Dødsensdag; hvordan overleve en -

Så var også dødsensdagen overstått for denne gangen, og vi har levd 2 år med merkedager siden vi mistet nusse. Jeg har lært:

1. Det er som regel verre å grue seg til en merkedag enn å leve selve dagen.
2. På helt spesielle merkedager er det ikke noen vits i å være på jobben.
3. Sorgen kan slå til når som helst, hvor som helst.
4. Det er de påminnelsene man ikke har regnet med som smerter mest.

Jeg har selvfølgelig også lært en hel masse andre ting, blant annet at sorgen over et barn er noe man aldri blir ferdig med, men at uttrykket forandrer seg med tiden. Jeg husker hvordan jeg det første året hadde fysisk vondt hver gang kalenderen viste natt til den 15., og det gjorde ikke saken bedre at jeg hadde det med å befinne meg på nattevakt på jobb disse datoene. Mens nå, hender det at den 15. kommer og går uten at jeg reflekterer så veldig mye over det. Det er den 15. april som er merkedagen, ikke de andre 15. Jeg har lært hvordan mennesker jeg kanskje ikke hadde forventet skulle stille opp kan vise seg å være mer til støtte og trøst enn mange andre som burde vært det. Og jeg har lært at livet faktisk går videre, selv om man har opplevd noe så grusomt som å miste et barn. Men preget av dette ubeskrivelig enorme tapet, det kommer jeg alltid til å være. Det vil alltid komme merkedager, og det vil alltid være tøft.

I år som i fjor, og året før også forsåvidt, dro vi på tur på dødsensdagen. Bursdagen hennes i år viste meg jo at det er meningsløst, faktisk intet mindre enn psykisk tortur, å gå på jobb på en slik betydningsfull merkedag. Derfor har jeg i lang tid i forkant av selve dagen følt på en ro i forhold til at jeg hadde tatt dagen fri, og dermed gitt meg selv mulighet til å tenke på nusse når jeg selv måtte ønske. Men hvordan kommer man seg igjennom en slik dag? På forhånd har jeg jo gruet meg fryktelig, men både i fjor og i år har dagen gått bedre enn fryktet. Og det er først og fremst takket være mine to friske gode barn, som jeg er så vanvittig heldig å ha hos meg, jeg vet neimen ikke hvordan jeg skulle klart det uten dem.... Jeg har kommet meg gjennom disse to dødsensdagene ved å gi mine levende barn en drømmedag, og deres entusiasme og livsglede har båret meg gjennom dagen. 

I år besto barnas drømmedag av en tur til Upplevelsesbadet Gustavsvik i Örebro, der har de vært en gang før og stadig spurt om vi ikke kunne dra tilbake. En tur dit involverer 4 timer i bil til og fra, så vi la tidlig avgårde, med nok av snop i beredskap og lydbok med Artemis Fowl i CD-spilleren. Vel framme hadde vi noen deilige timer i basseng og sklier, og ungenes iver og de glade barneansiktene var som balsam for et trist mammahjerte. Etter badet spiste vi på ungenes favoritt-pizzarestaurant i hele verden, Pizza Hut, før turen gikk hjemover igjen med mer lydbok og snop. På turen hjem så vi sikkert 40 rådyr på jordene langs E 18, noe mammaen kanskje syntes var enda mer fascinerende enn barna. Ved å dra langt avgårde på denne måten får vi for det første en opplevelse sammen som en familie, og dessuten gir nye og uvante inntrykk hodet litt annet å jobbe med enn bare sorgtanker. Så selv om nusse var i tankene våre nesten hele tiden, ble vi likevel ikke overveldet av sorg.

En konsekvens av at turen gikk til det store utlandet, var at jeg hadde skrudd av dataroamingen på telefonen min og var uten nettilgang hele dagen. Så først da vi krysset norskegrensen i 22-tiden om kvelden og jeg skrudde på roamingen igjen fikk jeg se alle rørende hilsner på FB og her på bloggen. Jeg fikk virkelig se hvor mange som hadde tenkt på nusse og oss denne dagen, og for første gang hele dagen ble jeg virkelig overveldet av følelser. Ekstra rørt ble jeg av størstesøsters ord på FB, da rant det noen tårer; I miss you, I miss your smile and I still shed a tear every once in a while, and even though it's different now, you're still here somehow. My heart won't let you go and I need you to know. I miss you. Det er jo sånn det er....

Da vi kom hjem lå det blomster på trappen fra to gode venner, og inne hadde mammaen min satt friske hvite roser på minnekisten hennes. Vi tente lys for nusse som fikk brenne til dødsensdagen var over og fredag ble til lørdag. Da kunne vi legge oss og sove godt alle sammen.

Har forresten omsider fått rotet meg til å knytte en mailadresse til bloggkontoen min. Så nå er det mulighet til å kontakte meg på mail hvis noen har lyst:

plommasblogg (alfakrøll)gmail.com