søndag 26. juli 2009

Ordinary World

Hva skal jeg blogge om, nå som livet har blitt så vanlig?

Plutselig har vi det som hvilken som helst annen norsk barnefamilie, godt plantet i tidsklemma der mamma og pappa haster til jobb om morgenen mens barna sendes avgårde til SFO, logistikken som skal gå opp med barn som skal hentes, middag som skal lages i all hast, før den ene skal hit og den andre skal dit på diverse fritidsaktiviteter, i tillegg til klær som skal vaskes, hus som skal ryddes og innkjøp som må til, så skal vi voksne helst trene, sosiale relasjoner skal pleies, hus, bil og eiendom skal vedlikeholdes eller oppgraderes, tiden raser avgårde, jeg klarer knapt ha grepet om alt. Når skal jeg få ro til å bearbeide alt som har skjedd? Unntakstilstanden, kaoset, helvetet som de siste 3 årene har vært, som kulminerte i alle foreldres verste mareritt...

Jeg vil ikke at alt bare skal ha vært en parentes. Jeg vil ikke at alt skal ha vært forgjeves! I 3 år ofret jeg alt. Jeg ga alt, men det var likevel ikke nok til å gjøre alt bra, ikke engang nok til å ta vekk lidelsen fra min datters liv. Jeg måtte la henne dø for at hun skulle få slippe fri fra alle smerter og plager, all tomheten, meningsløsheten... Hva har jeg igjen for det, hva sitter jeg igjen med, annet enn en sjel og et hjerte som er skadet for livet? Annet enn grufulle minner etter umenneskelige påkjenninger som jeg aldri vil kunne viske bort? Bare en håndfull vakre minner har jeg, de er meg uendelig verdifulle! Men de kostet så altfor altfor mye, for meg, familien, men ikke minst for min tapreste vakreste nusse, og det er så vondt at alt var fånyttes, alt ble forgjeves til slutt...

På mange måter savner jeg henne, men på mange måter ikke. Jeg savner hennes usannsynlig myke hud, hennes varme små hender. Det overjordisk vakre ansiktet. Øynene, når de ikke var tomme eller sløret av anfall, brune, sjelfulle... Smilet. Stemmen. Det bløte håret, følelsen av krøllene mellom fingrene mine, følelsen av kroppen hennes inntil min, synet av henne når hun sov rolig og jeg kunne ta meg selv i å drømme om at alt kom til å bli bra... Jeg savner ikke anfallene, tomheten som så altfor ofte eide øynene hennes, slappheten i kroppen hennes, den manglende utviklingen. Slimet, pusteproblemene, oppkastet, skrikingen, stivheten når hun var plaget. Alt dette som dominerte livet hennes så altfor mye. Det var så altfor mye vondt, så altfor lite glede, for henne, for oss alle. Det var jo ikke slik det skulle vært! Og så døde hun, og det er ironisk nok ikke det som er det tristeste. Det tristeste er ikke at hun døde fra det livet hun hadde, det var den eneste måten hun kunne få fri på. Det virkelig triste er at hun hadde det vondt mens hun levde, og at ingenting vi gjorde for å hjelpe henne kunne gjøre ting bra. Det triste er at hun ikke fikk bli født frisk, ikke fikk vokse, utvikle seg, begjærlig ta for seg av alle livets muligheter og gjøre verden til sin. Alle drømmer og ønsker jeg hadde for henne, så vakre, så ugjenkallelig tapte...

Er det noen andre som ser det? Det enorme, lydløse, rungende tomrommet etter den vakre 3 år gamle jenta som skulle løpt rundt på plenen mellom storesøsknene sine og lekt og ledd? Stolen som mangler rundt kjøkkenbordet, den tomme plassen i bilen? Hun som skulle fått den søte Hello Kitty-kjolen jeg så på H&M i går og stolt posert som en liten prinsesse? Som skulle sittet på fanget mitt med små lubne armer rundt halsen min og hvisket tulleord i øret mitt... Hun som skulle vokst, lært, mestret, mistet melketenner, begynt på skolen, alle små og store milepæler som er så betydningsfulle når et barn vokser opp? Er det noen andre som tenker på at vi mistet henne to ganger? Vi mistet henne ikke bare da hun faktisk døde, men også da vi forsto hvor syk hun var og at livet ikke kom til å bli slik vi hadde tenkt.

Tomrommet og savnet etter den friske jenta vi aldri fikk har blitt så mye tydeligere nå som nussa vår ikke er hos oss mer. Hun som skulle vært her trer tydeligere fram. Å, som jeg savner denne jenta! En drøm som ble knust er det jeg savner mest, et savn jeg må leve med side om side med 3 års traumer som aldri vil la seg viske ut og som endte med at datteren min døde fra meg, en dobbel sorg og samtidig lettelse hånd i hånd, så overveldende!

Men livet raser videre, et tilsynelatende vanlig liv,
men livet kan aldri bli helt normalt, helt godt, helt vanlig igjen.

Ingen kommentarer: