onsdag 27. april 2011

Dagen i dag - den kan bli vår beste dag

Jeg synes Marit Larsens versjon av denne sangen er så vakker, og jo flere ganger jeg hører den, desto større symbolsk betydning får den for meg. Rørt, blir jeg, vemodig, trist og en slags glad på samme tid.

Det er utvilsomt på grunn av alt jeg har opplevd, tidligere ville jeg sannsyligvis ikke likt sangen engang, og hvis ikke Marit Larsen hadde laget sin versjon ville jeg aldri engang ha hørt på den. Men nå ruller og går den stadig vekk, og uttrykket "vår beste dag" dukker opp i de forskjelligste sammenhenger.

"Dagen i dag - den kan bli vår beste dag". Den kan jo det. Når dagen er ny vet ingen hva den vil bringe, hvem vet, kanskje vil det skje noe som gjør dagen til en av våre aller beste? Bør vi ikke i det minste møte hver nye dag med en slik innstilling, heller enn å fokusere mest på alt som kan gå galt og gjøre dagen dårlig? For på en ny dag er "stien som vi gikk i går like ny".

"Mangt skal vi møte, mangt skal vi mestre" - glad er jeg for at jeg ikke visste hva jeg skulle møte, hva jeg skulle være nødt til å mestre, den dagen nusse ble født, eller mange andre dager for den saks skyld. Livet mitt har tatt så mange vendinger, jeg har ofte havnet i retninger jeg ikke hadde sett for meg på forhånd. Jeg har ofte måttet gå omveier for å nå mål jeg har satt meg. På veien har noen av målene blitt justert, enten fordi jeg ville, eller fordi jeg måtte. Mange ting som kanskje virket som en bagatell der og da, et innfall, en tilfeldighet, har senere vist seg å ha vært en livsforandrende hendelse. Ett annerledes valg, og livet kunne ha blitt sendt i en helt annen retning. Noen av de tingene som har skjedd meg ville jeg aldri verden vært foruten (skjønt hvis ting hadde blitt annerledes ville jeg sikkert tenkt det samme om noe helt annet). Andre ting ville jeg ofret mye for å få ugjort igjen, men akkurat det temaet har jeg tenkt å skrive mer om i et innlegg senere en gang.

"Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått, mer, kan hende, enn vi har forstått". Har vi reflektert nok, i løpet av dagen, over alt som har skjedd? Har vi tatt lærdom, der lærdom var å hente, har vi høstet glede, der gleden var å finne? Har vi tatt imot den nestekjærligheten og omsorgen vi ble vist, har vi sett nok etter disse tingene? Burde vi ikke hver eneste dag forsøke å være mer tilstede, leve mer levende?

"Dagen i morgen skal bli vår beste dag". Det kan den bli. 
Vi må aldri miste troen på at dagen i morgen kan bli vår beste dag.




Kom og lytt til lyset når det gryr av dag
Solen løfter sin trompet mot munnen
Lytt til hvite sommerfuglers vingeslag;
denne dag kan bli vår beste dag!
Stien som vi gikk i går er like ny,
hemmelig som ved vårt første morgengry
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
Dagen i dag – den kan bli vår beste dag

Kom og lytt til dypet når vi ror mot dag
Hør, maneten stemmer sine strenger
Løfterik er tonen i et fiskevak;
denne dag kan bli vår beste dag!
Fjorden vår er like ny og blå og blank,
blikket ditt er fritt og ryggen like rank
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
Dagen i dag – den kan bli vår beste dag

Kjære, lytt til mørket når vår dag er gått,
natten nynner over fjerne åser
Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått,
mer, kan hende, enn vi har forstått
Månen over tun og tak er like ny,
men tier stille om vårt neste morgengry
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
Dagen i morgen skal bli vår beste dag!

onsdag 20. april 2011

De knuste drømmers rom

Jeg leste for en tid tilbake denne artikkelen, om de knuste drømmers rom. De knuste drømmers rom er et sted i tankene våre, sjelen, hjertet om du vil, for de tingene som ikke ble, planene som måtte skrinlegges, drømmene som ikke ble innfridd. Et rom vi alle har, som er fylt med ulike tap for oss alle, for ingen kan gå gjennom livet uten å oppleve tap. Kjærligheten som ikke ble gjengjeldt, forhold som går i stykker. Venner som forsvinner ut av livet vårt, mennesker som dør fra oss. Utdanningen man ikke kom inn på, drømmejobben som gikk til en annen. Drømmehuset det ikke var penger til, de store planene som ikke lot seg realisere. Og jo lenger vi lever, desto mer må vi putte inn i de knuste drømmers rom.

Vi som har mistet barn huser mye smerte i våre knuste drømmers rom. Drømmene vi hadde for barnet, de oppsto til og med før barnet var unnfanget! Tingene vi skulle gjøre sammen, store planer ble lagt allerede da barnet var et lite frø i magen. Det som er så ekstra vondt med tapet av et barn, er at dette rommet bare fortsetter å vokse med tiden. Etterhvert som tiden går og det døde barnet skulle ha vokst og utviklet seg, blir man som forelder minnet på stadig nye ting som skulle skjedd, stadig nye milepæler og opplevelser vi ikke får delt med barnet, stadig nye ønsker vi aldri får hatt for barnet, stadig flere knuste drømmer som må få plass i rommet. Som den gangen det plutselig gikk opp for meg at nussejenta mi skulle begynt på ballett hvis hun hadde fått være frisk og fått leve. Enda en knust drøm jeg måtte gjøre plass til. Og slike små påminnelser kommer stadig vekk. Sorgen over et mistet barn går aldri over, den skifter bare form ettersom tiden går.

I artikkelen er dessuten de knuste drømmers rom beskrevet som ett av to rom i det som er sorg. Det ene sorgrommet inneholder det som faktisk skjedde, det at barnet døde. Dette er en så opprivende, grusom, håndgripelig hendelse at andre mennesker ikke har vansker med å forstå at man sørger, og mange kan bli med inn i dette sorgrommet. I de knuste drømmers rom derimot, er man ofte alene. Framtiden som gikk tapt da barnet døde er vanskeligere og vanskeligere for andre å relatere seg til ettersom tiden går. Livet fortsetter jo videre på en helt annen måte for dem enn for de aller nærmeste pårørende, og selve dødshendelsen blir fjernere og fjernere. På merkedager og dager for store begivenheter river det i sjelen på de som har mistet, mens mange rundt sannsynligvis ikke ofrer en tanke på at noen har det ekstra vondt på slike dager fordi de har mistet det barnet som skulle begynt på skolen for første gang, skulle vært med i skoleforestillingen, skulle vært russ, skulle gått ut fra universitetet, skulle giftet seg...

Og nettopp derfor er de knuste drømmers rom et ensomt rom for oss som har mistet et barn. For etterhvert som tiden går og andre legger hendelsen bak seg, så fortsetter det hele å dukke opp igjen og igjen i stadig nye former med ujevne mellomrom for oss. Men av frykt for å gjøre andre utilpass og støte dem vekk lar vi vær å snakke med andre om sorgen, og sitter i stedet alene med smerten i den delen av sorgen som er de knuste drømmers rom, selv om vi egentlig trenger å prate om det, trenger at andre husker, og anerkjenner sorgen også etter at det har gått lang tid. Det handler overhodet ikke om å dyrke sorgen, men å ta på alvor denne skjellsettende delen av livshistorien vår, som har forandret livsveien vår for alltid, og som vi derfor aldri helt kan legge bak oss.

"Livskunsten er å leve det livet vi fikk og strekke oss etter de muligheter og gleder som ligger langs vår livsvei, selv om den tok en sving som vi ikke hadde ønsket", står det i artikkelen. Det er helt sant. Livet leves bare en gang, og det gavner ingen å synke ned i bitterhet og resignasjon over det som ikke ble. Men det kan være en virkelig gave til en som en gang har mistet barnet sitt å gi en invitasjon til å prate om sorgen, og vise at man husker!

søndag 17. april 2011

Dødsensdag; hvordan overleve en -

Så var også dødsensdagen overstått for denne gangen, og vi har levd 2 år med merkedager siden vi mistet nusse. Jeg har lært:
  1. Det er som regel verre å grue seg til en merkedag enn å leve selve dagen.
  2. På helt spesielle merkedager er det ikke noen vits i å være på jobben.
  3. Sorgen kan slå til når som helst, hvor som helst.
  4. Det er de påminnelsene man ikke har regnet med som smerter mest.
Jeg har selvfølgelig også lært en hel masse andre ting, blant annet at sorgen over et barn er noe man aldri blir ferdig med, men at uttrykket forandrer seg med tiden. Jeg husker hvordan jeg det første året hadde fysisk vondt hver gang kalenderen viste natt til den 15., og det gjorde ikke saken bedre at jeg hadde det med å befinne meg på nattevakt på jobb disse datoene. Mens nå, hender det at den 15. kommer og går uten at jeg reflekterer så veldig mye over det. Det er den 15. april som er merkedagen, ikke de andre 15. Jeg har lært hvordan mennesker jeg kanskje ikke hadde forventet skulle stille opp kan vise seg å være mer til støtte og trøst enn mange andre som burde vært det. Og jeg har lært at livet faktisk går videre, selv om man har opplevd noe så grusomt som å miste et barn. Men preget av dette ubeskrivelig enorme tapet, det kommer jeg alltid til å være. Det vil alltid komme merkedager, og det vil alltid være tøft.

I år som i fjor, og året før også forsåvidt, dro vi på tur på dødsensdagen. Bursdagen hennes i år viste meg jo at det er meningsløst, faktisk intet mindre enn psykisk tortur, å gå på jobb på en slik betydningsfull merkedag. Derfor har jeg i lang tid i forkant av selve dagen følt på en ro i forhold til at jeg hadde tatt dagen fri, og dermed gitt meg selv mulighet til å tenke på nusse når jeg selv måtte ønske. Men hvordan kommer man seg igjennom en slik dag? På forhånd har jeg jo gruet meg fryktelig, men både i fjor og i år har dagen gått bedre enn fryktet. Og det er først og fremst takket være mine to friske gode barn, som jeg er så vanvittig heldig å ha hos meg, jeg vet neimen ikke hvordan jeg skulle klart det uten dem.... Jeg har kommet meg gjennom disse to dødsensdagene ved å gi mine levende barn en drømmedag, og deres entusiasme og livsglede har båret meg gjennom dagen. 

I år besto barnas drømmedag av en tur til Upplevelsesbadet Gustavsvik i Örebro, der har de vært en gang før og stadig spurt om vi ikke kunne dra tilbake. En tur dit involverer 4 timer i bil til og fra, så vi la tidlig avgårde, med nok av snop i beredskap og lydbok med Artemis Fowl i CD-spilleren. Vel framme hadde vi noen deilige timer i basseng og sklier, og ungenes iver og de glade barneansiktene var som balsam for et trist mammahjerte. Etter badet spiste vi på ungenes favoritt-pizzarestaurant i hele verden, Pizza Hut, før turen gikk hjemover igjen med mer lydbok og snop. På turen hjem så vi sikkert 40 rådyr på jordene langs E 18, noe mammaen kanskje syntes var enda mer fascinerende enn barna. Ved å dra langt avgårde på denne måten får vi for det første en opplevelse sammen som en familie, og dessuten gir nye og uvante inntrykk hodet litt annet å jobbe med enn bare sorgtanker. Så selv om nusse var i tankene våre nesten hele tiden, ble vi likevel ikke overveldet av sorg.

En konsekvens av at turen gikk til det store utlandet, var at jeg hadde skrudd av dataroamingen på telefonen min og var uten nettilgang hele dagen. Så først da vi krysset norskegrensen i 22-tiden om kvelden og jeg skrudde på roamingen igjen fikk jeg se alle rørende hilsner på FB og her på bloggen. Jeg fikk virkelig se hvor mange som hadde tenkt på nusse og oss denne dagen, og for første gang hele dagen ble jeg virkelig overveldet av følelser. Ekstra rørt ble jeg av størstesøsters ord på FB, da rant det noen tårer; I miss you, I miss your smile and I still shed a tear every once in a while, and even though it's different now, you're still here somehow. My heart won't let you go and I need you to know. I miss you. Det er jo sånn det er....

Da vi kom hjem lå det blomster på trappen fra to gode venner, og inne hadde mammaen min satt friske hvite roser på minnekisten hennes. Vi tente lys for nusse som fikk brenne til dødsensdagen var over og fredag ble til lørdag. Da kunne vi legge oss og sove godt alle sammen.

Har forresten omsider fått rotet meg til å knytte en mailadresse til bloggkontoen min. Så nå er det mulighet til å kontakte meg på mail hvis noen har lyst:
plommasblogg (alfakrøll)gmail.com

fredag 15. april 2011

2 år siden...

Så var den her, 2 årsdagen for min datters død...
Det er så absurd at jeg i det hele tatt kan skrive en slik setning!
Men det er sant. Jeg hadde en datter som døde.
Tenk at vi har levd enda ett år uten henne! Tenk at det har gått 2 år siden jeg hørte pusten hennes, kjente hjerteslagene, varmen og den usannsynlig myke huden, det bløte håret... 2 år.

Mentale bilder fra hennes siste timer har trådt så klart fram i hukommelsen de siste dagene. De fryktelige krampene. Når jeg skjønte at situasjonen virkelig var alvorlig, men likevel fortsatte å kjempe. Hvordan storesøster våknet for å gå på do og kom ut til oss mens vi gjorde alt vi kunne for å hjelpe, vi fortalte henne ikke hva som var i gjære men lot henne kysse lillesøster god natt og sendte henne i seng for å sove videre. Lite visste hun at det var siste gang hun så lillesøsteren sin i live... Hvordan vi prøvde alt, holdt frie luftveier med en svelgtube, ga oksygen, munn til munn, sugde slim, ga krampestillende. Men krampene ville ikke gi seg... Den vanvittige redselen da mannen min og jeg tok beslutningen om at nok var nok. Da vi forsto at vi ikke kunne klare dette alene. Og lot være å ringe ambulansen...

Vi ville at hun skulle få dø hjemme, i vante omgivelser, bare omgitt av de to som elsket henne aller høyest. Hun skulle få slippe ambulansetur, kulde, skarpe lys, høye lyder, stikk, fremmede mennesker, enda en utsettelse av det uunngåelige, det grusomste, det beste for henne. Døden. Den tok seg god tid den natten. Ventetiden var ubeskrivelig, grusom, vanvittig, absurd, uutholdelig. Hun kjempet så tappert, og jeg visste at hun ville tape. Hun ville tape, jeg hadde valgt at hun skulle få slippe, og jeg måtte se på...

Jeg husker jeg registrerte fuglesangen utenfor vinduet, slik en kontrast til det som skjedde bak rullegardinen. Jeg husker rødfargen på himmelen da jeg kom ut i stua da alt var over. Kebabrullene som lå på stuebordet, fortsatt innpakket, mannen kom hjem med dem kvelden før da alt akkurat hadde startet, de ble aldri spist. Jeg husker hvordan jeg stelte henne, slik jeg pleide hver eneste morgen, men nå levde hun ikke mer. Jeg husker vi la henne til sengs, akkurat slik hun pleide å ligge å sove, det så nesten slik ut, som om hun bare sov.

Jeg holdt henne ikke, hadde henne ikke på fanget, det føltes ikke riktig. Hun skulle ligge i sengen sin og sove, vi strøk henne, kysset henne, holdt hendene hennes, gikk til og fra, til og fra. Vi ventet, på at dagen skulle komme og verden skulle våkne. Vekket ungene for å fortelle det grusomme. Hvordan de trodde vi tullet. Hvordan storesøster ikke klarte å slutte å gråte. Storebror som ikke felte en tåre. Begge to som virret hvileløst mellom stuen og lillesøsters seng. Stirret, strøk med keitete barnehender. Reaksjonen da jeg ringte moren min for å fortelle. Hvordan jeg kontaktet legevakten for å få lege hjem og syne henne. Fortalte at datteren min på 3 år lå død hjemme i sengen. Merkelig rolig var jeg, knust, men lettet. Googlet nummeret til begravelsesbyrået. Ordnet alt det praktiske. Gikk til og fra, kysset og strøk...

Mange ting jeg husker så tydelig. Mange ting har jeg sikkert glemt. 2 år har gått. Livet har gått videre. Jeg lever godt, men jeg lever med sorg. Mange dager kan jeg tenke på henne uten å føle sorg. Andre dager blir jeg fullstendig slått ut av absurditeten og urettferdigheten i det hun og vi måtte oppleve. I dag er det kanskje den mest betydningsfulle merkedagen, og sorgen er allestedsnærværende. I mange dager allerede har jeg kjent på den, og slik må det være. Men jeg føler en ro i forhold til at jeg har tatt meg fri i dag, denne dagen er hennes dag, og vi skal ære henne med å ta ekstra godt vare på hverandre som en familie, vi som er igjen.

Hun hviler i fred, den sterkeste, tapreste, vakreste vesle jenta mi.
Vi lever videre, men vi glemmer aldri, elsker - for alltid!


Dette er det aller siste bildet som ble tatt av henne, med et elendig mobilkamera. Hun sitter bak i bilen sin og holder storebror så godt i fingeren. Mindre enn 2 døgn senere var hun død.

lørdag 9. april 2011

Deprimert

Det nærmer seg nå, og jeg kjenner tungsinnet komme sigende. Det er vanskeligere å glede seg over de fine tingene. Tålmodigheten henger i en tynn tråd, og lunta er kort. Alt som er problematisk føles enda tusen ganger vanskeligere. Alt som ikke er slik jeg ønsker og drømmer om tynger meg tusen ganger mer. Jeg føler meg rett og slett råtten, det ulmer og kverner inni meg, jeg er kvalm, tung, urettferdig, sint, misunnelig, smålig. Ja! Jeg er syk av misunnelse på venner, kolleger, bekjente, kjendiser, ukjente, som har tre friske glade barn rundt seg. Jeg vil også! Jeg skulle også hatt tre barn! Jeg hadde tre barn, men jeg fikk aldri føle meg som disse menneskene, fikk aldri være lykkelig trebarnsmamma... DET ER URETTFERDIG!

I stedet levde mitt tredje barn, min vakreste, tapreste sterkeste prinsesse, bare tre år, og det var tre år i helvete for oss alle. Det var så mye som ble ødelagt i de tre årene, som aldri kan repareres helt igjen. Dessuten gikk tiden, og alle forventninger jeg måtte ha hatt om hvor jeg skulle befinne meg i livet i en alder av 36 er overhodet ikke innfridd. Jeg har ikke den familien jeg drømte om, ikke den jobben jeg ønsker, jeg eier ikke huset jeg bor i og hjemmet mitt er ikke slik jeg ønsker. Mennesker som burde støttet meg har skuffet meg, og mennesker jeg skulle ønske hadde stilt opp for meg har sviktet. Selv om jeg vet at det ikke er sant og at det er både urettferdig og slemt å tenke slik, så føler jeg meg akkurat nå totalt mislykket og verdiløs! Men i dag klarer jeg bare ikke å nedkjempe de onde og irrasjonelle tankene, og jeg gjør meg selv enda kvalmere ved å velte meg i negativitet og selvmedlidenhet.

Det nærmer seg nå, snart er det to år siden hun gikk ut av tiden. To år siden hun trakk sitt siste pust og hjertet hennes slo sitt siste slag, to år siden vi kjente hennes varme, myke hud for siste gang. Dette ene, monumentale, grusomme faktum, i tillegg til mange mange andre småfrustrasjoner, bekymringer og tilbakeslag som har bygd seg opp i det siste, gjør at jeg nå føler meg midt i en tordensky, der sinnet formørkes, lavtrykket presser livsgleden ut av meg og stadige lynglimt minner meg på alt som ikke er slik jeg ønsker, mens tordenbygene som følger ryster grunnvollene mine, holder meg totalt ute av likevekt, og gjør det skikkelig, skikkelig kjipt å være meg akkurat nå.

Det er snart to år siden barnet mitt døde, og det er noe dritt.

onsdag 6. april 2011

Storebrortanker

Jeg er så vanvittig, ufattelig heldig å ha en frisk datter og en frisk sønn hos meg, mine lys i livet, mine vakre øyenstener, mine hjerteplastre og største stoltheter, jeg føler meg så heldig som har dem! De begynner å bli store nå, snart elleve og snart ni år, jeg merker at småbarnsfasen ugjenkallelig er forbi. De får til så mye, tar mye mer ansvar, blir så modne, de trenger meg på en helt annen måte nå enn da de var små. Men de trenger meg fortsatt, og de er fortsatt ikke større enn at de forguder mammaen sin, og gir masse, masse kos! Og jeg kan ikke si annet enn at jeg nyter det, tiden går så altfor fort og snart står begge to med bena plantet midt uti puberteten og synes at jeg er dummest i verden. Så jeg koser så mye jeg kan. Og ekstra glad i mammaen sin blir de to luringene mine når det er kveld, og de strekker leggetiden så langt de kan ved å krype inn i mammas armkrok i sofaen og kooose!

Her forleden kveld var det sønnen min på snart ni som hadde kveilet seg opp i fanget mitt for å kose. PC-en står stort sett alltid på hjemme hos oss, og som alltid flimret bilder over skjermen som skjermsparer, alle mulige bilder fra alle mulige situasjoner siden vi først fikk oss digitalkamera for sånn ca åtte år siden, inkludert mange mange bilder av nusse. Plutselig så han på meg og sa "Aldri fød igjen, mamma!". Jeg spurte hva han mente med det, og han fortsatte "Du må aldri kjøpe sånn som var på TV i sted, sånn som hjelper deg med å bli gravid!" Da kom jeg på at det nettopp hadde vært en reklame for Clearblue fertilitetsmonitor på TV. Jeg måtte humre litt for meg selv, men prøvde å holde masken for å vise at jeg tok ham og tankene hans på alvor. "Hvorfor ikke det da?", spurte jeg, selv om jeg visste svaret: "Tenk om babyen ble sånn som nusse..."

Ja tenk om det... Vi fikk jo aldri noe endelig svar på hva som var galt med jenta vår. Og dermed vet vi ikke om det er fare for gjentagelse i et eventuelt nytt svangerskap. Vi er allerede så heldige at vi har to friske og flotte barn, vi begynner å bli ganske gamle både mannen min og jeg, og vi har bestemt oss for at vi ikke skal ha flere barn. Det er ikke det at jeg ikke har inderlig lyst, men alt annet taler igrunn imot. Jeg forsikret derfor sønnen min om at han skulle slippe å få flere småsøsken. Da så han på meg igjen, og ordene hans var så hjerteskjærende triste: "Jeg er ikke storebror mer jeg mamma..." Det gjør meg så vondt at han bærer på slike tanker! Han var bare tre og et halvt år da nusse ble født, men hadde gledet seg sånn til å bli storebror. Og så fikk han aldri oppleve hvordan det egentlig skulle være å være storebror, han fikk aldri lekt og tullet med lillesøsteren sin, aldri vist henne verden, aldri kranglet og sloss, aldri følt seg som en ordentlig storebror.... Jeg prøvde så godt jeg kunne å forsikre ham om at han alltid vil være nusses storebror selv om hun ikke er her mer, hvorpå han sa til meg med oppgitt mine: "Mamma, jeg er storebroren til en krukke med aske!"

Og på mange måter har han jo rett. Alt som er igjen av lillesøsteren hans er en krukke med aske, den står fortsatt på minnekommoden hennes i stua. Vi skal spre asken på havet, vi har bare ikke funnet den riktige anledningen ennå, og han og jeg snakket litt om at i sommer må vi finne en fin dag å gjøre det på. "Men jeg må først få litt av asken i en liten boks som jeg kan spare på, mamma, lov meg det!" avsluttet min kloke, gode gutt. Og det skal han få, han er jo storebror.

tirsdag 5. april 2011

Hjerteknuser - moi



Jeg liker denne sangen av Kaizers Orchestra veldig godt for tiden, denne versjonen av moi er så sart og vakker...

Du og meg e like som et par dråper vann
I hvert fall hvis du tør og spør han
Eg pleier å sette på ei plate som du for meg sang
Heilt til eg sovne i ditt fang

Før såg eg ingenting og det eg såg forsvant
Men nå ser eg alt det som du ser
På min finger har eg ringen din og på ringen står det blankt
At du er min hjerteknuser

Lure på om du finst der ute nå
Sende eg mine tanker kjenne du de då?
Send meg eit hint så skal du få

Sjøl om han forteller lite og minnene e få
Fins ting han aldri kan ta meg i frå
Som då me sprang øve plantasjen eg gjemte meg i strå
Du telte til hundre eg vett at du såg

Lure på om du finnes der ute nå
Sende eg mine tanker kjenner du de då?
Send meg eit hint så skal du få
Eg vanner mine planter og pleie det eg sår
Sekundene tikker, minuttene går
Og det går dager og det går år
Og den som lever, får sjå

Kanskje du ikkje fins lenger kanskje det e håp
Kanskje du ikkje tenker på meg heller
Men eg venter på den dagen at me e ute og går
Du bøyer deg ner og eg står på tå

Lure på om du finnes der ute nå
Send eg mine tanker kjenner du de då
Send meg eit hint så skal du få
Eg vanner mine planter og pleie det eg sår
Sekundene tikker, minuttene går
Og det går dager og det går år
Og den som lever, får sjå

fredag 1. april 2011

Hun valgte seg april

Hun valgte seg april, min vakreste, sterkeste, allertapreste lille heltinne, april var måneden da hun og vi kjente at tiden var kommet. Hun hadde lidd nok, kjempet hardere enn jeg noensinne trodde kunne være mulig, stjålet hjertene til mennesker som aldri en gang fikk møtt henne, hun satte spor etter seg over hele landet! Vi hadde gitt alt, hun og vi, prøvd alt, utholdt grusomheter som de fleste heldigvis ikke en gang kan forestille seg, og delt noen få, små, øyeblikks magi som nå er de vakreste, mest dyrebare minnene vi har, men som også er uendelig bittersøte, for de viste oss glimt av hva vi kunne hatt hvis ikke sykdommen hadde rast i hjernen hennes som en elektrisk storm nærmest uten pause. Hun fikk aldri en sjanse.

Det var april da hun gikk ut av tiden. Men sekundene tikker, minuttene går, og det går dager, og det går år. Og nå er det april igjen. Med april kommer uroen, tankene, det nærmer seg. Dag for dag er det enda en dag lenger siden siste gang vi holdt henne, og snart kommer en ny merkedag. Snart er det to år siden døden røvet øyenstenen min, og jeg kjenner at kroppen er på vei inn i nussemodus. Savnet bobler sterkere under overflaten igjen, suget i magen blir større, hjertet tyngre, hun var en hjerteknuser, bokstavelig talt.

Bilder virker sterkere på meg, musikk får en annen mening, lokker fram minner jeg nesten hadde glemt, som jeg trenger å huske. Jeg vil FØLE at jeg var mammaen til denne fantastiske vesle jenta! Og den eneste måte jeg nå kan føle henne på, er gjennom den opprivende fortvilelsen over det vonde livet hun hadde, maktesløsheten i at vi ikke kunne gjøre noe for å hjelpe henne, smerten i at hun ikke er her mer, sorgen over at hun ikke springer frisk og rask blant oss i dag. Tenk at det kan gjøre så vondt å være mamma....

Hun valgte seg april, øyenstenen min, måneden da somren blir til. På den aller første vårdagen reiste hun fra oss, og våren fikk for alltid et vemod ved seg. Hun var den vakreste blant stjerner, den sjeldneste av edelstener, det klareste vann og den mildeste bris. Hun var den fineste vesle skapningen du kan tenke deg, hun var av meg. Og nå er hun borte. For alltid er hun borte. Sekundene tikker, minuttene går, og det går dager, og det går år. Det er april.


Når minner er alt vi har...