onsdag 2. november 2011

Plomma gjør ting hun ikke kan

Nå var det altfor lenge siden jeg hadde fått skrevet noe her på bloggen, jeg har ofte tenkt på ting som jeg gjerne skulle blogget om, men tiden har bare rast avgårde og blogging har måttet nedprioriteres. Oktober kom og gikk i et hesblesende tempo, med Sivert Høyem-konsert og Londontur med Phantom of the Opera som to store høydepunkter. Og så bytte av jobb da, som jeg hadde gledet meg så voldsomt til. Avskjeden på den gamle jobben ble jo litt vemodig, så mange mennesker som uttrykte at de har satt pris på meg som person og jobben jeg har gjort, og at de kommer til å savne meg. Enda så patetisk overfladisk det kanskje høres ut, føles det godt å vite at jeg har dugd til noe, jeg knytter mye (kanskje for mye?) av verdien min som menneske opp mot det å mestre, gjøre ting bra, og etter å ha mislykkes så totalt i å gi nusse et levelig liv kan jeg ikke si annet enn at selvfølelsen min var nærmest ikke-eksisterende da jeg startet i jobb etter at nusse hadde fått fred. Men ettersom tiden gikk og jeg fikk økte kunnskaper og erfaring, kom mye av selvtilliten krypende tilbake, og da jeg skrev forrige blogginnlegg følte jeg meg altså bedre enn på lenge.

Overgangen til den nye jobben ble temmelig brutal. En stor, ukjent arbeidsplass hvor jeg plutselig er et anonymt ansikt i en stor masse av fremmede mennesker, mange av dem vet garantert ikke engang at jeg er en ny kollega, i den grad de har registrert at jeg er der tenker mange kanskje at jeg bare er enda en student eller hospitant som er innom en kort stund og som det ikke er verd å bruke særlig med tid på, og jeg er ikke en person som har lett for å komme inn i et nytt miljø hvor alle andre kjenner hverandre godt fra før. Å være helt ny, helt ukjent, og skulle gjøre helt andre arbeidsoppgaver enn jeg er vant til, la meg si det slik at jeg ble revet ganske ettertrykkelig ut av den nyvunne komfortsonen min, jeg ble mer eller mindre kastet rett ut i en helt annen arbeidshverdag, med minimal opplæring, ganske så alene. Nå gjelder nok dette for alle nye på denne arbeidsplassen, men det har ikke vært noen trøst, og forandrer ikke det faktum at jeg har følt meg fryktelig usikker, dum og temmelig malplassert den første tiden. Og det gjør noe med en selvtillit som allerede bygget på et ganske vaklende underlag, med mitt fundamentale nederlag i bunnen. Likevel er jeg nødt til å framstå utad som om jeg har full kontroll og skikkelig peiling på det jeg driver med, det skylder jeg de menneskene jeg møter i jobben. Stressnivået har vært høyt, overskuddet til familie, venner, trening og husarbeid har vært skralt, og jo dårligere jeg føler at jeg mestrer, på alle livets arenaer, jo mindre verd føler jeg meg altså som menneske. En dårlig spiral!

Å begynne i ny jobb skulle jo bli så bra! Folk spør om jeg trives i den nye jobben, og jeg føler meg programforpliktet til å svare ja, det er jo dette jeg alltid har drømt om, men inni meg er alt bare ubehag, usikkerhet, ensomhet. Var det dumt å starte på noe nytt? Har jeg rett og slett blitt for gammel, med for mye dårlig bagasje til å takle en så stor omveltning? Altså, jeg trivdes jo ikke med den gamle jobben, jeg hadde lenge følt at jeg måtte vekk, men burde jeg blitt litt til, burde jeg latt den gamle drømmen forblitt begravet og gått for den alternative fremtidsplanen jeg la i våres? Men ville jeg ikke angret da? Hvis noen spør meg hva jeg skal bli når jeg blir stor så kan jeg ærlig talt per i dag ikke gi noe svar. Jeg er glad for at jeg ikke har mine gamle arbeidsoppgaver lenger, selv om jeg savner en del av kollegene. Noen av de arbeidsoppgavene jeg har nå er unektelig vanvittig spennende. Og jeg kjenner jo at med øvelse kommer mestring. Det er bare så slitsomt å late som jeg har peiling, jeg vil jo ha kontroll på ordentlig! Jeg vet at det vil ta tid å jobbe seg inn i komfortsonen igjen, og jeg føler at jeg ikke har den tiden, jeg har mistet så mye tid, tiden går så altfor fort, tiden her på jorden er tilmålt, det tikker ubønnhørlig mot slutten...

Men selv om jeg har hatt mye å bale med den siste tiden er jo ikke alt like svart. Jeg har jo de to herlige barna mine, verdens snilleste mann og mamma, og noen gode venner. Og de siste halvannen ukene har jeg jobbet en del med en nydelig eldre kollega, en slik person som berører noe dypt inni meg, et slags omsorgsinnstikt eller beskytterinnstinkt, hvilket igrunn er ganske tåpelig siden dette er en person som egentlig ikke er mye eldre enn meg, men har tusen ganger mer kunnskap og erfaring. Men likevel, det er en person jeg liker veldig godt og har fått stor respekt for etter kun kort tid. Han er inkluderende, tar seg tid til å vise meg ting, svarer på alle mine tåpelige og uvitende spørsmål, og viser meg likevel tillit ved å la meg få prøve meg på nye utfordringer under kyndig men tilbakelent veiledning.

Etter en temmelig begredelig start varmer det faktisk noe innmari, jeg blir nesten på grinern av takknemlighet når jeg tenker på det. Og da vi sto og jobbet sammen i går fikk jeg flere totalt uventede men fryktelig hyggelige tilbakemeldinger på jobben jeg gjorde, noe som var nok til å plassere et stort smil på munnen min resten av dagen, og øke selvtilliten med flere hakk. Jeg duger til noe (=jeg er verd noe...). Selv om det føles slik er jeg ikke helt på jordet. Et slags tegn på at det ikke har vært for ingenting at jeg alltid har drømt om denne jobben, en bekreftelse på at jeg kjenner meg selv, en følelse av en viss form for kontroll, som er veldig viktig for en person som meg, jeg trenger å ha kontroll. Med nok trening kan jeg sannsynligvis bli fordømt flink i mitt nye fag. Jeg vil jo bare være flink, duge, mestre! Når jeg tenker på det får jeg tårer i øynene på ordentlig. Og tenker at ting kanskje likevel vil ordne seg sånn litt etterhvert.

1 kommentar:

Gøril sa...

Jeg er helt sikker på at du mestrer det aller meste her i verden. Du er verdt så uendelig mye kjære deg.
Om du ikke hadde mestret noe, så hadde du allikevel vært verdt like mye. Men det er jo ikke et tema, for du mestrer og duger og fikser det meste, fineste vennen min.

Har i en evighet prøvd å skrive mail, men hver gang jeg begynner våkner det en tass som gråter og gråter.. og da avventer jeg.
Vil så gjerne ha litt ekstra tid, så jeg skal slippe å skynde meg.

Men, det kommer alså en mail snart. Lover. Tenker på deg, mange ganger i døgnet. Klem til fineste deg, som jeg er så glad i.
Gleder meg til å høre mer om den nye jobben.
Man blir ikke verdensmester første dagen, men jeg sikker på at du blir en liten verdensmester om ikke så lenge.