Hun valgte seg april

Hun valgte seg april, min vakreste, sterkeste, allertapreste lille heltinne, april var måneden da hun og vi kjente at tiden var kommet. Hun hadde lidd nok, kjempet hardere enn jeg noensinne trodde kunne være mulig, stjålet hjertene til mennesker som aldri en gang fikk møtt henne, hun satte spor etter seg over hele landet! Vi hadde gitt alt, hun og vi, prøvd alt, utholdt grusomheter som de fleste heldigvis ikke en gang kan forestille seg, og delt noen få, små, øyeblikks magi som nå er de vakreste, mest dyrebare minnene vi har, men som også er uendelig bittersøte, for de viste oss glimt av hva vi kunne hatt hvis ikke sykdommen hadde rast i hjernen hennes som en elektrisk storm nærmest uten pause. Hun fikk aldri en sjanse.

Det var april da hun gikk ut av tiden. Men sekundene tikker, minuttene går, og det går dager, og det går år. Og nå er det april igjen. Med april kommer uroen, tankene, det nærmer seg. Dag for dag er det enda en dag lenger siden siste gang vi holdt henne, og snart kommer en ny merkedag. Snart er det to år siden døden røvet øyenstenen min, og jeg kjenner at kroppen er på vei inn i nussemodus. Savnet bobler sterkere under overflaten igjen, suget i magen blir større, hjertet tyngre, hun var en hjerteknuser, bokstavelig talt.

Bilder virker sterkere på meg, musikk får en annen mening, lokker fram minner jeg nesten hadde glemt, som jeg trenger å huske. Jeg vil FØLE at jeg var mammaen til denne fantastiske vesle jenta! Og den eneste måte jeg nå kan føle henne på, er gjennom den opprivende fortvilelsen over det vonde livet hun hadde, maktesløsheten i at vi ikke kunne gjøre noe for å hjelpe henne, smerten i at hun ikke er her mer, sorgen over at hun ikke springer frisk og rask blant oss i dag. Tenk at det kan gjøre så vondt å være mamma....

Hun valgte seg april, øyenstenen min, måneden da somren blir til. På den aller første vårdagen reiste hun fra oss, og våren fikk for alltid et vemod ved seg. Hun var den vakreste blant stjerner, den sjeldneste av edelstener, det klareste vann og den mildeste bris. Hun var den fineste vesle skapningen du kan tenke deg, hun var av meg. Og nå er hun borte. For alltid er hun borte. Sekundene tikker, minuttene går, og det går dager, og det går år. Det er april.

Når minner er alt vi har...