tirsdag 1. februar 2011

Jeg så datteren min dø!

Tiden flyr så fort! Det blir altfor sjelden tid til å sette seg ned og tenke, og skrive.
Nå har det allerede blitt februar, en av nusses måneder, og selv om det er noen dager igjen til hennes dag, kjennes det allerede litt i magen.
Dette er måneden da hun skulle blitt 5 år, hun ville virkelig begynt å bli stor jente! Stor nok til å ha ordentlig bursdagsselskap med venner fra barnehagen, kanskje allerede for stor for rosa prinsessebursdag, kanskje hun ville hatt utebursdag, med aking i mørket, hodelykter, varm kakao og pølser på grillen!?

Kanskje. Hvis. Hvis bare! Det er så mange "kanskje" og "kunne ha vært" i tankene hos en mamma til et barn som ikke får vokse opp. Så mange brustne drømmer, som det er så vanskelig å gi slipp på.
Drømmer som i mitt tilfelle allerede ble knust lenge før jenta mi faktisk døde.

Ting ble så totalt annerledes enn jeg noensinne kunne forestilt meg, og hvis hun ikke hadde dødd fra meg, ville det jo ikke blitt noen akebursdag. Det ville sannsynligvis ikke blitt en hyggelig dag i det hele tatt, med et bursdagsbarn som ikke ville forstått noe av at det var hennes dag, ikke skjønt at hun egentlig skulle hatt barneselskap og frydet seg over gaver, kaker og oppmerksomhet, hun ville mest sannsynlig ikke engang hatt en god dag etter hennes målestokk, for de dårlige dagene var så uendelig mange fler enn de gode, og de gode var egentlig ikke så mye å skryte av, de heller. I hennes liv var det bare øyeblikk, korte stunder som var gode. Minner som jeg prøver å tviholde på, men som jeg kjenner glipper for meg, og det smerter meg.

I stedet for å huske lydene, luktene, følelsen av de gode stundene, er det dessverre de vonde stundene som nå står klarest for meg, det var knyttet så voldsomme psykiske påkjenninger til disse stundene at de har brent seg inn i hukommelsen, og fortsatt føles ganske nær. Av og til er det noe som trigger, bringer fram et slikt vondt minne, og jeg blir nesten slått i bakken, kjenner hjertet banker hardt og tårer presser på som jeg burde ha grått. Som tidligere i dag, da dødsøyeblikket plutselig tvang seg fram fra hukommelsen, jeg kan enda nesten fornemme følelsen av den glohete, men å så myke huden hennes, lyden av pusten hennes, hjerteslagene som raste avgårde, før de plutselig ikke var mer. Jeg så min egen datter dø! Jeg husker timene etterpå, vonde syn fra da jeg stelte henne for siste gang, hvordan vi la henne til sengs og det først nesten så ut som hun bare sov. Hvordan søsknene så keitet og hjerteskjærende virret mellom stua og soverommet, holdt hånden hennes, strøk kinnet hennes, gikk til og fra, til og fra. Storesøster som ikke kunne slutte å gråte, storebror som bare var blek og stille. Bloddråpen som etterhvert rant ut av nesen, dødsstivheten... Likbilen som kom opp i gården, den lille hvite kista som ble satt i sengen vår, hvordan vi la henne oppi, så stiv hun var, kistelokket som ble lukket igjen, tårene i øynene på begravelsesagentene. Kista laget et lite hull i lakenet, jeg sydde det med en gang, men bruker helst ikke det lakenet  nå, for i stingene er det så vonde minner... Mitt eget kjøtt og blod, min egen aller sterkeste, tapreste, vakreste, mykeste forlot huset vårt for siste gang, voksblek og kald i ei lita hvit kiste, båret ut av to fremmede, kjørt vekk i en likbil...

Dette og andre voldsomme øyeblikk i livet hennes sitter så altfor godt fast i minnet, og det er så trist at ikke de gode minnene er sterkest, det er jo de jeg vil huske, det er i de minnene jeg vil føle meg nær henne. Men det er i de vonde, mest voldsomme minnene jeg fremdeles nesten fysisk kan føle hvordan hun var, og enda så smertefullt det er, så vil jeg jo innerst inne ikke glemme, hvordan hun føltes, min mest dyrebare hjerteskatt.

Det er februar, og snart skulle hun fylt 5 år. Det venter noen vanskelige dager nå. Dagene fram mot slike merkedager er alltid verst, tanken på hvordan ting kunne vært, skulle vært, ville vært, gå og grue seg, bli innelukket, hissig, tverr, trist. I fjor lå jeg strøken  med omgangssyke på dagen hennes, så det ble ingen ordentlig markering av dagen, og det var så trist. I år håper jeg at jeg får være frisk, så jeg først kan trene til jeg nesten kaster opp, får tømt hodet og blir skikkelig sliten, og at vi så kan spise kake med 5 lys, for vårt elskede bursdagsbarn som hviler i fred. Men mest av alt skulle jeg ønske vi skulle ha akebursdag...


Bildet er tatt ca 2,5 måneder før hun døde. 
Hun hadde akkurat vært alvorlig syk og var veldig sliten, og sovnet inntil meg på fanget mitt, noe hun nesten aldri gjorde, et godvondt minne...

7 kommentarer:

Anonym sa...

Vet så godt hvordan du har det dessverre. Du skriver så fint og setter ord på mange av mine tanker. Har en tøff dag i morgen, da er det to år siden lillegullet mitt døde.

Mange varme klemmer til deg Plomma fra Englemamma (FH)

Siv sa...

Å vennen min, tårene triller her. Så vondt alt sammen. Skulle så gjerne vært med og hjulpet deg med den akebursdagen. Mange varme tanker og store klemmer til deg

Gøril sa...

Kjenner meg så godt igjen i det du skriver, dessverre. Vonde vonde tanker.
Det å se sitt eget barn dø, ja det finnes ikke noe verre enn det.
Kommer aldri til å glemme den tekstmeldingen du sendte meg den dagen Nusse hadde begynt på sin eviglange hvile.
Den kom så brått, så uforventet på meg.
Skulle jo klare alt hun, tenkte jeg.
Slik jeg tenkte om min fineste også.
Heldigvis for de, så slipper de mer plager, ikke mer smerte og kan bare hvile.
Vondt at livet ble sånn, og det gjør at man forandrer seg som menneske på mange måter.

Det vil alltid mangle noen, alltid bli slike "egentlig så skulle hun nå gjøre sånn og sånn"- tanker.
Håper du ikke plager deg med for mange slike vonde tanker.
Du er bestemammaen vet du.
Som ofret alt for henne.

Nå skal vi minnes din fine lille Nusse, med rosa lys her i heimen og tenke på hvor mye kjærlighet hun gjorde at mennesker følte for henne. Hennes største egenskap var det, å gå inn i hjertene til kjente og ukjente og bli der.
Det er slett ingen dårlig egenskap det?

Glad i deg vennen min, og jeg gleder meg til å treffe deg igjen.
Klemme deg på ordentlig og gi deg.. kremt.. julegaven din.
Tenkte du skulle få den når vi omsider møttes, jeg..

Klem

Anonym sa...

Hei. Det er nesten uvirkelig å lese det du skriver, det er som om du setter ord på mine tanker og følelser som jeg ikke helt greier å beskrive selv. er så utrolig glad for at du deler tankene og følelsene dine med oss, det er til stor hjelp og trøst. Takk.
Bente

Connie Iren sa...

Åhh, huff.. Dette skjærer i hjerterota. Du skriver så sterkt. Kjenner igjen en del følelser du har, selv om jeg ikke opplevde å miste barnet mitt som samme måte som du...
Varme tanker og klemmer til deg..

Plomma sa...

Tusen takk for ordene deres, blir så glad for respons på det jeg skriver! <3

Englemamma: Tusen varme klemmer og tanker til deg i dag, skal tenne lys for Gullet!

Siv: Er så glad i deg, vennen!

Gøril: Du er så god du vennen, tusen takk for at du tenner lys for nusse! Ja, hun fant virkelig veien inn i hjertet til alle som ble kjent med henne, og satte varige spor hos mange, mange, som vil huske henne lenge etter at hun måtte gå ut av tiden, akkurat som din Jesper. Håper virkelig det ikke er lenge til vi ses igjen, noen planer om å komme sørover i løpet av våren? Har en laaang, varm klem som venter på deg!

Bente: Å skrive er terapi og bearbeiding for meg, og jeg er veldig, veldig glad for at det jeg skriver også kan være til trøst og hjelp for andre! Stor klem til deg!

Connie Iren: Varme klemmer!

Gøril sa...

Har jeg glemt å si det kanskje, men jeg kommer til oslo i mars, og blir i over en uke.