fredag 15. april 2011

2 år siden...

Så var den her, 2 årsdagen for min datters død...
Det er så absurd at jeg i det hele tatt kan skrive en slik setning!
Men det er sant. Jeg hadde en datter som døde.
Tenk at vi har levd enda ett år uten henne! Tenk at det har gått 2 år siden jeg hørte pusten hennes, kjente hjerteslagene, varmen og den usannsynlig myke huden, det bløte håret... 2 år.

Mentale bilder fra hennes siste timer har trådt så klart fram i hukommelsen de siste dagene. De fryktelige krampene. Når jeg skjønte at situasjonen virkelig var alvorlig, men likevel fortsatte å kjempe. Hvordan storesøster våknet for å gå på do og kom ut til oss mens vi gjorde alt vi kunne for å hjelpe, vi fortalte henne ikke hva som var i gjære men lot henne kysse lillesøster god natt og sendte henne i seng for å sove videre. Lite visste hun at det var siste gang hun så lillesøsteren sin i live... Hvordan vi prøvde alt, holdt frie luftveier med en svelgtube, ga oksygen, munn til munn, sugde slim, ga krampestillende. Men krampene ville ikke gi seg... Den vanvittige redselen da mannen min og jeg tok beslutningen om at nok var nok. Da vi forsto at vi ikke kunne klare dette alene. Og lot være å ringe ambulansen...

Vi ville at hun skulle få dø hjemme, i vante omgivelser, bare omgitt av de to som elsket henne aller høyest. Hun skulle få slippe ambulansetur, kulde, skarpe lys, høye lyder, stikk, fremmede mennesker, enda en utsettelse av det uunngåelige, det grusomste, det beste for henne. Døden. Den tok seg god tid den natten. Ventetiden var ubeskrivelig, grusom, vanvittig, absurd, uutholdelig. Hun kjempet så tappert, og jeg visste at hun ville tape. Hun ville tape, jeg hadde valgt at hun skulle få slippe, og jeg måtte se på...

Jeg husker jeg registrerte fuglesangen utenfor vinduet, slik en kontrast til det som skjedde bak rullegardinen. Jeg husker rødfargen på himmelen da jeg kom ut i stua da alt var over. Kebabrullene som lå på stuebordet, fortsatt innpakket, mannen kom hjem med dem kvelden før da alt akkurat hadde startet, de ble aldri spist. Jeg husker hvordan jeg stelte henne, slik jeg pleide hver eneste morgen, men nå levde hun ikke mer. Jeg husker vi la henne til sengs, akkurat slik hun pleide å ligge å sove, det så nesten slik ut, som om hun bare sov.

Jeg holdt henne ikke, hadde henne ikke på fanget, det føltes ikke riktig. Hun skulle ligge i sengen sin og sove, vi strøk henne, kysset henne, holdt hendene hennes, gikk til og fra, til og fra. Vi ventet, på at dagen skulle komme og verden skulle våkne. Vekket ungene for å fortelle det grusomme. Hvordan de trodde vi tullet. Hvordan storesøster ikke klarte å slutte å gråte. Storebror som ikke felte en tåre. Begge to som virret hvileløst mellom stuen og lillesøsters seng. Stirret, strøk med keitete barnehender. Reaksjonen da jeg ringte moren min for å fortelle. Hvordan jeg kontaktet legevakten for å få lege hjem og syne henne. Fortalte at datteren min på 3 år lå død hjemme i sengen. Merkelig rolig var jeg, knust, men lettet. Googlet nummeret til begravelsesbyrået. Ordnet alt det praktiske. Gikk til og fra, kysset og strøk...

Mange ting jeg husker så tydelig. Mange ting har jeg sikkert glemt. 2 år har gått. Livet har gått videre. Jeg lever godt, men jeg lever med sorg. Mange dager kan jeg tenke på henne uten å føle sorg. Andre dager blir jeg fullstendig slått ut av absurditeten og urettferdigheten i det hun og vi måtte oppleve. I dag er det kanskje den mest betydningsfulle merkedagen, og sorgen er allestedsnærværende. I mange dager allerede har jeg kjent på den, og slik må det være. Men jeg føler en ro i forhold til at jeg har tatt meg fri i dag, denne dagen er hennes dag, og vi skal ære henne med å ta ekstra godt vare på hverandre som en familie, vi som er igjen.

Hun hviler i fred, den sterkeste, tapreste, vakreste vesle jenta mi.
Vi lever videre, men vi glemmer aldri, elsker - for alltid!


Dette er det aller siste bildet som ble tatt av henne, med et elendig mobilkamera. Hun sitter bak i bilen sin og holder storebror så godt i fingeren. Mindre enn 2 døgn senere var hun død.

17 kommentarer:

Anonym sa...

Kjære Plomma!
Jeg har bare skrevet en kommentar tidligere og vi kjenner ikke hverandre, men i dag må jeg legge igjen en hilsen for å vise deg at jeg vet hvilken forferdelig dag det er i dag.

Jeg føler meg tom for ord, så låner noen fra Charles Dickens: "the morning sun awakens the old household... And can it be that in a world so full and busy the loss of one creature makes a void so wide and deep that nothing but the width and depth of eternity can fill it up."

Mine tanker i dag går til deg og din familie som for alltid må leve med et tap så brutalt og så grunnleggende urettferdig. Jeg sender deg min styrke og mitt håp og mitt mot på dagen i dag.

Varme klemmer fra trofast leser av bloggen din

lillegull sa...

kjære deg og hele familien-ville bare si at mine tanker er med dere spesielt idag. Tårene renner her når jeg leser dine tanker, dine minner og beskrivelse av Nusse`s siste timer. Det er så sterkt...føler så med dere og sender dere de varmeste tanker <3

Nabo sa...

Kjære vennen min.
Jeg har ikke ord for dette triste, skrekkelige og ubeskrivelige, men jeg har en klem. Takk for at du ville dele det med meg og takk for det fine vennskapet. Stor diger klem fra nabokona!

Siv sa...

Kjæreste fineste vennen min!

Tårene triller og sorgen sitter dypt i hjertet mitt i dag. Og den er like stor som den morgenen den triste meldingen tikket inn på mobilen.

2 år... to år siden den tapreste vakreste Nussemor måtte gi tapt for den kampen som raste i kroppen hennes. Du skal vite, kjære deg, hun vil aldri bli glemt. Hun vil alltid ha en stor plass i hjertet mitt, og i hjertene til de som var så heldig å få møte henne.

Mine varmeste tanker og klemmer går til deg og den vakre familien din. Håper dere tar godt vare på hverandre i dag <3
Veldig gla i dere!

Anonym sa...

Kjære Plomma!
Du skriver så levende,får helt tårer i øynene..Vakreste Nusse blir aldri glemt!

Tenker masse på deg i dag!

Klem fra Maddie

Anonym sa...

Masse klemmer å tanker til dere i dag,2 år etter.
Tårene triller her ,du skriver så fint.
stor klem fra Miriam

Gøril sa...

Fineste Plomma-min.

Tenker på dere i dag.
Skal tenne lys for fineste lille Nusseskatten i dag, for deg og familien din.

Glad i deg.

Klemmer fra Gøril.

Monica sa...

Tenker på dere på dødsens dag. Du skriver så fint og rørende om nydelige Nusse! Håper dere får en fin dag - tross alt. Mange klemmer fra Monica

Kikkis planet sa...

Tårene mine triller her jeg sitter og leser det du skriver. Jeg har vært innom tidligere og lest historien om nydelige Nusse. Det må være det verse man kan oppleve som mamma og pappa. Både det å ha et barn som man vil gjøre alt for, men som man likevel ikke kan ta smerten for, og det å måtte ta farvel så altfor, altfor tidlig. Sender deg og familien masse varme tanker og omsorg, og skulle ønske jeg kunne gjøre så mye, mye mer...

Hjem Kära Hjem/ Anna sa...

Så utrulig vakkre ord om dagen dere aldri skal glemme...tårene renner nedover ansiktet mitt å barna min spør hvorfor.
For en smerte, savn, kjærlighet du beskriver...blir så rørt over dine ord!

Til tross for denne dagen ønsker jeg deg en fin dag og en God Påske, klem Anna

Karin sa...

Hei,jeg har aldri besøkt bloggen din før,jeg kom over den via Gøril sin.Jeg blir også trist som alle de andre her.Jeg mangler ord jeg.. Så trist at noen barn må dø så tidlig... og så trist for de som sitter tilbake.Man er jo så glad i disse barna og kunne gjort alt for dem og når alt ikke er nok,da blir man maktesløs.Men jeg ønsker deg og dine alt godt i fremtida.Jeg ble skikkelig trist nå..God klem til deg,hilsen Karin i Trondheim

Mormorfarmor Inger sa...

Et lys blir tent i stua mi nå... Gjennom Gøril sin blogg fant jeg deg. Varme tanker og klem fra Inger

Unknown sa...

Jeg har ikke ord.. Dette er bare så ufattlig trist og rørende! Du skriver så uendelig vakkert. Nusse er gjemt i mitt hjerte også... Stor klem og mange varme tanker sendes deg i dag!

mona sa...

Jeg kom også innom gjennom Gøril. Syntes jeg måtte legge igjen noen ord til dere, for å vise min medfølelse. Jeg måtte felle en tåre da jeg leste om den siste kampen til jenta deres. Så ufattelig urettferdig at noen må oppleve noe så fælt :(
Tenker på dere!

Plomma sa...

Kjære alle sammen! Jeg må si tusen takk til alle som har vært her inne og lest i dag, det er godt å vite at alle dere har sendt jenta mi en tanke i dag. En spesiell takk til dere som har lagt igjen noen ord, det varmer virkelig! Vi har vært borte hele dagen og skapt oss gode opplevelser på en vond dag, og det var virkelig overveldende å komme hjem og se alle som har lest og kommentert! Skriver kanskje mer senere om hvordan dagen har vært, men nå er en tung dag over og det er på tide å finne sengen og søvnen...

Anonym sa...

Tenkte masse på deg i går og i dag, og egentlig ganske ofte. Har aldri møtt deg, men din historie er så sterk at den har satt spor

Klem fra Martine

lissmuss sa...

Hei Plomma. For en utrolig sterk historie om din Nusse. Og spesielt om deres utrolige mot den dagen hun døde og at dere lot henne få dø for å slippe mer vondt.
Tårene mine triller.