På årets siste dag

Det er bare minutter igjen av 2010, og rakettene smeller allerede rundt husveggene.
På årets siste dag vil jeg takke alle som følger bloggen, og spesielt de som legger igjen noen ord av og til!
Jeg vil også sende alle ønsker om et løfterikt nytt år, med håp, framgang, gode stunder med nære og kjære, fred, stabilitet, trygghet, og at hver især får oppleve lykke og glede, side om side med de mindre bra tingene som livet har en tendens til å føre med seg.

Noen av oss lever med savn og sorg, og til dem vil jeg sende ekstra varme klemmer og gode tanker.
Noen går for første gang inn i et nytt år uten en av sine nærmeste, og det føles vondt å skulle forlate det som har vært og fortsette på et nytt kapittel i livet uten den man har mistet.

For noen av oss innebærer morgendagen starten på enda et år lenger unna den siste stunden vi delte med de vi savner, de siste fysiske minnene, luktene, lydene, følelsen av huden, håret, den varme pusten, er enda lenger unna, og blir svakere og svakere, vanskeligere å holde fast på, og det er også vondt, for fysiske minner er så sterke, men så vanskelige å holde fast på.

Klærne til nusse lukter ikke nusse lenger. Jeg har vanskeligere for å erindre følelsen av hvor usannsynlig myk huden hennes føltes, varmen fra kroppen hennes, pusten hennes, vanskeligere for å høre for meg lydene hun lagde. Men også skrikene. Brekningene. Den stive kroppen når hun ikke hadde det bra. Den stressede pusten når hun ikke fant roen. Ikke alt er like vondt å glemme...

Til de som savner noen og har det vondt, jeg håper tiden gjør savnet lettere å bære og at minnene i hjertet gjør det mulig å komme videre med livet.
Til de som har sine kjære langt borte sender jeg en ekstra varm tanke og klem, på noen måter må det være vanskeligere å savne noen som lever men som forskjellige omstendigheter gjør at man ikke får vært sammen med, enn å savne noen som er død, og som man vet man aldri kan få sett igjen.
En ekstra klem også til dem som ikke blir satt pris på av sine nærmeste slik de fortjener.
Alle de som føler at de har det bra og er på en god plass i livet, om de har mistet noen eller ikke, jeg er veldig glad på deres vegne, og håper lykken følger med dere inn i det nye året!

Nå skal jeg ønske det nye året velkommen!

Med ønske om en fredfylt jul

Sarah McLachlan - Wintersong

The lake is frozen over
the trees are white with snow
And all around
reminders of you
are everywhere I go

It's late and morning's in no hurry
but sleep won't set me free
I lie awake and try to recall
how your body felt beside me
when silence gets too hard to handle
and the night too long

And this is how I see you
in the snow on Christmas morning
Love and happiness surround you
as you throw your arms up to the sky
I keep this moment by and by

Oh I miss you now, my love
Merry Christmas, merry Christmas,
merry Christmas, my love

Sense of joy fills the air
and I daydream and I stare
up at the tree and I see
your star up there

And this is how I see you
in the snow on Christmas morning
Love and happiness surround you
as you throw your arms up to the sky
I keep this moment by and by

Tusen takk til besteste vennen min for denne sangen, nydelig tekst...
Deler den her på bloggen, dedikert til alle som må feire jul uten en av sine kjære.
Tross at det mangler en ønsker jeg at alle som har mistet noen først og fremst får mange hyggelige stunder i julen, selv om det usynlige tomrommet rundt festbordet og blant gavene er en taus men sår påminner om en drøm som ikke fikk bli, og savn og juleglede for alltid vil gå hånd i hånd.

Tristheten som ligger på lur

Når jeg tenker på alt jeg opplevde med nussejenta mi, både mens hun levde, og det at hun døde fra meg, føler jeg at det må være rimelig å si at bagasjen jeg bærer med meg videre i livet og hverdagen er tyngre enn veldig mange andres. Men til tross for det er det jo ikke sånn at jeg går rundt og er trist hele tiden. Jeg kastet meg ut i hverdagsliv og jobb kort tid etter at hun døde, og etterhvert som tiden har gått, merker jeg at tristheten preger hverdagen i mye mindre grad nå enn den gjorde i starten. Det er ikke det at jeg ikke tenker på henne om dagene, for det gjør jeg, mange mange ganger hver eneste dag. Men for det meste er det et slags resignert vemod jeg føler når jeg tenker på henne, som en naturlig del av grunnstemningen i den personen jeg nå er, mens hverdagslivet går sin gang og jeg for det meste føler at jeg har det ganske bra.

Men selv om jeg altså ofte ikke merker det i hverdagen så ligger den på lur der rett under overflaten, tristheten over det som var og alt som ikke ble. Det er særlig i situasjoner hvor jeg uventet blir minnet om min aller største hjertesorg, at jeg ikke er utøvende mamma til tre vakre og friske barn, at forsvarsverkene brister og denne tristheten veller fram. Som for eksempel når jeg plutselig ser ei jente på den alderen hun skulle vært, som minner meg om henne og noe vi skulle gjort sammen. Eller som på julebordet sist helg, da to av kollegene mine kastet seg ut i en bedugget og høylytt samtale om hvor travelt livet som trebarnsforeldre er, hvordan de følte at de nå hadde gjort sitt for befolkningsveksten, og at "baksetet er fullt og familien er komplett".

Jeg kan ikke hjelpe for det. Jeg kjenner tristheten som en tung, kald sten i magen i slike situasjoner. Hvis alt hadde gått slik jeg hadde ønsket og drømt, skulle jeg også deltatt med liv og lyst i en slik samtale, og sikkert beklaget meg like mye over tidsklemma. Men nå skulle jeg gitt hva som helst for å måtte finne og pakke inn 72 adventskalendergaver i stedet for 48. Eller stresset for å få henne også til å sitte fint sammen med storesøsknene og posere for årets julekortbilde, i stedet for at søsknene må sitte og holde et fotografi av henne for at hun også skal få være med. For familien min blir aldri komplett. I stedet har jeg et sår i hjertet som med ujevne mellomrom vil bli slått opp og aldri helt vil gro, og et tomrom i livet hvor ekkoet av sorg for alltid vil runge mer eller mindre hørbart gjennom hverdaglsarmen.

Men jeg viser det ikke. Sorgen i hjertet får ingen se.

Jeg lurer på om følelsene vil bli svakere, mildere etterhvert. Hvor mye som etterhvert må til før tristheten bryter gjennom. Mange år fra nå, hvordan vil sorgen føles da? Jeg tenker på et kinesisk visdomsord noen sendte meg en gang:

"Sorg er som en trekant som dreier rundt i hjertet

med spisser som risper. Det gjør vondt, forferdelig vondt

til trekantens spisser er avslitt og det bare

er en kule igjen, som glir rundt uten smerte.

Sorg er en prosess som tar tid, men den tar slutt.

Hvor lang prosessen er beror på hva vi har mistet,

hvilke ressurser vi selv har, og hvilken støtte

vi mottar fra omgivelsene våre.

Men når gleden over det du har hatt,

overskygger savnet av det du har mistet, når du vet

at du aldri ville ha unnvært det du har tapt,

selv om du var klar over at du en gang

kanskje måtte gi slipp på det, da er trekantens spisser

avslitt og kulen blir en skatt i ditt hjerte."

Vil jeg noen gang komme så langt? Vil jeg kjenne glede som overskygger savnet, føle at jeg aldri ville unnvært det jeg har tapt, når det jeg hadde var så forferdelig trist og vondt? Kan sorgprosessen virkelig ta slutt? Jeg tror ikke det. Jeg kan ikke se for meg at sorgen vil forsvinne, den vil kanskje endre form, bli mildere, men en mamma kan aldri glemme. En mamma kan aldri glemme at hun har et barn for lite. Selv mange, mange år fra nå, vil jeg nok fortsatt av og til kjenne på tristheten, den lurer der under overflaten og jeg ser ikke for meg at den noen gang vil forsvinne helt, jeg tror ikke trekanten i hjertet mitt noen gang vil bli helt rund.