onsdag 10. mars 2010

Vonde følelser tvinger seg fram

Det har vært så mye stress i det siste, så mye å gjøre, jeg har vært så sliten, og det tykke skallet som gir inntrykk av at alt går bra blir tynnere, det slår sprekker.

Vanskelige følelser fra fortiden tvinger seg fram, både fra tiden med min datter, rundt hennes død og fra tiden etterpå. Vonde flashbacks om det som faktisk ble, fortrengte hendelser, ting jeg ikke har tenkt på på lenge. Tanker om alt som ikke ble. Drømmene som knustes. Piggene stritter og jeg provoseres av den minste antydning til at folk rundt meg henger seg opp i ting jeg anser som bagateller i den store sammenhengen og ikke verd å ofre det grann med bekymring på, og synes at de heller bør prise seg lykkelige over at de ikke må oppleve det samme som jeg.

Tanker om mennesker jeg følte sviktet meg da hun levde, de kan forsåvidt dra til helvete. Mennesker jeg føler har sviktet i etterkant, og som jeg føler jeg har mistet selv om jeg skulle ønske de ville fortsette å være der for meg. Og følelsene farges av opplevelser fra barndomstiden, som jeg trodde jeg hadde lagt bak meg for lengst. Jeg føler meg ensom, og så liten og usikker. Selvtilliten vakler, og paranoide tanker banker på. Fornuften sier at jeg må riste dem av meg. Men fornuften lystrer ikke alltid helt, og ideer om at jeg egentlig ikke fortjener bedre sniker seg fram. De dumme følelsene klarer tidvis nesten å overtale fornuften min om at jeg ikke har hatt rett til å forvente noe som helst av noen, og at jeg må stå i dette alene. Hvorfor skulle noen gidde å være der for meg? Alle andre virker å ha nok med sitt, og jeg er ikke den som vil bry noen.

Det nærmer seg ettårsdagen for hennes død. Kanskje er det nå den kommer, smellen som jeg har fryktet men hittil unngått. Jeg har ofte tenkt at det har gått for greit med meg etter at hun døde. Trodd at jeg har taklet sorgen, tenkt at den har fått nok plass i tilværelsen og at jeg har lykkes i å gå videre. Men kanskje det er nå de mer eller mindre bevisst fortrengte, ufordøyde følelsene forlanger et oppgjør. Nå kjenner jeg at jeg bevisst gjør mitt beste for å skyve det vonde unna, ikke tenke på det. Jeg vet at det er dumt. Jeg synes at det er feigt. Jeg vil ikke være feig, jeg vil være modig. Men så er jeg visst ikke det. Jeg klarer ikke vise de som betyr noe for meg hvordan jeg egentlig har det. At jeg faktisk sliter, at jeg føler meg ensom, overveldet, at jeg trenger noen å dele alt det vonde med. Og slik mister jeg kanskje mennesker som jeg skulle ønske ville forbli i livet mitt.

Jeg er ikke modig i det hele tatt. Og det får meg til å føle meg enda mer miserabel.

6 kommentarer:

Una sa...

Kjære deg,
Så vondt dette må være, å skulle handskes med så tunge tanker...
Jeg tenker at du er veldig modig, og veldig sterk! Men at du må tillate deg å være sårbar også, at det er "greit".
Det å kjenne den veldige smerten og sorgen, det å være sårbar og føle seg liten (og feig) - til det å være modig og sterk - det tror jeg går hånd i hånd. En slags "forsvarsboble" prøver å beskytte en, for ikke å måtte ta inn over seg alt det overveldende vonde på en gang. Og noen ganger har forsvarsboblen beskyttet deg mot de vondeste følelsene over lengre tid, for så en dag å ikke kunne holde de mer tilbake og den får noen større hull som gjør beskyttelsen svakere.
Bare noen tanker...

Jeg tror jeg kan kjenne meg igjen i denne følelsen av at alt plutselig blir håpløst og veldig mørkt. I slike perioder har jeg fått hjelp av en profesjonell som prøver å forklare meg at disse følelsene er "friske", at dette er normalt, men at de ligner veldig på de følelsene man får når man er i en depresjon. Jeg tenker det er viktig å få bekreftelse på at de dypeste bølgedaler en dag blir til bølgetopp igjen. Samtidig som det er viktig å være obs på at det kan bli noe mer, nettopp med tanke på depresjon eller andre alvorlig psykiske lidelser
(Skjønner at det ikke er lett, men kanskje en profesjonell kunne være en god støtte for deg også?).

Alt det du har vært igjennom i livet - jeg tror det er en grunn til at nettopp du fikk den oppgaven å være Nusses mamma (jeg har forstått at du er en realist, og at du dermed kanskje tror mer på tilfeldigheter..? Men jeg vil likevel dele den teorien om det å få en oppgave tildelt på jorden;) ), og selv den sterkeste må av og til føle seg svak og sårbar.

Og jeg håper inderlig at de menneskene du har rundt deg vil forstå at det kanskje er nå du trenger dem mest.

Jeg håper veldig at du snart vil komme deg opp på en bølgetopp og kunne kjenne gleden og styrken - den trenger du for å takle den neste bølgedalen. For sorgen du bærer må jo gjennom mange opp- og nedturer. Og det er en tanke som hvertfall gjør meg fortvilet av og til, at sorgen tar så mye krefter. Men det må man vel på et vis prøve å akseptere...

Dette ble mange ord! Håper det er greit at det kom så mange tanker og ord rundt disse veldig såre og vanskelige følelsene dine. Jeg kjenner meg jo delvis igjen og vil så gjerne dele mine tanker med deg.
Jeg ønsker det aller beste for deg og jeg må få si, du er et fantastisk flott menneske!!

Varm klem fra meg.

Anonym sa...

Kjære Plomma
Disse følelsene du har er normale. Du har lov og være forbannet,lei deg og føle at ingen skjønner deg. Jeg mistet selv et barn,som du vet. Men hun fikk ikke sett dagens lys.Og kan ikke sammenlignes med det du har opplevd. Men mange av de tankene du sitter med: at du ikke klarer og si hvordan DU har det skjønner jeg . En tenker ofte at "de skjønner ikke","jeg sier jeg har det bra". Men hvis du klarer det Plomma, så snakk med de personene du stoler mest på,se på bilder av Nusse og snakk om henne. Vi fikk fortalt at de rundt er redd for og "rippe" opp i noe-og tør ikke snakke om det triste som har skjedd.De vil på en måte skåne deg.
Det er så mye jeg kunne tenkt og skrevet til deg ,Plomma. Men klarer liksom ikke helt formelere meg riktig.

Men du skal vite at du er sterk og modig ,Plomma !! Og at jeg tenker på deg og Nusse!! Du er ikke alene,det er mange som tenker på deg og som er glad i deg !

Mange gode klemmer fra
Maddie.

Siri sa...

Kjære, kjære Plomma.

Det er så fryktelig trist å lese at du har det så vondt. Jeg skjønner godt at du føler mye bitterhet og sinne i forhold til mennesker som har sviktet, og det ligger sikkert mye sorg der også?

Jeg tror at den eneste som forventer at du skal være sterk er deg selv, kjære du. Du stiller så umenneskelig høye krav til deg selv, og det er så viktig å tillate seg selv å vise omverdenen hvordan det virkelig er i Plommahjertet ditt.

Jeg strever med å finne riktige ord, Plomma, og er redd for å si noe som legger sten til byrden. Det er det siste jeg vil. Jeg tenker så mye på deg, på vakreste Nusse, og du betyr mye for meg! Jeg skulle ønske du selv så den store verdien du har for så mange, kjære du. For det ser vi som er rundt deg. Du er rett og slett flott, og jeg skulle ønske du var snillere med deg selv.

All verdens varme tanker og store klemmer fra meg, som skulle ønske vi bodde nærmere hverandre slik at jeg kunne klemt deg på ordentlig.

Siv sa...

Hei vennen min!
Først og fremst, du er et fantastisk flott menneske. Du er sterk og modig. Og det er definitivt lov til å være sårbar. Du har vært igjennom et helvete ingen andre kan forstå. Men vær så snill vennen min, du må åpne deg for de du er gla i. Du kan ikke bære på alt dette alene. Du må få alt dette vonde ut på en eller annen måte. Ikke bare gjennom stress og trening, men gjennom å dele de vonde følelsene. Tror nok også profesjonell hjelp ville være bra for deg. Ikke skyve følelsene unna. Da tror jeg det vil rakne fullstendig snart.
Jeg føler meg som en av de som burde dra til helvete, og det vil jeg nok alltid be om unnskyldning for. Jeg har vært langt borte og lite tilstedeværende på flere plan. Følte vel alltid at det man sa og gjorde var for lite...banalt... og kom til kort. Men jeg håper du tror meg når jeg sier at jeg er her for deg. Og det vil jeg alltid være.
Jeg gleder meg til å flytte nærmere. Være der når du trenger meg, enten for å gråte eller le, eller rett og slett bare gjøre ingenting. Og da skal jeg prøve så godt jeg kan å ikke slenge ut med ting som er bagateller i den store sammenhengen.
Jeg er kjempegla i deg, kjære vennen min.
Store varme klemmer fra meg og lillegutt

Anonym sa...

Å kjære kjære deg. Du er modig når du kan innrømme at du er svak og har vondt. Det er en stor barriere å krysse! Jeg har nybakt brød, god ost, vin og en klem, og sender deg alt av gode tanker.
Varme fra Ine

Marit sa...

I mine øyne er du modig og sterk, Plomma. Det krever både mot og styrke for å kunne leve med og uten Nusse. Tenker på deg. Stor styrkeklem Marit