Sliten

Jeg er så utrolig sliten for tiden.
Det er så mye å gjøre, på så altfor lite tid.
I tillegg har to runder med omgangssyke på 4 uker tæret godt på kreftene.

Arbeidspresset på jobb har vært vanvittig stort den siste tiden på grunn av personellmangel, den ene etter den andre blir offer for den grusomme omgangssyken. Jeg blir ofte sittende utover arbeidstiden om ettermiddagene. Ofte går jeg hjem og føler at jeg ikke har gjort noen god jobb den dagen, og det er ingen god følelse når man jobber med mennesker.
Alt oppleves som et stress, selv hyggelige ting som egentlig burde vært avslappende og energigivende blir et stressmoment når tidsskjemaet er stramt og jeg vet at jeg må bryte opp og halse videre til neste post på programmet.
Ofte er det nattesøvnen det går ut over, det er den eneste muligheten for å knipe inn litt tid.
Og så får jeg svi for det dagen etter.

Likevel rekker jeg ikke over alt.
Jeg burde ryddet og organisert mer.
Jobbet med å få ferdig huset, annenetasjen er like ubrukelig nå som da vi flyttet inn for nesten 5 år siden.
Tilbragt mer kvalitetstid med barna.
Vært en bedre kjæreste for mannen min.
Tatt bedre vare på venner.

Men har jeg egentlig lov å føle meg sliten? Har jeg lov å føle meg stresset?
Jeg har valgt den tilværelsen jeg har nå.
Jeg hadde til og med tenkt å forsøke meg som fulltidsarbeidende trippelarbeidende mamma mens nussejenta mi levde. Jeg skjønner jo nå at det hadde vært helt urealistisk. Det var jo helt sinnsvakt å tro at noe slikt skulle gå an, kombinere en krevende fulltidsjobb med å være mamma til ei lita jente som krevde så mye tilstedeværelse, så mye oppfølging, sugde så mange krefter, trigget så mange følelser. Jeg føler meg som verdens største egoist som ønsket å gjøre dette for meg selv, og trodde jeg ville klare det. Tenk å være så naiv.
Og så døde hun.

Jeg har faen ikke lov å føle meg sliten.
Det var jo dette jeg ville!?
Jeg trodde jeg skulle klare det mens hun levde.
Og så klarer jeg det knapt selv om hun er død.
Det er jo ikke slik ting skulle vært i det hele tatt!
Det er så jævlig absurd alt sammen at det ofte er vanskelig for meg å tro at det er sant, selv om jeg så smertelig og brutalt har levd alt sammen.
Kommer livet noensinne til å føles noenlunde riktig igjen?
For de siste årene har vært så vonde og kontrastfylte, og jeg har opplevd ting som kan få den aller sterkeste til å knekke fullstendig, det har føltes så urettferdig, jeg føler meg frarøvet så mye, de vakre drømmene, framtiden som ble knust.

Skjønt jeg har ingen andre enn meg selv å skylde på.
Det var jeg som satte henne til verden, den ufattelig vakre tapre vesle jenta som måtte lide så altfor mye, jeg klarte ikke å hjelpe henne, og hun måtte dø for å slippe unna lidelser og plager.
Jeg har faen i meg ikke noe med å føle meg sliten.
Min vakreste prinsesse, hun var så tapper, og så sterk, så mye sterkere enn jeg er.
Hun var en av de små kjempene, for god for denne verden, for god for meg.
Til syvende og sist er det bare min feil alt sammen, de siste fire årenes mareritt, de knuste drømmene, og da er det vel bare en passende straff for meg at jeg må leve videre her på jorden med livet hennes på samvittigheten, uten den jenta jeg ønsket meg så sterkt, og med en framtid som for alltid vil mangle en datter, med alt det innebærer av hendelser som aldri vil skje?

Skjønt vi mennesker forsøker å realisere drømmer hele tiden. Min drøm var med de beste intensjoner om glede og lykke for mange fler enn meg selv, inkludert min etterlengtede vesle prinsesse, og ikke ment å skade noen.
En grusom tilfeldighet fra naturens side gjorde imidlertid at det gikk så altfor galt med min vakre drøm om enda et kjærlighetsbarn.
Og et uskyldig lite menneske måtte lide, og dø.
Det går ikke an å oppleve noe slikt uten å bli merket av det for resten av livet. Det er vanskelig å ikke føle skyld.
Jeg lurer på om det blir lettere noen gang, eller om jeg alltid vil streve like mye med disse tankene.
Faktum nå er ihvertfall at jeg er sliten av alt dette.

Måtte våren og de lysere tidene bringe med seg litt sjelero og overskudd for meg og alle andre som strever.

En som turte å spørre

På en sosial tilstelning i helgen, møtte jeg en nokså perifer kamerat. Han satte seg ned ved siden av meg for å slå av en prat, og etterhvert spurte han hvordan det egentlig går med oss, etter at vi mistet jenta vår?

Jeg syntes det var så fint at han turte å spørre. Han spurte på slik en oppriktig og liketil måte. Og det var godt å kunne få lov å fortelle, hvordan det virkelig går. Ikke bare svare "Jo takk, bra" til alle de som bare slenger ut et "Går det bra?" i forbifarten, og slett ikke er interessert i å høre sannheten.

Det går jo mye bra. Mange ting er ikke bra. Noe kommer aldri til å bli bra.
Og det vil nok aldri mer finnes et helt enkelt svar på hvordan vi har det.

I dag er det 10 måneder siden hun døde.

4-årsdagen

Så var den her, 4-årsdagen til min vakreste prinsesse.
I dag er det fire år siden jeg fødte ei nydelig, velskapt jente, hun var så fin!
I dag er det fire år siden det skjedde, som kastet så katastrofalt og totalt om på livene våre.
Hvem kunne ane at den deilige lille jenta som ble født denne iskalde lørdagsmorgenen var så syk, og ville bringe med seg så mye sorg og smerte?
Hvem kunne ane at livet hennes skulle bli så vondt, og så kort?

For på bursdagen hennes i år er hun ikke her.
Hun fikk aldri bli fire. Hun er ikke mer.
Det er vanskelig å fatte at noe så vondt kan være sant. Men det er det.
Hun er ikke her.

Det blir ingen bursdagfest i dag. Ingen rosa krone med 4 år på.
Ingen fødselsdagskunngjøring med bilde i avisen, ingen nusse 4 år.
Ingen gaver, skjønt hun hadde jo ikke forstått noe av det likevel.
Ikke frydet seg over oppmerksomheten, kakene.
Hvis hun fortsatt hadde fått leve, hadde det likevel blitt en trist dag i dag, bare på en litt annen måte.

Hvis drømmen hadde fått bli virkelighet, den som bor i de knuste drømmers rom i hjertet mitt, skulle vi sikkert hatt prinsessebursdagsselskap for henne. Spennende gaver, leker og moro. Rosa små jenter med prinsessekroner og verdige miner, med sjokoladekake og is rundt munnen. Hun som et strålende vakkert og lykkelig midtpunkt.
Men drømmen ble smadret for fire år siden, og sorgen over det som ikke ble er minst like stor som sorgen over alt som har vært. Og det blir ekstra tydelig på merkedager som denne.

Jeg vil be alle som leser dette innlegget i dag om å tenne lys, til minne om ei tapper, sterk og utrolig vakker jente som skulle blitt fire år i dag, men som måtte gi tapt for den katastrofale sykdommen som ødela så mye, både det livet hun hadde og den fremtiden hun hadde fortjent.

Hun er ikke her mer, hjelp meg å holde henne levende i hjertene deres!


11. februar 2006, helt ny i verden:




11. februar 2007, ett år:




11. februar 2008, 2 år:




11. februar 2009, 3 år:




11. februar 2010....:

Bli hjemme eller ikke?

To vanskelige merkedager nærmer seg.
Fødselsdagen, og dødsdagen, til min elskede prinsesse.

Jeg lurer på hvordan de vil bli. Vil det bli forferdelig vanskelig?
Jeg vet ihvertfall at jeg syntes fødselsdagene var veldig tøffe da hun var i live.
Eller kommer det til å gå etter omstendighetene greit?
Vil jeg ønske å ha tid alene disse dagene, til refleksjon og ettertanke,
eller vil det være bedre for meg å ha noe annet å tenke på, noe å henge fingrene i?

Mine to vidunderlige og dyrebare friskusbarn har lenge sagt at de vil feire lillesøsters fødselsdag med en kake med fire lys...
Kanskje vil vi kikke litt ekstra på fine bilder, se nærmere på tingene i minnekisten hennes. Kanskje se noen filmsnutter av henne, det er noe jeg ikke har orket å gjøre så mye siden hun døde.

Kjenner jeg meg selv rett, kommer den pliktoppfyllende delen av meg til å sørge for at jeg kommer meg på jobb (heldigvis jobber jeg kun dag begge dagene), og nok en gang skyver tanker og følelser unna til fordel for arbeidet.
På den annen side kjenner jeg jo av og til, eller egentlig stadig vekk, på at tempoet i livet mitt til tider er vel høyt, og at jeg behøver større rom for å reflektere, føle og minnes. Men så vet jeg også at for mye tid til å tenke ikke er bra for meg (beslutningsvegringen lenge leve, eller, det skal visst ikke være lett!?).

Det jeg vet, er at jeg gruer meg.

Ventetiden føles så lang når man gruer seg, og gir rom for så mye tankevirksomhet.
Men livet har lært meg at å grue seg til noe veldig vanskelig, i de fleste tilfeller er mye tøffere enn det man faktisk venter på. Selve hendelsen varer gjerne ikke så lenge, og blir ofte en forløsning av mange oppsamlede følelser og mye innestengt tensjon.

Selv det å oppleve sitt eget barn dø er ikke like ille som å vente på at det skal skje.
Det er ventetiden som var desidert verst, uutholdelig, jeg følte at jeg ville gå fra konseptene. Og så skjedde det...
Etterpå er alt annerledes, alt er fremmed og nytt.
Og tiden tikker videre, ubønnhørlig.
Livet går videre, det er det eneste livet vi har, og vi må henge på for å få så mye vi kan ut av det, selv om alt i hele kroppen skriker i protest over at alt liksom skal gå videre når noe så forferdelig har skjedd. At liksom ikke dette var så rystende at hele tiden ikke bare stoppet opp?

Men tiden går, og tiden vil vise hva jeg gjør
når merkedagen plutselig er der.
Først er det mange tanker som skal tenkes.

Det tøffeste med å gå videre

Ja, jeg har valgt å gå videre i livet etter min datters død.

For meg skjedde det ganske raskt.
Hjul var satt i bevegelse allerede før hun døde,
før jeg kunne ane at jeg kom til å miste henne så snart,
og jeg valgte å kaste meg på når toget kom rullende forbi.
Jeg kunne latt være, jeg kunne blitt stående og se på en gyllen sjanse passere og forsvinne i det fjerne, men jeg valgte å gripe den sjansen.
Jeg vet ikke helt hva som gjorde at jeg tok akkurat det valget,
men det var noe jeg hadde ønsket å gjøre for meg selv i lang tid allerede, og jeg lot meg selv tenke litt på meg selv også.

Det vil selvfølgelig være helt individuelt når man er klar til å gå videre for hver enkelt som opplever å miste noen som står en svært nær, det finnes ingen fasitsvar på hvor lang tid det er riktig å bruke på å bli klar.
Det er så mange ulike ytre faktorer som spiller inn, og enkelte trenger mer tid, andre litt mindre.
Men selv om jeg stadig føler at hjulene spinner avgårde i et til tider vel høyt tempo,
og at jeg av og til ønsker mer tid til refleksjon og ettertanke,
har det alt i alt vært en god og riktig avgjørelse for meg å ta steget videre.

Jeg føler ikke at jeg har sviktet henne ved å fortsette med livet,
kanskje fordi jeg føler at jeg stadig og på ulike måter får brukt noe av det hun lærte meg om livet og det å være menneske i det jeg gjør til daglig.
Jeg er så heldig at jeg allerede hadde en utdannelse som gir meg mulighet til å gi noe av det hun lærte meg, tilbake til andre mennesker, og sånn sett var det kanskje enklere for meg å finne en slags mening i det å gå videre enn for andre som strever med å ta skrittet videre etterpå.

Jeg har henne med meg i den jeg er og det jeg gjør hele tiden,
og føler at jeg hedrer hennes minne på en god måte selv om dagene er travle og det ofte er vanskelig å få tiden til å strekke til.

Men alt kjennes så klart ikke like bra hele tiden, til tider er det faktisk knalltøft.
Det vanskeligste med å gå videre er å føle hvor enkelt og ukomplisert alt har blitt.
Hvordan vi kan ta ting på sparket, uten å planlegge det minste, når vi tidligere stort sett var bundet til huset og sofaen når hun var hjemme.
Uten at planer som legges, overhodet står i fare for å gå i vasken, fordi vi ikke har noen som stadig og brått blir akutt syk.
Vi trenger ikke ta hensyn til noe som helst, det er igrunn ingenting som står i veien hvis vi plutselig ønsker å finne på noe.

Det gjør så utrolig vondt å tenke på at hun måtte dø for at våre liv skulle bli så ukompliserte.
Det føles helt riv ruskende galt.
Hun skulle jo vært der, sammen med oss, når vi legger ut på eventyr.
Hun skulle jo vært med, og frydet seg over nye og spennende opplevelser!
Hun skulle jo fått ha det bra hos oss.
Hun skulle ikke måtte dø for å slippe fri fra all lidelse, all tomhet, alle plager.
Hun skulle ikke måtte dø, for at det igjen skulle bli ukomplisert å leve for oss.

Ihvertfall ukomplisert sånn rent praktisk.
Tankene mine kommer nok aldri til å bli ukompliserte igjen,
for savnet etter henne vil alltid alltid være der.