har jeg valgt å være så anonym at man må kjenne meg godt nok til å vite hvilket kjælenavn jeg hadde på jenta mi for å ha en reell sjans til å finne den og kjenne oss igjen. Hvis noen som kjenner meg, som jeg ikke har delt adressen med, har kommet over bloggen og leser det jeg skriver, håper jeg de har mot nok til å gi seg til kjenne og fortelle meg om det.
Innlegg
4 kommentarer:
Hei vennen
Ting som dette gjør meg frustrert, sint og veldig trist. Dette er tydeligvis ikke mennesker som kjenner deg. Kjenner hvem du virkelig er. For da hadde de faktisk forstått hvordan du har det. Forstått at dette er vondt å prate om. Du er absolutt ikke en person som går rundt og forteller folk om ditt innerste. Det har du aldri vært. Jeg er av den typen som spør og graver fordi jeg er oppriktig bekymret for deg...(sorry...for gravingen altså...)Og jeg har problemer med å komme igjennom. Jeg har kjent deg lenge.
Hvordan kan folk få seg til å si sånt? Tenke slike ting...? De er iallefall ikke verdt et eneste sekund av din tid.
Men seriøst: "...kan sladres på bygda om hun stakkars dama som fikk en "hemma" unge som jeg attpåtil ikke klarte å redde slik at hun døde?" Tror du virkelig at noen ville tenkt, sagt eller ment dette???
Det er ditt valg hvem du vil dele med. Og jeg må si at jeg er enormt stolt av deg for at du klarer å skrive så åpent og ærlig her på bloggen. Jeg er en av de få IRL som fikk adressen hit etter en stund. Jeg har sagt det mange ganger og jeg kommer nok til å si det om igjen: Unnskyld for at jeg tidligere var så lite her inne. Kommenterte så lite. Det ble bare så altfor tøft... Du vet alt allerede. Jeg skal prøve å være den gode vennen du fortjener...
Gla i deg, vennen! Og tusen takk for tilliten!
Store klemmer
Huff, mennesker kan være så ubetenksomme og uvitende noen ganger, Plomma. Det er vel noen som tror de vet hvordan sorg bør komme til uttrykk, og som tror at man må hyle og gråte konstant når man sørger. Sorg er så personlig, og alle bærer sorgen med seg på ulik måte, uten at den er hverken større eller mindre av den grad.
Jeg håper at disse menneskene leser bloggen din, kjære du, og får seg en liten oppvekker. Det må føles så hjerteskjærende vondt at enkelte mennesker skal være så frekke at de skal mene og synse noe om den forferdelige sorgen dere har levd i med Nusse, og som dere fortsatt lever i, uten Nusse.
Vi som kjenner deg, Plomma, vet at du bærer med deg en stor sorg og et enormt savn etter det livet som ikke ble, og etter tapet av den umistelige vakre Nusseliten. De som ikke skjønner bedre, de er det rett og slett synd på!
En stor knuseklem fra meg.
Jeg blir bare helt rystet, rett og slett.
Er det mulig? Og det ser det jo dessverre ut som det er.
Jeg vet så inderlig godt at dette er helt forferdelig for deg, at savnet over det som ikke ble og at Nusse måtte dø for å få det bra, det er det aller verste som du har opplevd.
Det ALLER verste.
Så vondt at man faktisk ikke kan snakke om det hele tiden, så vondt at man stenge de vonde følelsene inne i seg av og til, for å overleve hverdagen.
Skulle så inderlig ha klemt deg nå, og sparket noen hardt på leggen.
Hvordan man sørger, det er jo så forskjellig fra person. Tårer og snakking om det som skjedde, det er ikke det som betyr at man sørger. Man sørger på forskjellig måte, sorg oppleves forskjellig. Man har det jo like vondt fordi om man ikke gråter hele tiden.
Jeg ble provosert jeg Plomma.
Rystet.
Jeg kan godt tenke meg at mennesker tenker det samme om meg, for jeg sitter heller ikke å gråter og prater om det til alle.
*sukk*
hei plomma
Noen folk er jo bare helt tankeløse,å at noen kan tro at mann er ferdig med å sørge over sitt eget barn bare forde mann ikke gråter osv åpentlyst på gata viser jo bare at de kanskje er litt "tomme" å abselut ikke skjønner hva du å vi andre går igjennom.Etter hvert så lærer mann jo bare å takle det på litt andre måter enn det mann kanskje gjorde med en gang .
nei merker jeg blir en smule provosert av slike utaleser ja,å må jo legge til att jeg har tenkt på dette selv at tenk omk noen tror dette ??
huff..
stor klem fra Miriam ,mammaen til Vilde
Legg inn en kommentar