fredag 5. november 2010

Jeg har det bedre nå

Jeg kan ikke si annet enn at jeg har det bedre nå, enn da nusse levde.
Jeg har det bedre, og selv om det gjør vondt å erkjenne det, så er det sant. Alt er så enkelt nå! 
Ingen spesielle hensyn må tas, det meste kan gjøres på strak arm, og hele familien kan være med.
Jeg har ikke lenger det konstante, blytunge ansvaret for et plaget og hjelpeløst lite vesen hvilende på skuldrene mine, som gjorde at jeg aldri fikk fri, aldri fred, jeg var alltid i beredskap, gikk og ventet på neste krise, og neste, og neste, frykten hadde et konstant grep om innvollene mine. Det er borte, jeg kjente bokstavelig talt at det lettet bare timer etter at hun hadde pustet for siste gang.

Jeg har selvsagt fortsatt mye ansvar, for de levende barna mine, og i jobbsammenheng, men det er ikke noe ekstraordinært med det, det er liksom så normalt, sånn er det for alle.
Jeg sier heller ikke at livet har blitt så lekende lett å leve, å være karrierekvinne, husmor, kjærestekone, og ikke minst mamma til to halvstore barn som nå skal finne sin identitet og sin plass og forberede seg på å tre inn i ungdommens og etterhvert de voksnes verden, kan jammen være utfordrende nok. Tidsklemma har fortsatt sitt faste grep om familien vår, og tempoet er høyt. Større og mindre økonomiske bekymringer har vi også, vi som alle andre.

Men nå har vi det liksom som folk flest, og lever et liv som er så uendelig mye mer ukomplisert enn det var da nusse levde! Da var dagene dominert av hennes ubehag, og en hjerteskjærende sorg over at samme hva vi gjorde for henne, så fikk hun det ikke bra. Ikke akseptabelt engang. Den altoppslukende hjelpeløsheten i å måtte se hennes lidelse uten å kunne lindre, hjertet, håpet, døde litt mer hver eneste dag. Redselen for en ukjent framtid, frykten for slutten, vissheten om at for hvert sekund rykket den nærmere...
Nå består bekymringene våre i om vi rekker å komme oss avgårde om morgenen, hva vi skal ha til middag, alt rot og støv som tårner seg opp fordi vi aldri er hjemme og har tid til å rydde og vaske, om vi noensinne blir ferdige med vårt evige oppussingsobjekt, om ungenes små og store utfordinger med skole og venner, hva vi skal gjøre med bilen, planleggingen og sparingen til drømmeferien. Uten nusse.

Det er jo ikke sånn det skulle vært! Det var aldri dette jeg ville! Hvilken mamma vil vel at hennes eget barn skal dø, slik at hun selv kan få det lettere? En mamma gir alt, ofrer alt, utholder alt, elsker, betingelsesløst! En mamma ønsker bare det beste for sine barn. Og tenk at det beste for min lille datter var å få slippe å leve mer, at det beste jeg kunne gjøre for henne var å gi slipp på henne. Tenk at det var det som måtte til for å gjøre livet mitt lettere. At livet mitt ble bedre etter at datteren min var død. Tanken er jo helt sinnsyk, absurd!

Alt jeg ville, var at hun skulle være her hos meg, og at vi skulle kunne ha det bra, sammen.
I stedet måtte hun altså dø, for at vi skulle få det bedre, begge to.
Jeg sier bedre, for helt bra blir det aldri igjen. Aldri helt, helt, 100%.

Det fantes ingen vinnere i dette dramaet, det aller viktigste er tapt for evig, og prisen for et mer bekymringsløst liv var så altfor, altfor høy.
Et sørgelig vemod fyller plassen i hjertet mitt der hennes lykke skulle vært.

Og jeg har det bedre nå.  



Hvil i fred, mammas vakreste, elskede lille prinsesse!

5 kommentarer:

Marit sa...

Hei Plomma. Tenker fortsatt på deg! Klem fra Marit.

Una sa...

Så sterkt og rørende, Plomma! Du skriver så vakkert og ærlig om alle disse motstridende og vanskelige følelsene.
Det er som jeg kan kjenne den dype sorgen din langt inn i hjertet...

Tenker på deg ♥

Anonym sa...

Du har opplevd at det verste skjedde. Barnet ditt døde.
Samtidig sliter du med sorgen over hva som kunne ha vært. En vanlig trebarnsfamilie med alt det som følger med et travelt liv. For oss som valgte bort livet til det barnet som ikke noen gang ville klare seg selv er sorgen etterhvert fjern,men vi mangler et barn. Samtidig er vi takknemmlige for at vi slapp nettopp dette. Å utmattes av de omsorgsoppgavene og den store sorgen over å oppleve sitt barns lidelse. For ikke å snakke om tanken på hva som ville skje med barnet den dagen vi døde eller ikke maktet omsorgen.
At du nå kan hvile iblandt og gledes eller frustreres over det "vanlige" livet er godt å høre.
gulsnare

Plomma sa...

Tusen takk for kommentarer! Setter veldig stor pris på at dere tar dere tid til å legge igjen spor etter dere!

Marit; håper alt er bra med dere!
Una; tenker ofte på deg! Stor klem <3

Solveig (Lillemann) sa...

Vakre, vakreste Nusse.
Et fantastisk bilde som rørte meg sterkt nå.
God, god klem til fineste trebarnsmamma'n.