Når noen spør hvor mange barn jeg har

...noe som forsåvidt skjer stadig vekk, kjenner jeg ubehaget i magen, det ubehaget som er sorgen over nusse.
Det blir en pause, sikkert en litt påfallende lang pause, før jeg som oftest svarer:
"To", mens hjertet verker og jeg kjenner en vond smak i munnen.

Det er ikke fordi jeg ikke elsker deg, nusseskatt, for det gjør jeg, mer enn ord kan beskrive. 
Det er ikke fordi jeg ikke savner deg, eller ikke er stolt av deg, for det er jeg, enormt stolt over hvor sterk du var, hvor tapper, hvor uendelig vakker og myk du var, og hvordan du erobret deg en plass i så mange hjerter, selv hos mennesker som aldri fikk møte deg.

Jeg svarer to for å beskytte meg selv mot mine egne vonde følelser. For spørsmålet om hvor mange barn jeg har etterfølges vanligvis av spørsmålet om hvor gamle de er. Og hvis jeg hadde svart "Tre" på det første spørsmålet, så blir det så vanskelig å svare på det neste. Eller svaret er forsåvidt enkelt og greit: "Jeg har ei jente på ni og en gutt på sju og ei jente som bare fikk bli tre...". Men det er de frykteligste ordene i verden å si.

Det er ikke det at jeg ikke regner deg som mitt barn, elskede vakreste roseprinsesse. Du som var så enormt etterlengtet! Det er ikke fordi jeg ikke ønsker at du fortsatt var her, for det gjør jeg, åh, jeg skulle gitt hva som helst for å hatt deg her hos meg, frisk og livsglad...

Jeg hater at noen spør hvor mange barn jeg har. Jeg hater at jeg må svare to, eller fortelle at jeg hadde tre, men at en er død og bare lever i hjertet mitt. Jeg kjenner det stikker i hjertet når jeg hører om noen som venter eller har fått barn nummer tre, og konstaterer at "nå er familien komplett". Jeg har også båret tre barn under hjertet, født tre barn i smerte, jeg skulle også vært trebarnsmamma, jeg ville jo bare bli trebarnsmamma jeg også. Men jeg har bare fått beholde to hos meg. Min familie vil aldri bli komplett. Det er vondt, det.

Ett år uten deg

Nå er det ett år siden du døde fra meg, min tapreste vakreste prinsesse.
Klokken 05.25 den 15. april 2009 trakk du ditt siste åndedrag, og gikk ut av tiden.

Den siste natten med deg var så lang. Jeg kjempet mot trettheten og søvnen, men kunne ikke tillate meg selv å sovne av. Jeg våket over deg, gjorde det som sto i min makt for at du skulle lide så lite som mulig. Du var så brennende het, over 42 i temp, febernedsettende var nytteløst. Vi hadde deg på det svalende lammeskinnet ditt mellom oss i den store sengen, du lå i bare bleien. Vi strøk deg med en fuktig klut, holdt deg i hendene, ville ikke gjøre det varmere for deg med å ha deg på fanget. Ved hvert åndedrag lagde du stønnende små lyder, jeg håper så inderlig de ikke betød at du hadde det vondt. Øynene dine var halvåpne, men du virket ikke våken. Lyden av pusten din. Ellers stillhet. Time etter time. De verste timene i mitt liv. Så vanvittig tøft å vente på det aller frykteligste....

Pusten din forandret seg etterhvert. Åndedragene hørtes på en måte doble ut. Men de gikk like jevnt. Du tok aldri pauser. Vi holdt hånden på brystkassen din som hevet og senket seg raskt og tungt. Kjente hjerteslagene, det vesle, sterke hjertet ditt raste avgårde. Tiden må ha hatt en annen dimensjon den natten. Det føltes som om vi ventet i evigheter, minuttene sneglet seg avgårde, jeg holdt på å gå fra konseptene, det var uutholdelig! Men jeg bare måtte holde ut. Jeg måtte være sterk for deg, som lærte meg hva tapperhet og styrke er. Så plutselig var det bare slutt. Idet pusten gikk ut av deg etter et åndedrag stoppet hjertet ditt å slå, helt brått, og du trakk bare ikke pusten igjen. Både hjerte og pust gikk helt regelmessig helt til det siste. Jeg så på klokken og registrerte tiden, 05.25. Så skrek jeg. "Hun er død!"

På den vakreste av vårmorgener døde du. Fuglene kvitret utenfor vinduet. Solen rant blodrød idet du begynte på din siste, evige søvn, og vi gikk livet uten deg i møte. Det ble en deilig, mild og solfylt vårdag den dagen. Som for å fortelle oss at livet ville gå videre, at vi måtte og skulle gå videre, etterhvert. For vi har gått videre.
Det betyr ikke at du er glemt. Du er i tankene mine hele tiden, hver time av hver dag. Det er så mye i livet og verden som minner meg om deg. Men sorgen og savnet etter deg er så sammensatt! Som oftest tenker jeg på deg med vemod, på hvor trist og meningsløst det er at livet ditt ble som det ble, og på min knuste drøm om det som ikke ble. Triste, resignerte tanker som jeg bærer med meg i hverdagen, hele tiden. Samtidig fylles jeg med en enorm stolthet over din ufattelige styrke og tapperhet, du var i sannhet en av de små kjempene!

Men av og til slås jeg i bakken av voldsomme følelser, av kompleksiteten i alt sammen, sinnet over at du måtte bli født så syk, skyldfølelsen jeg ikke alltid klarer å skyve vekk, sorgen over livet ditt, sorgen over døden din, savnet, iblandet lettelse for at du fikk slippe og for at lidelsen din ikke er mer, tomheten etter den du var, så vakker du var, så uendelig myk og varm og god, så sterk og tapper, men for god for denne verden, tomrommet etter den du skulle vært, du er med meg i alt, jeg ser deg for meg sammen med oss, slik drømmen var. Det er så overveldende, og jeg lurer på om det alltid skal være slik. Jeg kan ikke se for meg at jeg kan tillate meg å forenkle følelsene mine selv om tiden ubønnhørlig tikker videre.

Nå har det gått ett år uten deg.
Jeg savner deg hele tiden. Både den du var, jeg er så uendelig stolt over deg, den styrken og tapperheten du viste tross alle dine lidelser, og hvordan du tross alle dine begrensninger klarte å sette uutslettelige spor etter deg i hjertene på alle som krysset livsveien din på ulike måter og tok seg tid til å kjenne deg. Og slik vet jeg at du lever videre. Men jeg savner også den du skulle vært, i den framtidsdrømmen som ble knust da du ikke fikk bli født frisk. I hjertet mitt vil jeg alltid være mamma til tre. I livet mitt vil det alltid være et tomrom.
Etter deg, min tapreste, vakreste. Mamma elsker deg for alltid. Sov søtt, mitt hjerte....