Kveldssang

Så rart at dagen alt er over, lille venn,
nå skal jenta sove godt.
Ute er det mørkt og vått.
Bamsen tasser hit og dit.
Mor og far har hatt ei stri,
de har gitt så fin ei tid
til veslebarnet sitt.

Så underlig at kvelden alt er her,
nå skal jenta sove.
Livet er en kronglet vei,
sorgen er så tung og lei.
Snart skal fløyta låte,
det gjør godt å gråte.

Så underlig når natta banker på,
mor og far skal vandre.
Det skal du og det skal jeg
og det skal alle andre.
Natta er vår siste venn,
alle sammen går mot den.

Så rart du har sovna alt
så lita som du er.
Og det er underlig
hvor mye du fikk sagt.
Og tenk at nettopp du
fikk stanse oss ei stund,
og planta nye tanker i vår lund.

Alf Prøysen

Ikke tenk

på henne som forsvunnet,
hennes reise har nettopp begynt.
Vi skal følge henne på veien,
slik at hun alltid har oss rundt.

Bare tenk på henne som hvilende,
fra smerter og fra sorg,
på en plass med masse trygghet,
vi kaller barnas kjærlighetsborg.

Tenk på hvordan hun måtte ønske,
at vi kunne vite nå,
at vår tristhet, sorg og smerte,
er det eneste som ikke skal bestå.

Og tenk på henne som levende,
i hjertet på de hun rørte.
For ingenting elsket er noen gang mistet,
og hun var elsket så høyt!

Hvil i fred, elskede prinsesse

I grålysningen i morges, mens fuglene sang, trakk vår aller vakreste, tapreste, sterkeste nusse sitt siste åndedrag, hjemme i sengen midt mellom mamman og pappan sin.
Og mens nusse begynte på sin siste hvile, rant en blodrød sol....

11. februar 2006 klokken 07.13 ble hun født.
15. april 2009 klokken 05.25 døde hun.
Tre år ble hun. Tre år, to måneder, tre dager, 22 timer og 12 minutter ble hele hennes liv.
Et kort liv i den store sammenhengen. Men et langt liv av plager, smerter, tomhet og intethet.

Nå skal hun aldri lide mer, aldri mere kramper, smerter og gråt. Men vi skal heller aldri få holde henne mer, snuse på hennes utrolig myke kinn, få se det lille smilet vi av og til kunne lokke fram, holde henne i hennes myke varme hender, høre hennes rolige sovepust. Aldri kose med henne, aldri være inntil henne mer...

Følelsene veksler mellom bunnløs sorg og lettelse. Over tre år brukte vi på å forsøke å lære oss å leve med henne. Nå må vi lære oss å leve uten henne igjen, men med sorgen, savnet og minnene etter henne. Nusses sti gikk ikke til verdens ende. Hvor skal vi som er igjen ta veien nå?

Hvil i fred, min aller tapreste, sterkeste, vakreste lille prinsesse. Mamma elsker deg for alltid og vil alltid bære deg med meg i hjertet mitt, og alltid savne deg. Sov søtt, lille venn....