fredag 11. februar 2011

Nusses 5-årsdag i dag

Så var den her da, 5-årsdagen.
Tenk at det har gått 5 år siden den iskalde lørdagsmorgenen da nusse kom til verden i ekspressfart!

I etterkant har jeg jo skjønt at det var fordi hun var syk at det var så lett å føde henne. Hypotonien, den manglende muskelkraften i kroppen hennes, gjorde at hun nærmest bare gled ut, enda så intenst smertefull en fødsel er så følte jeg meg nesten ikke sliten etterpå, for den var så kort. Babyen som kom ut, den underskjønne, perfekte, aller mykeste lille jenta, var ikke sterk, vital og frisk. I stedet var hun så syk, så syk, at livet til slutt ble for tøft å leve, enda så tappert og hardt hun kjempet, en kamp som var så uendelig mye lengre, tøffere og mer smertefull enn fødselen!

Og derfor markerer vi 5-årsdag uten bursdagsbarn i dag, finnes det noe tristere?

Jeg har jo gått og gruet meg lenge, med en gnagende klump i magen, og tumlet med alle disse tankene om hvis, dersom, kanskje, hvis bare, kunne ha vært, skulle ha vært, ville ha vært. Totalt fruktesløse, vonde tanker, som det er helt umulig å la være å tenke. Det er jo så sterke drømmer, ønsker og forventninger involvert i det å sette et barn til verden!

Jeg vil påstå at det å lage barn, er den ultimate egoisme. Det lille vesenet som fødes har jo overhodet ikke bedt om å få bli til! Det er for det første prisgitt den nådeløse tilfeldigheten det genetiske lotteriet er, med så mange gener som skal til for å skape et menneske, og så mye som kan gå galt, så er det virkelig forunderlig at det går bra så mange ganger som det gjør! For det andre er det nye barnet, gitt at det kommer seg levende og uskadd fra det traumet det er å bli født, prisgitt at foreldrene er kapable og villige til å ta seg skikkelig av det. Det tragiske er at altfor mange barn, også i Norge, blir født til forhold som ikke er tilfredsstillende for at de skal få en god oppvekst og full mulighet til å utvikle det potensialet som bor i dem, og jeg kan ikke nekte for at jeg mang en gang har rast over hvor urettferdig naturen og verden er. Hvorfor fikk ikke min nusse bli født frisk? Hvorfor var det akkurat hun som måtte tape det genetiske lotteriet? Hvorfor blir friske barn født på løpende bånd av foreldre som ikke evner, har mulighet eller vil ta skikkelig vare på dem?

Misforstå meg ikke, det er jo ikke slik at jeg ønsker at et annet barn skulle bli rammet av nusses ulykke i stedet for henne. Eller at jeg ønsker at noen andre foreldre, uansett ressurser, skulle fått et sykt barn i stedet for oss. Et liv som nusses unner jeg ingen, verken barn eller forelder. Men det føles likevel så vondt å få et barn som var så sykt og plaget, at det er vanskelig å ikke synes at det er fryktelig, fryktelig urettferdig.

Det er 5-årsdag hos oss i dag, og det blir en vanskelig dag. Heldigvis er erfaringen at det å gå og grue seg til en slik merkedag er verre enn å leve selve dagen, håper det samme gjelder for i dag. Nusse er alltid med meg i tankene, men ekstra mye, og på en annerledes måte når det dreier seg om merkedager. I dag er det hennes dag, og den brutale virkeligheten er at vi ikke har henne hos oss denne dagen. Vi som måtte leve videre uten henne, det er vår oppgave å holde minnet om henne levende, som den utrolig sterke, tapre lille kjempen hun var. Hun hadde ikke bedt om å bli satt til verden den gangen for 5 år siden. På 5-årsdagen føler jeg at jeg skylder hennes minne å markere at det er hennes dag ikke bare i tanke, men også i handling. Derfor blir det kake med 5 lys i kveld, lystenning og friske blomster på minnekisten, og familietid med refleksjon og ettertanke. For nusse!


Hvil i fred, min vakreste skatt.
Min kjærlighet til deg er en flamme i mitt hjerte 
som vil brenne så lenge jeg lever.
I ærbødighet,
mamma

10 kommentarer:

Monica sa...

Tenker på dere på denne merkedagen! Selv om dagen er vond å vente på er det godt å minnes litt ekstra på fødselsdagen!

Klem fra Monica

Anonym sa...

Tenker ekstra på deg i dag. Og skjønner veldig godt det du skriver, har hatt og har mange av de samme tankene.

Varm klem på en merkedag fra englemamma

Gøril sa...

Gratulerer med dagen din Nussemor.
Du skal vite at vi tenker på deg, og feirer deg her også. Vel, vi feirer kanskje ikke så mye, men vi minnes, og sørger.

Og alle gode tanker går til din fine familie som har ekstra vondt i hjertene sine i dag, vi tenker sånn på de, og håper dagen blir overkommelig.

Mange gode klemmer.

Plomma sa...

Tusen takk, ordene og klemmene deres varmer virkelig!

Dagen i dag har så langt vært fryktelig, sitter på jobb men har virkelig ingenting her å gjøre, null konsentrasjon, hodet er et helt annet sted, sorgklumpen kverner i magen, hjertet banker fort og hardt og tårene presser stadig på. Reaksjonen er mye mer voldsom enn jeg kunne forestilt meg på forhånd, det var visst ikke verst å grue seg denne gangen...

2 timer igjen av arbeidsdagen nå...

Siv sa...

I dag er et lys tent for å minnes Nussejenta vår. Savnet og sorgen er stor. Mange varme tanker og gode klemmer sendes til deg og familien. Gla i dere.

Anonym sa...

Gratulerer med dagen Nusse!
Første gang jeg skriver kommentar til deg Plomma. Jeg synes bloggen din er vakker og nådeløst ærlig. Du skriver fantastisk godt. Takk for at jeg får lov å lese den.
Du og din vakre datters historie har sneket seg inn i hjertet mitt, selv om jeg ikke kjenner dere.

Jeg håper dagen din blir bedre når du får kommet deg hjem til dine kjære. Med varme hilsener fra Bergen

Anonym sa...

Mange tanker til deg i dag Plomma !!

Klem fra Maddie

Anonym sa...

Jeg har tent en lys for fine Nusse i dag. Sender styrketanker her fra Bærum.

Martine

Plomma sa...

Tusen takk igjen for klemmer og gode tanker og at dere tenker på nussa mi i dag! Da jeg omsider fikk avsluttet dagens arbeidsoppgaver, sent, fordi jeg overhodet ikke hadde noen konsentrasjon, og slettes ikke mitt beste dagsarbeid, så gikk jeg på trimrommet og løp på mølla, trente styrke og tøyde, og det hjalp. Det beste var så klart å komme hjem til mann og barn og kvelden har vært OK, med levende lys, Jack Sparrow, Angry Birds, TV, godteri og kake med 5 lys....

Connie Iren sa...

Huff... Har selv merkedager nå - disse dager er det 3 måneder siden tiden vi fikk dødsbudskapet og fødselen var i gang...

Mistolket nok litt med en gang jeg leste om at det var egoistisk å sette barn til verden - trodde først det var snakk om at det var egoistisk fordi livet er vanskelig, men vi valgte ikke å bli født vi heller, tenkte jeg. Når du skriver at det er egoistisk angående hvilken skjebne barnet vil få, vil det være friskt?, så forstår jeg tankegangen.

Følte dette ble rotete skrevet...
Sender masse varme tanker!