For godt til å være sant

I noen få gyldne dager etter vagusoperasjonen hadde vi det så fint... Nusse så rolig og samlet, øynene så våkne, så rettstilte, granskende. Ingen skriking, omtrent ingen anfall å se, smil og liv. Gode, glade bevegelser i armer og bein, lek? Det føltes nesten for godt til å være sant. Som om jeg hadde stjålet en skinnende stund fra livet til en person uten virkelige bekymringer. Men det var så fint. Så mange fine dager etter hverandre som vi aldri har hatt. Et glimt av en drøm.

Så jeg gikk i fella. Jeg lettet litt på lokket til det innestengte, bortgjemte håpet. Jeg begynte å håpe, på en ny og bedre hverdag, for nusse, for oss alle.

Men det var for godt til å være sant. De gode dagene ble brått avløst av dager med skriking, mer enn før. Vill fekting og kaving med armer og bein, kraftigere enn før. Øyne som gled ut igjen. Pusteproblemer. Slim. Nye infeksjoner. Tilbake til helvete. Håpet måtte vike for motløshet og fortvilelse, sterkere enn før fordi jeg hadde latt håpet slippe fram. Dette var det siste vi hadde.

Hvor mange ganger tåler et mammahjerte å knuses?

Trebarnsmamma

Jeg har satt tre barn til verden. Jeg har tre vakre barn. Jeg skulle vært en trebarnsmamma, men jeg føler meg ikke som en. Jeg ble ikke trebarnsmamma, jeg ble annerledesmamma. Først og fremst ble jeg hun som er mamma til et forferdelig dårlig barn, som har så mange plager, som har så lite lys og glede å gi, men som volder så uendelig mye svart fortvilelse. Hvis noen spør hvor mange barn jeg har, har jeg av og til nesten lyst til å svare to. Det er sånn det føles. Jeg har to barn som gir meg påfyll, energi, glede og livslyst. Hun minste er ikke et barn. Hun er liten, hun er vakker, men ikke et barn. Det er ikke sånn det skal være med barn. Hun er et skall som vokser, og hun plages, eller er tom og fjern. Hun får ikke være tilstede i verden. Barnet i henne er ikke der. Og jeg savner det sånn. Jeg skulle jo vært en trebarnsmamma.

Mysteriet deg

Du er et mysterium, min lille venn. Så hardt som vi har forsøkt, så har ingen klart å skjønne noe av deg. Du ser jo helt perfekt ut, fullstendig velskapt! Når du ligger og sover ser du ut som en hvilken som helst toåring. Eller ikke hvilken som helst, du er mye vakrere enn de andre...

Det er så mye som virker på deg! Du er helt perfekt skrudd sammen. Du vokser helt etter skjemaet. Hår og negler vokser jevnt, 20 hvite fine melketenner har du fått. Fordøyelsen er helt i orden. Du blunker og vrir deg når du får håret i øynene, skriker til hvis vi er uheldige og får gjort deg noe vondt eller du gjør vondt på deg selv. Du sutrer når du er trøtt, og protesterer når du misliker noe. De små fingrene dine krøller seg og kjenner, når du får noe i hånden, det er så fint å se når du begraver hendene i lammeskinnene dine.

Du viser at du liker litt forandring, og å komme deg en tur ut, da blir du roligere. Når du er trøtt og ikke finner roen liker du ofte å holde oss i fingrene og at vi holder smokken for deg, du blir rolig av å ha smokken, selv om du ikke klarer å suge den fast selv. Du sovner godt i sengen din om kvelden, og sover hele natten. Når du slår opp øynene om morgenen, er det som oftest med et lite underfundig smil, og denne konsentrerte nyven i pannen, som om du forsøker å se verden - før anfallene kommer og fester grepet på deg igjen.

Den som hadde nøkkelen til mysteriet deg.