mandag 22. mars 2010

Utadæsjælopplevelse

Ofte tar jeg meg selv i å føle at jeg står litt på siden av meg selv. Av og til er det nesten som jeg betrakter meg selv og livet mitt utenfra, og tenker at det ikke er meg som lever det livet, det er ikke meg alt det vonde har skjedd med.

Livet med datteren min føles nesten som det var i et parallellt univers og i en annen dimensjon av tiden enn den jeg lever i nå. Alt er så annerledes nå. Og det føles så uendelig lenge siden livet var bekymringsløst, selv om det enda er mindre enn fire år siden jeg begynte å skjønne hvor galt fatt det var med henne.

Likeledes føles det som en evighet siden jeg hadde henne her hos meg og kunne kjenne varmen fra den vesle slappe kroppen hennes. Den silkemyke huden hennes, mykere og glattere enn jeg noen gang har kjent hos noen andre. Den rolige pusten og det fredelige ansiktet når hun sov. De store, brune øynene, som for det meste var tomme og fjerne men som av og til speilet dybden i sjelen hennes, tenk at jeg aldri fikk vite hvilke hemmeligheter som skjulte seg der...

De sjeldne smilene, de kunne ikke lokkes fram. Men når hun smilte var det med hele seg, og hun laget en egen liten lyd. Jeg kan ikke lenger nøyaktig huske hvordan den var. Jeg har den på film, men har ikke orket å se på filmene av henne enda. Kanskje vil det gå helt greit, å se på bilder går som oftest veldig greit. Men jeg er redd for at jeg virkelig vil kjenne på savnet etter henne hvis jeg ser filmene og hører lydene hennes. Jeg er redd for å måtte gå inn i meg selv og føle at jo, det ER meg som alt det vonde skjedde med. Det er JEG som lever videre uten min datter.

Jeg tviholder på utadæsjælopplevelsen. Det virker lettere sånn.

3 kommentarer:

Una sa...

Føler sånn med deg...
Kjenner igjen den følelsen av et liv i ulike dimensjoner, ulike tidsperspektiv...

Tenker på deg og ønsker deg ekstra styrke i denne spesielle tiden du går inn i nå.

Varm klem.

Siv sa...

Kjære deg!
Jeg vet jo du har det vondt, men alt kommer liksom deisende i trynet når jeg går inn på bloggen din. Din virkelighet. Hvordan du har det. Følelser du ikke deler andre steder. Det gjør så vondt at du har gått igjennom dette. Og at du resten av livet vil leve med savnet av vakre Nusse og drømmen om henne som du bærer på.
Det virker kanskje lettere med "utadæsjælopplevelsen" til tider, men vær veldig forsiktig med den. Den kan være altoppslukende......

Vit at jeg er her. Jeg er her for bildesessions, film av Nusse, prat, ikke prat. Bare fortell meg hva du trenger.
Store varme klemmer til deg
PS: Gleder meg til å klemme helt på ekte om noen dager

Siri sa...

Kjære Plomma.

Jeg har mange ganger tenkt at livet mitt leves av en helt annen, og at det hele føles til tider uvirkelig at det var jeg som fikk det syke barnet. Jeg tror jeg skjønner litt hva du føler, selv om jeg ikke har sjans til å sette meg inn i den dimensjonen av sorg og tap som du opplever. Det å leve så intenst i sorgen med Nusse, og å leve så intenst i sorgen uten Nusse. Det har vært så mange traumatiske opplevelser, kjære Plomma, og hvordan er det mulig å greie å forholde seg til det, føle det, leve det, dag ut og dag inn? Det er kanskje en nødvendighet å flytte det litt utenfor kroppen og sjelen?

Jeg tenker på deg, kjære du. Massemasse!

Stor klem fra meg