mandag 7. mars 2011

Den grusomme døden

Har akkurat kommet fra jobb etter en lang vakt, kroppen er sliten etter mange timers jobb og lite søvn denne helgen, hodet kjennes fullt av bomull. Jeg burde lagt meg, sovet, men tumler med for mange tanker etter en rystende opplevelse på jobben i gårkveld. Et nytt, brutalt møte med døden, enda en person som burde hatt en lang framtid foran seg skal aldri mer gå en ny dag i møte. En person som var den viktigste i livet til flere mennesker på denne jord, nå må de leve videre med hjerter flerret opp av ubotelig sorg, jo, tiden vil nok lindre, men det er ikke sant at tiden leger alle sår, ikke helt, og jo mer dramatiske omstendighetene rundt et dødsfall er, jo større blir traumet hos de etterlatte.

Vonde minner ble rippet opp, bildene fra hendelsen henger i. Møtet med de som skal leve videre, enda mange flere liv som jeg vet for alltid kommer til å være preget av dødens brutalitet og urettferdighet, hjertet mitt blør. Hvordan skal de komme seg videre? Vil dette tapet knuse dem fullstendig? Det er slett ikke sikkert de kommer til å klare seg så godt som det jeg har gjort, for til tross for at jeg innser at sorgen over min døde datter vil prege meg og følge meg i en eller annen form resten av livet, så har jeg lykkes i å gå videre, jeg føler jeg takler tapet av datteren min relativt bra i hverdagen, og jeg føler at jeg fyller mange roller på en OK måte. Men når jeg opplever slikt vippes jeg fullstendig av pinnen, forsvarsverkene brytes ned og jeg blir bare hun som mistet barnet sitt, min egen sorg blir størst og i går kom tårene frem. Foran kolleger som i bunn og grunn er vilt fremmede personer og ikke kjenner min bakgrunn, vi kjente alle på rystelsen over å ha vært med på en så dramatisk opplevelse, og så spurte en hvordan det gikk med meg...

Det er andre gang på nesten to år at jeg ikke har klart å holde masken. Første gang var på dødsensdagen i fjor, da jeg kom inn på dagtilbudet der datteren vår tilbragte barnehagetiden sin for første gang etter at hun gikk bort, tårene var ikke til å holde tilbake. Heller ikke i går, og jeg strever for å la være å skjemmes. For jeg vil ikke skjemmes, jeg burde sannsynligvis vist mye oftere hvor overveldende det kan være å sørge over tapet av øyenstenen sin. Det er jo ikke slik at jeg går rundt og er på grinern hele tiden, men som jeg skrev om i forrige innlegg så velter den plutselig inn over meg av og til, sorgen. Det er dessverre et implisitt prinsipp i det å leve videre etter et så enormt tap, for sorgen er der, og må få utløp. Ved å gå videre med livet og velge å ikke fokusere på tapet og sorgen det største av tiden, vil det av og til skje at man blir overveldet og slått overende, og man må plaske litt rundt i selvmedlidenhet, vonde minner og tapte drømmer en stund før man igjen kan heve hodet over vannet og fortsette livet.

Jeg kunne valgt å bli i sorgen, tviholde på den, dyrke den, da ville jeg i det minste ikke blitt overrumplet av sorgfølelser, vippet av pinnen, slik som nå. Men hva godt ville det gjort? Det ville ikke bragt nussa mi tilbake, ikke fått mine knuste drømmer til å gå i oppfyllelse, men ødelagt den ene muligheten jeg har til å leve. Jeg har bare dette livet, her og nå. Gårsdagens hendelse på jobb var enda en påminnelse om hvor skjørt livet er og hvor brått, uventet og urettferdig døden kan ramme. Jeg håper de som mistet sin viktigste livsperson i går får hjelp til å komme til denne erkjennelsen når det største sjokket har lagt seg, dersom de ikke klarer det selv.

Sekundene tikker, minuttene går. Alle dagene som kommer og går, det er de som er livet, og vi må ikke glemme å ta vare på det vi har, gjøre det beste vi kan ut av her og nå, for hva morgendagen bringer vet ingen.
Heldigvis.