Hun var aldri min

Hun var aldri min,
den vakre vesle skapningen
jeg fikk låne en stakket stund.
Jeg elsket henne så inderlig høyt,
med slik en hjerteskjærende smerte,
så altoppslukende, så intenst,
hun krevde alt, men det var ikke nok.
Jeg eide henne ikke
slik hun eide meg.

Kun i de ni månedene
jeg bar henne under hjertet
var drømmen om henne virkelig min.
Gleden, forventningene, framtiden, lykken,
for godt til å være sant.
Jeg kjente at det glapp alt idet hun ble født,
forsøkte å klamre meg til drømmen,
men den pulveriserte
og rant vekk mellom fingrene mine
ettersom tiden gikk og marerittet ble virkelighet.

Sorgen over tapet av et liv
startet lenge før hun forlot denne verden,
da drømmen om henne ble knust
og tilværelsen ble verre
enn det frykteligste mareritt.
Hun plagdes så tappert, var så uendelig sterk.
Jeg ga alt, men det var ikke nok.
Lidelsen eide henne
og jeg slapp ikke inn.

Døden lot seg bare lure så mange ganger,
og til sist klarte jeg ikke jage den på flukt
uten at den tok med seg
henne som jeg elsket så høyt
men som jeg aldri virkelig eide.
Hun som fikk en så stor bit av min sjel
og som tok den med seg da hun dro,
den eies nå av døden,
hun eies nå av døden,
ugjenkallelig.

Hun var aldri min,
og alt jeg elsket, alt jeg gråt,
alt jeg ofret og alt jeg ga,
for å forsøke å redde stumpene
av drømmen jeg hadde båret
og gi henne et liv verd å leve
var ikke nok
til at hun kunne bli i denne verden.
Det var døden som vant
og det eneste jeg har igjen
er en håndfull vakre minner,
en uendelighet av sorg og savn,
og et hjerte som for alltid vil mangle

henne.