søndag 13. februar 2011

Lærepenge og tilværelsens iboende jævelskap

Så var nusses fødselsdag overstått for denne gangen, og jeg må si jeg fikk meg en virkelig lærepenge. Det å grue seg til merkedagen var denne gangen ikke verre enn å leve selve dagen, for denne dagen ble den tyngste jeg har hatt på veldig veldig lenge, og på jobb hadde jeg ihvertfall ikke noe å gjøre. Orket ikke forholde meg til kolleger, skulket morgenmøtet og spiste lunsj alene. Sorgklumpen kvernet vondt og voldsomt rundt i magen, hjertet banket heftig og tårene lå på lur rett under overflaten og jeg klarte overhodet ikke å konsentrere meg. Jeg hadde planlagt å avslutte tidlig, men maktet ikke være effektiv, brukte laaang tid på dagens oppgaver, og noe måtte jeg bare utsette, det ble ikke mitt beste dags arbeid denne dagen, for å si det sånn! Om ikke annet fikk jeg bekreftet at det var helt riktig å be om ferie på dødsensdagen, har forresten ikke hørt fra sjefen ennå, men det blåser jeg forsåvidt i, uansett om jeg får ferie eller ikke går jeg bare ikke på jobb den dagen!

Jeg hadde forbannet meg på at jeg skulle trene på treningsrommet på jobb etter arbeidsdagens slutt, og det gjorde jeg, hvilket betød at jeg kom sent hjem til familien. Men som jeg hadde sett for meg hjalp det å bli fysisk sliten, og da jeg kom hjem føltes ting heldigvis lettere. Hjemme tente vi lys for nusse og bare flatet ut på sofaen, med film og godteri og kake med 5 rosa lys... Da jeg omsider var blitt trøtt nok til å kunne få sove, la jeg meg og kjente at jeg var utrolig glad for at den vonde dagen var over, og så fram til en helt ordinær frilørdag...

Men hva skjedde? Nok en gang ble jeg rammet av tilværelsens iboende jævelskap, som har en tendens til å stikke kjepper i hjulene i livet mitt når det minst passer. Jeg våknet med omgangssyke. Hvorfor? Hvorfor meg? Kunne jeg ikke fått omgangssyke PÅ nusses fødselsdag i stedet da, sånn som i fjor, så hadde alt det kjipe blitt samlet på en dag? Nei, da, på frilørdagen min, mens vinterlandskapet lå badet i gnistrende sol og skiløypene ropte høyt, måtte jeg ligge strøken i et mørkt og stille rom og røre meg minst mulig mens det veltet seg i innvollene mine. Vræææææææl!!!!!!!!!!!!!! Godt jeg ikke tror på skjebne og overtro og sånt, ellers ville jeg nok lurt på om det er noe jeg har gjort galt, for å fortjene så mye dritt, jeg føler at jeg virkelig har hatt det over gjennomsnittet mye kjipt i livet mitt sammenlignet med hvilken som helst annen nordmann på min alder.

Formen i dag er absolutt bedre enn i går, men det blir ingen skitur i det nydelige vinterværet i dag heller, for å si det sånn. Satser på like fint vær og enda bedre form i morgen, for da har jeg fri fra jobb, og da VIL jeg gå på ski. Skjønt livet hittil burde vel ha lært meg at lynet kan slå ned når som helst, og at det ofte kan være dumt å glede seg på forskudd. Så jeg får vel se da, i morgen, det er vel best å ikke legge for store planer.

3 kommentarer:

Siv sa...

Å vennen min, fortsatt god bedring.

Men har tenkt på en ting. Ikke at jeg har noe greie på dette, så ikke misforstå. Men kan denne omgangssyken være en kraftig reaksjon på all sorgen? At det ble litt for mye for deg på bursdagen til Nussemor? Det samme skjedde ifjor...

Håper du snart føler deg bedre. Vi snakkes imorgen.
Gla i deg, snupp! Goklem <3

Anonym sa...

Hei Plomma, synd å høre at du ble syk. Jeg tror også at det kan være en sterk reaksjon på sorgen. Kroppen har jo en tendens til å reagere på ett eller annet vis.

Kjenner igjen det med jævlig merkedag. På bursdagen til lillegull gruet jeg meg veldig og jeg fikk en voldsom reaksjon. Tror ikke det er så rart da vi har født våre nydelige og så er de ikke der:(

Men jeg opplevde dødsdagen hans litt annerledes, gruet meg like mye men dagen ble litt lettere av en eller annen grunn. Håper det samme vil skje med deg.

Du og nusse er i mine tanker og jeg håper formen din nå er bedre.

Varm klem fra Englemamma

Plomma sa...

Tusen takk for omtanke og gode ord både Siv og Englemamma!

Hvis jeg blir syk til neste år også skal jeg være med på at det er en sorgreaksjon. Men det går masse omgangssyke på jobb nå, og slik var det i fjor også, så foreløpig tror jeg mest på det.

I går følte jeg meg heldigvis mye bedre, så jeg la ut på en 16 km skitur. Det var helt nydelig, og herlig med frisk luft, men energilagrene var nok litt tomme, for jeg ble mer sliten enn jeg pleier. Men godt var det!