Plommas

6 år

2012-02-11T07:13:00.000+01:00

I dag er det nusses 6-årsdag.

6 år, men ingen lykkelig og forventningsfull bursdagsjente, ingen gaver, ingen kake med 6 lys, ikke noe selskap. Bare levende lys på en minnekiste, ved siden av et gammelt fotografi.

Jeg kan nesten ikke fatte at det har gått seks år siden jeg fødte henne, på mange måter husker jeg den veldig klart, den iskalde lørdagsmorgenen. Men det har gått seks år. År som ble så totalt annerledes enn noe jeg noensinne kunne ha forestilt meg, hvordan skulle noen kunne forestille seg det helvetet vi gikk igjennom? 3 år med ufattelig lidelse for en liten barnekropp, 3 år med vanvittige psykiske belastninger for meg og familien. Og så nesten 3 år uten min tapreste, vakreste.

Det går ikke an å tenke for mye på alt sammen. Jeg vet at det sikkert ikke er helt bra, men jeg kan bare ikke tillate meg å grave meg for dypt ned i minnene. Å leve så intenst vondt som vi alle sammen gjorde i 3 år, å miste barnet sitt, å måtte leve videre med et barn for lite. Jeg tenker selvfølgelig på henne mange ganger hver eneste dag, men hvis jeg virkelig begynner å fordype meg i disse tankene, reflektere over implikasjonene, så tror jeg at jeg kanskje ville blitt gal. Eller ihvertfall så deprimert at jeg ikke ville klart å komme meg opp av den seige, vonde materien som ble livet og mange av minnene hennes. For de er vonde, de fleste minnene, jeg har ikke engang en masse deilige, gode minner jeg kan trøste meg med når jeg savner...

De ytterst få gylne, vakre minnene jeg har er det nesten enda mer smertefullt å tenke på, fordi de er så få, og fordi de minner meg på det livet jeg ikke klarte å gi henne, når forutsetningene engang ble som de ble. De blir også vonde påminnere om hvor trist, vondt og kort livet hennes ble. De får meg til å savne flere gode minner, savne det som skulle blitt, den deilige drømmen jeg hadde. Hvis jeg hadde tillatt det for meg selv, kunne jeg nok trådt ut av hverdagen og virkeligheten og fortapt meg i den drømmen, og aldri mer forholdt meg til realitetene. Men hva godt ville det gjort? Det ville gavnet verken meg selv, de gjenlevende barna mine eller mannen min, og minst av alle nusse. Det ville ikke brakt henne tilbake til livet, eller på magisk vis plutselig gjort de årene hun levde gode.

Jeg har valgt å gå videre, og derfor kan jeg bare ikke rote for mye i fortiden og minnene. Jeg kjenner jo hvor vondt det er når de blir rippet opp i uten at jeg er forberedt. Med ujevne mellomrom blir jeg minnet både på det som var, som når jeg møter bestemte personer, kommer til bestemte steder, og på det som skulle ha vært. Som her om dagen på trikken, ved siden av meg satt en dame og hennes lille datter, jenta var så søt og glad og sang alfabetsangen og tullet med "Tra sma kanasara" og "Tri smi kinisiri" av full hals, hun var så nysgjerrig og vitebegjærlig, og det var tydelig at hun var 6 år og skulle bli skolejente til høsten. Nusse skulle også vært skolejente til høsten, hvis alt hadde gått som det skulle. Det har nylig vært innskriving på skolene her i distriktet, jeg måtte bare la være å lese alle artiklene i lokalavisen om årets kull med førsteklassinger og deres første møte med skolen. Det skulle jo vært nusse også, nusse og jeg...

Livet har blitt så annerledes enn jeg forestilte meg da jeg lå med en nyfødt og varm liten bylt i armene mine den februarmorgenen for seks år siden. Så mange drømmer jeg har måttet gi slipp på, ikke bare om nusse, men også når det gjelder jobb, ja, hele framtiden min. I dag er det seks år siden nusse ble født, og livet mitt ble kullkastet for alltid. Heldigvis er det lørdag, så jeg slipper å være på jobb, det gikk ikke særlig bra i fjor. Jeg har også hatt en veldig hektisk og intens uke på kurs denne uken, så jeg ikke har hatt for mye tid eller krefter til å grue meg til dagen i dag.

Det er nusses fødselsdag i dag, men det som skulle ha vært en festdag, kommer for alltid til å være tung og trist, for bursdagsbarnet er ikke her. Og for hvert år som går er det enda ett år siden uskylden døde og drømmene brast, enda ett år hvor jeg har måttet tvinge meg selv til å holde hodet over vannet og ikke fortape meg i sorg, eller drømmer. Hver dag er en kamp for å gå videre og ha det bra med livet slik det har blitt, hver dag må jeg velge bort de tyngste, vondeste tankene, de vakreste, mest hjerteskjærende drømmene, for de kan aldri bli virkelighet.

For noen blir livet for vondt og vanskelig. Kampene som min nusse måtte kjempe ble for tøffe for henne til slutt. Min kjærlighet var ikke nok til å gi henne et godt liv, og den største kjærlighetsgaven jeg kunne gi henne var å la henne få fred, midt oppi det tragiske føles det godt at hun nå hviler i fred.

Men hver dag minnes jeg nusse og hvor høyt jeg elsket henne, og hver eneste 11. februar skal jeg markere at det er min aller tapreste, vakreste, tøffeste, sterkeste lille datters fødselsdag. Hun er fortsatt og vil alltid være en stor del av livet mitt og den jeg er, og vil for alltid eie en stor del av mitt hjerte, alltid fattes meg.

Førjulsstress, ettertanke, ny jobb, nytt familiemedlem - og GOD JUL!

2011-12-24T15:20:00.000+01:00

Igjen har jeg forsømt bloggenaltfor lenge, derav den lange overskriften, for det er mye som harskjedd. Tiden strekker rett og slett ikke til, og blogging er en avtingene som blir nedprioritert. Men sånn må det dessverre bli,det er altfor mye annet jeg heller ikke rekker over.

I år harjeg opplevd førjulstiden som spesielt stressende, med mye jobbing ogmange aktiviteter på timeplanen har jeg mange ganger måttet skyvepå juleforberedelsene. Men det som er med julaften er jo at denkommer på samme dag hvert år, og da bør jo liksom det meste værei orden. Gavekjøping, innpakking, pynting, juletre, riskrem ogjulestrømper kan ikke utsettes til romjulen!

Dermed ble det søvnsom måtte nedprioriteres i uka som har gått.
Men i gårkveld var alt omsider klart, det blir jul i år også!

Jul ertid for ettertanke, heter det, og det gjelder vel særlig for oss somhar mistet en som står oss nær, det har stått mye om deterror-etterlatte i pressen denne måneden. Selv har jeg måttetskyve vekk mange av nusse-tankene i år. Det ville rett og slettblitt for overveldende å ta inn over seg hva det faktisk betyr forjulefeiringen, at hun ble født syk og måtte dø, og ikke er enlivsglad, sprudlende, vakker og inderlig bortskjemt, høyt elsketsnart-seks-åring som skulle deltatt av hele sitt hjerte ijuleforberedelsene og gledet seg vilt til i kveld. Kanskje for førstegang stor nok til virkelig å forstå hele greia med julen, menlikevel liten nok til å tro på nissen, og gjøre julen virkeligmagisk for hele familien. Alle gavene hun skulle ha fått, det villevært så lett å kjøpe altfor mye til henne! De vakre små kjolenesom har hengt rundt i butikkene nå før jul, jeg har prøvd å ikkelegge merke til dem. Som om det liksom kunne la seg gjøre! Hun villeblitt så fin....

Jeg kjenner at å skrive om dette ripper oppi for mange vonde følelser, jeg må bare skyve det unna, igjen, harikke tid til å la meg overvelde og bli slått i bakken, ikke nåheller. Jeg har valgt livet, nuet, framtiden og håpet, jeg må gåvidere, videre. Det er mye her i livet som ikke blir slik man haddetenkt, kunsten er da å gjøre det beste ut av situasjonen til enhvertid. En konsekvens av det er at jeg har bestemt meg for å byttejobb, igjen. Jeg skrev jo i høst om jobbtilbudet som kom som lyn fraklar himmel, og om min gamle drøm, og min nye, alternativeframtidsplan. Så valgte jeg altså å følge den gamle drømmen damuligheten bød seg, og opplevde vel at det ikke ble så fantastisksom jeg hadde sett for meg, selv om noen av arbeidsoppgavene er heltsinnsykt kule. Og etter bare snaue 2 mnd i den nye jobben fikk jegnok en gang tilbud om jobb, den jeg egentlig hadde sett for meg atjeg skulle gå for da jeg trodde jeg hadde forsont meg med at detaldri kom til å bli noe av min gamle drøm.

Plutselig sattjeg der med et luksusproblem. To spennende jobber. Gammel drøm - nydrøm. Jeg har tenkt så mye! Vridd hjernen, veid for og imot, bruktbåde fornuft og følelser, prøvd å tenke ut hva som er best formeg, og for oss som familie. Jeg har grublet så jeg har blitt nestentussete! Og nok en gang kommet til at jeg sannsynligvis vil angre,uansett om jeg fortsetter i den jobben jeg har nå, eller skifterigjen. Jeg vil begge deler, like mye, på forskjellige måter. Menjeg kan ikke få i pose og sekk. Jeg må tenke på hva det vil kostemeg og familien min. Og hva jeg vil bli lykkeligst med på sikt. Såjeg bestemte meg for å bytte. Litt dumt at jeg bare fikk prøvd utdrømmen min i 3 måneder, men på den annen side like greit å gjøredet nå, for ikke å kaste bort enda mer tid. Jeg fortsatt slett ikkesikker på om jeg gjør det rette, men valget er tatt. Og jeg trøstermeg selv med at dersom det mot formodning ikke skulle fungere i dennye jobben, så får jeg krype tilbake og be pent om de ikke kan tameg tilbake der jeg er nå. Jeg starter allerede andre nyttårsdag.Og jeg gleder meg!

Nok en stor omveltning i livene våre erogså rett rundt hjørnet. Vi får et nytt familiemedlem! Ungene harmast om dette lenge, mannen har også hatt lyst, men jeg har holdtigjen, tenkt at det vil bli for mye strev. I høst har det blitt merog mer snakk om emnet, og til slutt har jeg gitt etter og latt megovertale. Begge ungene har slitt en del på hver sin måte i høst,og jeg klarer ikke fri meg fra tanken på at det kan ha noe med livetmed og tapet av lillesøsteren å gjøre, vi foreldre som mentaltikke var så tilstede som vi burde, et grunnlag og en trygghet somburde blitt lagt i den perioden, som de kanskje ikke fikk, fordi vivar opptatt med lillesøster? Det er ikke sikkert det er derfor dehar hatt det vanskelig, og jeg tror og håper at det går bedre meddem nå, men det er hovedgrunnen til at jeg nå sa ja, jeg håper ogtror at dette vil bli bra for dem. En ny venn, selskap, kos, moro, ogansvar. Så om bare fem dager kommer det en nydelig liten valp tiloss, en strihåret dvergdachs-jente på åtte uker som skal heteLuna. Hun kommer over fjellet fra Bergen, og i hele desember har vifulgt henne gjennom tekst og bilder på mail og kennelens hjemmeside. Vi har kjøpt hundeutstyr oghundebøker, og etterhvert blitt grundig forelsket i den lillevakringen, jeg også, jeg innrømmer det. Vi aner nok ikke hva vi gårtil og hva det vil innebære, jeg mistenker at det kommer til å blimasse jobb, men nå kommer hun, og jeg håper det skal bli bra! Iår gleder ungene seg mer til den 29. desember enn til selvejulaften!

Jeg måtte jobbe på julaften, i årigjen, og skal jobbe hele første juledag også. Men i kveld har jegnoen timer fri, og skal kose meg med familie og god mat og gaver ogjulefeiring. I hele romjulen har jeg ferie, og da kommer Luna!

GODJUL!

Nattlig vandring i gamle minner

2011-11-20T01:44:00.000+01:00

I underbevisstheten min visste jeg jo at det kom til å skje før eller siden, det ville igrunn ikke vært til å unngå nå som jeg har valgt å følge min gamle drøm. Og på en måte er jeg glad det skjedde før det ble for sent. Men da jeg plutselig befant meg i situasjonen ble jeg likevel overrumplet. Det gikk ikke fullt og helt opp for meg hvor jeg var før jeg sto der, selv om jeg jo godt visste hvor jeg skulle da jeg gikk dit.

Det var sent på kvelden og alt var stille og fredelig, jeg var trøtt. Jeg hadde gått gjennom de tomme, halvmørke korridorene i helt andre tanker, som handlet om det som er og det som skal komme. Det er for det meste det tankene mine dreier seg om nå for tiden, jeg ser framover, og prøver å finne ut hvordan ting kan bli best mulig. Så da jeg gikk gjennom dørene som jeg har gått gjennom så mange ganger før, gikk nedover korridoren hvor jeg har tilbragt så altfor mye tid, var jeg ikke forberedt på følelsene som veltet over meg, minnene som skylte over meg lik bølger over sand og stein.

Plutselig var nesten 3 år visket vekk, og det var som å være tilbake i en annen tid, et annet liv. Det var som om nusse fortsatt var i live, som om hun befant seg bak en av de velkjente dørene, slik hun gjorde så mange ganger mens jeg stjal meg noen minutters pusterom. Da jeg gikk inn i rommet jeg skulle til var det nesten så jeg ventet å finne henne der, en liten brøkdel av et sekund med blandede følelser av forventning og smerte før hjernen min registrerte at det slett ikke var henne men noen helt andre som ventet på meg og den velkjente sorgklumpen eksploderte i magen - hun er jo død, hun er fortsatt død, hun har vært død lenge nå og vil aldri komme tilbake.

Jeg kunne ikke la følelsene overvelde meg der og da, ikke da heller. Det er rart, i hverdagen er det ofte slik at sorgen og savnet rører på seg når det passer som minst, mens når jeg har tid og mulighet til å reflektere, minnes, kjenne på følelsene, forholder de seg som oftest rolig. Slik blir det vel ettersom tiden går, det oppstår færre og færre uventede situasjoner som utløser overveldende følelser av savn og sorg, og i hverdagen går det som oftest helt greit å leve videre selv etter å ha lidd et så stort tap som jeg har.

Men jeg innser vel at jeg aldri helt kan forutse, stålsette meg for enhver situasjon som kan vekke bittersøte minner og virvle opp i vonde følelser, for en så stor sorg som jeg har opplevd kan aldri la seg viske helt vekk. Jeg vil alltid ha et stort tomrom i livet, alltid måtte leve med et savn som aldri helt kan bli borte. Savnet vil nok skifte form, men det vil alltid være der. En vis gammel mann noen av leserne kanskje kjenner (kred til dere!) sa imidlertid en gang noen kloke ord som vi alle kan ha godt av å minnes, samme hva slags små eller store sorger, tap og skuffelser vi bærer med oss:

It does not do to dwell on dreams and forget to live, remember that.

Don't pity the dead. Pity the living.

Above all, pity those who live without love.

Så jeg lever videre, og prøver å ikke dvele for mye ved det som skulle vært. Men jeg vet jo så inderlig vel hva jeg ville sett i et speil som viser våre innerste, mest desperate drømmer - en frisk nusse, leende, løpende, lekende rundt meg. Den knuste drømmen, som vil være med meg så lenge jeg lever. Hvis den samme gamle kloke mannen hadde spurt meg når mine dager var talte, om savnet fortsatt var like stort, vet jeg så inderlig vel hva jeg ville svart:

After all this time?
Always....

You had your mother's eyes....

Plomma gjør ting hun ikke kan

2011-11-02T21:36:00.000+01:00

Nå var det altfor lenge siden jeg hadde fått skrevet noe her på bloggen, jeg har ofte tenkt på ting som jeg gjerne skulle blogget om, men tiden har bare rast avgårde og blogging har måttet nedprioriteres. Oktober kom og gikk i et hesblesende tempo, med Sivert Høyem-konsert og Londontur med Phantom of the Opera som to store høydepunkter. Og så bytte av jobb da, som jeg hadde gledet meg så voldsomt til. Avskjeden på den gamle jobben ble jo litt vemodig, så mange mennesker som uttrykte at de har satt pris på meg som person og jobben jeg har gjort, og at de kommer til å savne meg. Enda så patetisk overfladisk det kanskje høres ut, føles det godt å vite at jeg har dugd til noe, jeg knytter mye (kanskje for mye?) av verdien min som menneske opp mot det å mestre, gjøre ting bra, og etter å ha mislykkes så totalt i å gi nusse et levelig liv kan jeg ikke si annet enn at selvfølelsen min var nærmest ikke-eksisterende da jeg startet i jobb etter at nusse hadde fått fred. Men ettersom tiden gikk og jeg fikk økte kunnskaper og erfaring, kom mye av selvtilliten krypende tilbake, og da jeg skrev forrige blogginnlegg følte jeg meg altså bedre enn på lenge.

Overgangen til den nye jobben ble temmelig brutal. En stor, ukjent arbeidsplass hvor jeg plutselig er et anonymt ansikt i en stor masse av fremmede mennesker, mange av dem vet garantert ikke engang at jeg er en ny kollega, i den grad de har registrert at jeg er der tenker mange kanskje at jeg bare er enda en student eller hospitant som er innom en kort stund og som det ikke er verd å bruke særlig med tid på, og jeg er ikke en person som har lett for å komme inn i et nytt miljø hvor alle andre kjenner hverandre godt fra før. Å være helt ny, helt ukjent, og skulle gjøre helt andre arbeidsoppgaver enn jeg er vant til, la meg si det slik at jeg ble revet ganske ettertrykkelig ut av den nyvunne komfortsonen min, jeg ble mer eller mindre kastet rett ut i en helt annen arbeidshverdag, med minimal opplæring, ganske så alene. Nå gjelder nok dette for alle nye på denne arbeidsplassen, men det har ikke vært noen trøst, og forandrer ikke det faktum at jeg har følt meg fryktelig usikker, dum og temmelig malplassert den første tiden. Og det gjør noe med en selvtillit som allerede bygget på et ganske vaklende underlag, med mitt fundamentale nederlag i bunnen. Likevel er jeg nødt til å framstå utad som om jeg har full kontroll og skikkelig peiling på det jeg driver med, det skylder jeg de menneskene jeg møter i jobben. Stressnivået har vært høyt, overskuddet til familie, venner, trening og husarbeid har vært skralt, og jo dårligere jeg føler at jeg mestrer, på alle livets arenaer, jo mindre verd føler jeg meg altså som menneske. En dårlig spiral!

Å begynne i ny jobb skulle jo bli så bra! Folk spør om jeg trives i den nye jobben, og jeg føler meg programforpliktet til å svare ja, det er jo dette jeg alltid har drømt om, men inni meg er alt bare ubehag, usikkerhet, ensomhet. Var det dumt å starte på noe nytt? Har jeg rett og slett blitt for gammel, med for mye dårlig bagasje til å takle en så stor omveltning? Altså, jeg trivdes jo ikke med den gamle jobben, jeg hadde lenge følt at jeg måtte vekk, men burde jeg blitt litt til, burde jeg latt den gamle drømmen forblitt begravet og gått for den alternative fremtidsplanen jeg la i våres? Men ville jeg ikke angret da? Hvis noen spør meg hva jeg skal bli når jeg blir stor så kan jeg ærlig talt per i dag ikke gi noe svar. Jeg er glad for at jeg ikke har mine gamle arbeidsoppgaver lenger, selv om jeg savner en del av kollegene. Noen av de arbeidsoppgavene jeg har nå er unektelig vanvittig spennende. Og jeg kjenner jo at med øvelse kommer mestring. Det er bare så slitsomt å late som jeg har peiling, jeg vil jo ha kontroll på ordentlig! Jeg vet at det vil ta tid å jobbe seg inn i komfortsonen igjen, og jeg føler at jeg ikke har den tiden, jeg har mistet så mye tid, tiden går så altfor fort, tiden her på jorden er tilmålt, det tikker ubønnhørlig mot slutten...

Men selv om jeg har hatt mye å bale med den siste tiden er jo ikke alt like svart. Jeg har jo de to herlige barna mine, verdens snilleste mann og mamma, og noen gode venner. Og de siste halvannen ukene har jeg jobbet en del med en nydelig eldre kollega, en slik person som berører noe dypt inni meg, et slags omsorgsinnstikt eller beskytterinnstinkt, hvilket igrunn er ganske tåpelig siden dette er en person som egentlig ikke er så mye eldre enn meg, men har tusen ganger mer kunnskap og erfaring. Men likevel, det er en person jeg liker veldig godt og har fått stor respekt for etter kun kort tid. Han er inkluderende, tar seg tid til å vise meg ting, svarer på alle mine tåpelige og uvitende spørsmål, og viser meg likevel tillit ved å la meg få prøve meg på nye utfordringer under kyndig men tilbakelent veiledning.

Etter en temmelig begredelig start varmer det faktisk noe innmari, jeg blir nesten på grinern av takknemlighet når jeg tenker på det. Og da vi sto og jobbet sammen i går fikk jeg flere totalt uventede men fryktelig hyggelige tilbakemeldinger på jobben jeg gjorde, noe som var nok til å plassere et stort smil på munnen min resten av dagen, og øke selvtilliten med flere hakk. Jeg duger til noe (=jeg er verd noe...). Selv om det føles slik er jeg ikke helt på jordet. Et slags tegn på at det ikke har vært for ingenting at jeg alltid har drømt om denne jobben, en bekreftelse på at jeg kjenner meg selv, en følelse av en viss form for kontroll, som er veldig viktig for en person som meg, jeg trenger å ha kontroll. Med nok trening kan jeg sannsynligvis bli fordømt flink i mitt nye fag. Jeg vil jo bare være flink, duge, mestre! Når jeg tenker på det får jeg tårer i øynene på ordentlig. Og tenker at ting kanskje likevel vil ordne seg sånn litt etterhvert.

Det er når ting går bedre at man skjønner hvor tungt det har vært

2011-09-21T21:50:00.000+02:00

Det har skjedd mye bra i livet mitt i det siste.
Mange ting sånn temmelig rett etter hverandre.
Først løsningen på den 6 år gamle saken som har hengt over oss. Så det plutselige og uventede jobbtilbudet. Hyggelige sosiale sammenkomster. Og så vant jeg søren meg billetter til den lukkede releasekonserten til Sivert Høyem sist fredag, og fikk oppleve min beste yndlingslåt ever, Under Administration, live, rett foran scenen, 2 meter fra mannen med verdens deiligste stemme. Ordene i den sangen treffer meg bare så rett i hjertet og magen, det er som om han synger om meg, beskriver mine følelser. Jeg får seriøst både gåsehud og klump i halsen når jeg hører sangen, og jeg hører den igjen og igjen og igjen og igjen...

Det er masse positivt som skal skje framover også. Først og fremst skal jeg begynne i ny jobb, og endelig bli fri fra mitt nåværende arbeid som jeg bare mistrives mer og mer med. Flere sosiale happenings venter, fester, sammenkomster, mannen fyller rundt år. Det planlegges teaterbesøk med barna, vi har en kjempebra barne- og ungdomsteatergruppe i byen vår som vi støtter helhjertet opp om ved å se alle forestillingene. Billetter til Sivert Høyem-konsert på Sentrum Scene er i boks, og jeg driver og dealer for å få tak i billetter til Svanesjøen på Operaen. Jeg koser meg med "ny", "rar" mat jeg aldri har likt før om dagen, oliven (store, ferske, i olje og urter), chevre (med honning), balsamico, mmm.... Og så skal jeg til London! 3 dagers vill og hemningsløs shopping uten mann og barn, venninnetur med skravling og spising og Phantom of the Opera, det skal bli så bra!

Med så overveldende mye positivt som skjer, kjenner jeg at jeg i det store og det hele føler meg bedre og gladere enn jeg har gjort på veldig veldig lenge. Samtidig gjør det meg litt trist, for da skjønner jeg samtidig hvor tungt jeg egentlig har hatt det de siste årene, og hvor nedstemt jeg har vært, selv når jeg har trodd at jeg har vært glad og ting har gått bra. Jeg har jo syntes at jeg har taklet tapet av datteren min veldig bra, og kommet meg videre med livet. Men det viser seg altså at sorgen krever sin tid, for nå har det gått nesten 2,5 år, og ting har ganske plutselig blitt ganske mange hakk bedre. Det må jeg innrømme at jeg nesten ikke hadde trodd var mulig at kunne skje, og følelsene det utløser er sammensatte...

Sånn helt, helt bra kommer det vel aldri til å bli, for i hver en lykke ligger en spire til sorg, særlig for en som lever med et barn for lite. Og alle gleder vil for alltid være mer eller mindre preget av at det er en som mangler. Men akkurat nå skal jeg nyte følelsen av å kjenne meg glad, og tanken på at det faktisk fortsatt også kan bli bedre.

Nusse

2011-09-13T22:45:00.000+02:00

Det er ikke bare på verdensveven at jeg kaller jenta mi for nusse, det er ikke bare et pseudonym jeg bruker på nett. Nusse var nemlig kallenavnet hennes også i det virkelige liv, hun fikk det allerede da hun lå i magen. Nå har jeg lyst å fortelle hvordan det ble slik!

Akkurat som navnet hennes var det også storesøsknene som fant på kallenavnet. Filmen "Finding Nemo" gikk på høy rotasjon i DVD-spilleren hjemme på den tiden da nusse lå i magen, en film jeg har sett talløse ganger men som vi fortsatt ser på fra tid til annen. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg synes det er "Istid" eller Nemo som er den beste av de "nye" animasjonsfilmene, men jeg koser meg fortsatt når jeg ser begge. Uansett, i Nemo er det en scene der Nemo's klovnefiskpappa Marlin og den svært glemsomme palett-kirurgfisken Dory på sin reise for å finne Nemo skal svømme over en smal, mørk kløft. Dory har fått beskjed av en stim med sild at de må svømme gjennom kløften og ikke over, men innen de kommer fram til kløften har hun glemt det gode rådet, og Marlin får henne med på å svømme over den skumle kløften. Problemet er jo at det befinner seg en skog av farlige brannmaneter i vannet over denne kløften. Men Dorys første møte med en av disse manetene er ubetalelig.

Først møter hun nemlig bare en bitteliten og søt babymanet, som hun straks liker veldig godt. Det er da hun leverer disse klassiske replikkene:

Heei lille venn!!!

....den skal hete nusse, og den skalvære min,

og den skal være nussen min,

koom da nusse, kom hit lille nusse,

goligoligoligoligoligoli!

Og det var slik de store barna mine kom på å kalle babyjenta i magen for nusse, etter verdens nusseligste lille brennmanet.

Truffet av lynet

2011-09-09T11:14:00.000+02:00

Jeg er truffet av lynet. Bokstaveligtalt fra klar himmel slo lynet ned i går, solen skinte fra en skyfriog lys høstblå himmel da telefonen kom. Jeg hadde akkurat kommettilbake til bilen etter en joggetur i skogen, tenk om den hadde ringtda jeg ikke var der? Jeg ble fullstendig overrumplet. Tatt påsengen. Vippet av pinnen! Kunne ikke tro det jeg hørte. Personen iandre enden måtte vel tro jeg ikke var riktig vel bevart, jeg hørtesnok temmelig rar ut der jeg kjempet mellom å bryte ut i tårer ogvill, rå latter. Og jeg ante ikke hvordan jeg skulle ordlegge meg,hva jeg skulle si!

Plutselig og totalt uventet var detder, jobbtilbudet som jeg har ønsket meg og drømt om så lenge jegkan huske. Helt fra jeg var liten har jeg sagt at det var det jegville bli når jeg ble stor (med statsminister og dronning somalternativer, hehe), under hele utdanningsperioden var det dette somfascinerte meg mest, dette jeg kjente at jeg ville holde på med.Veien mot fullført profesjonsutdanning var ikke uten hindre og skjæri sjøen, men i august 2005 sto jeg endelig med papiret i hånden somviste at jeg var i mål med første etappe, og at jeg var kvalifisert og autoriserttil å virkelig ta fatt på drømmen. Da lå nusse allerede i magen,det var på den tiden jeg kjente de første boblende små sparkenehennes. Planen for den perfekte framtiden var lagt, jeg skulle barefå et barn til først, og virkelig nyte permisjonstiden med henne,før jeg skulle skaffe meg drømmejobben og videreutdanne meg til detjeg virkelig ville bli. Jeg har kanskje aldri vært lykkeligere ennda...

Men lykken brast, drømmene ble knust,i stedet for ei sunn og frisk jente og en herlig fødselspermisjonfikk jeg en alvorlig syk og multifunksjonshemmet baby og tre år ihelvete, før døden brått kom og befridde min tapreste, vakreste ogmest dyrebare hjerteskatt fra all lidelse og alle plager. Jeg stoigjen, hadde mistet mer enn et barn, mer enn tid, jeg hadde mistetmye av den jeg var, troen på meg selv, og ihvertfall troen på atdrømmer kunne bli virkelighet.

Å gå tilbake i arbeidslivet i disse årene virketuoverkommelig, hvem ville vel ansette meg? Hvorfor i all verdenskulle noen ønske meg framfor hvem som helst annen? Da vardet også et overrumplende og overraskende jobbtilbud som reddet meg.Jeg hadde for en stund tilbake sendt inn en halvkvedet jobbsøknadtil en tidligere arbeidsplass, og fikk selvfølgelig ikke tilbud omjobb, det hadde vært en haug med bedre kvalifiserte søkere tilstillingen. Men så var det en barmhjertig sekretær som tenkte påmeg da sommerkabalen skulle legges og de plutselig hadde for litefolk, hun er moren til en gammel barndomsvenninne av meg og har kjentmeg siden jeg var barn, kjente meg fra forrige gang jeg jobbet der,kjente til hele min miserable historie med nusse. Men hun visste atjeg hadde de grunnleggende kvalifikasjonene, visste at jeg var ledigpå markedet, og hadde altså på en eller annen måte klart å overtale de nye sjefene til åtilby meg sommerjobb, uten at jeg engang hadde spurt. Hun vet det ikke, men hun reddet meg, og jeg erhenne evig takknemlig... Avtalen var gjort og kontrakten skrevet rettfør nusse døde brått, jeg begynte å jobbe mindre enn fire uker etter,men jeg var nødt, hvis jeg hadde sagt fra meg jobben vet jeg ikkehvor jeg hadde vært i dag, ihvertfall ikke så langt som nå.

Det har vært et godt sted å jobbe.Lite, trygt, nært. Jeg har lært på nytt en masse som jeg hadde glemt ogenda mye mer, og ikke minst har jeg etterhvert fått tilbake en delav troen på meg selv. Snart to og et halvt år har jeg vært der nå,og det er først nå i det siste at jeg virkelig har begynt å følemeg som en person som faktisk kan være en ressurs også for andrearbeidsgivere. For nå jobber jeg ikke med det jeg alltid har ønsket,nesten det motsatte egentlig, og ettersom tiden har gått har jegfølt mer og mer på at jeg ikke kan drive med dette resten av livet.Når det av og til har vært stillinger ledige i drømmejobben harjeg alltid sendt inn søknad, men ikke hatt selvtilliten til å værepågående og selge meg selv inn til sjefene. Jeg har selvfølgeligaldri fått noe tilbud om jobb, etter mange uker har det alltidtikket inn en standardmail om at de takker for interressen men atstillingen dessverre er besatt. Tiden har gått, jeg har blitt eldreog mer moden, fått mer erfaring, og etter en reise som jeg skrev om i våres, forsonte jeg meg omsider med at jeg aldri kom til å jobbemed det jeg hadde drømt om, jeg la en ny plan, og har siden jobbetaktivt med å realisere denne.

Men da jeg i sommer så nok enstillingsannonse for drømmejobben tenkte jeg at jeg like gjernekunne slenge inn en søknad der jeg satt og desperat kjedet meg ogdeppet over manglende utsikter til en mer givende jobb, det kunne ihvertfall ikke skade. Ettersomukene gikk og jeg ikke hørte noe regnet jeg selvfølgelig med at dehadde valgt en annen også denne gangen, og ventet bare påstandardmailen. Jeg tenkte igrunn ikke mye over det, har mest gått rundtog vært deprimert fordi jeg ikke trives med den jobben jeg har nåog fordi jeg foreløpig ikke har gjort noen virkelig betydningsfulle framskritt medå realisere min nye plan.

Så ringte telefonen.

Premissene for livet mitt er igjenplutselig kastet om. Vil den gamle drømmen min likevel bli enrealitet? Jeg hadde jo omsider forsont meg med at den ikke kom til åbli. Hadde mentalt innstilt meg på min nye plan, og argumentertheftig for meg selv hvorfor det kom til å bli bedre til tross for atjeg hadde gitt opp min virkelige drøm, listen over gode og mindregode grunner hadde etterhvert blitt ganske lang. Nå har jegplutselig på nytt min gamle drøm innen rekkevidde. Er det fortsattdet jeg ønsker? Hodet mitt koker, det var vanskelig å sove i natt.Det er så mange hvis-er og dersom at-er. Skylder jeg ikke meg selv åfølge drømmen? Jeg vil vel angre dersom jeg ikke forsøker? Men erdet virkelig så morsomt som jeg har tenkt at det er? De praktiske arbeidsoppgavene er utvilsomt utrolig spennende, men jeg vet at det også følgermed en hel del papirarbeid som er like kjedelig som det jeg gjør nå.Hva hvis jeg ikke trives, hva hvis arbeidsmiljøet er dårlig? Ryktene går, vi snakker om et miljø med mange sterkepersonligheter, mange med dels manglende selvinnsikt, og mange spissealbuer i kampen om de mest attraktive arbeidsoppgavene. Jeg føler atjeg ikke har mer tid til å prøve og feile, dersom jeg forpliktermeg til dette nå, bør det være med mål om å stå løpet ut.

Det eneste jeg vet 100% sikkert er atjeg ikke vil holde på med det jeg gjør nå. Jeg vil vekk så fortsom mulig. Selv om jeg stadig har bearbeidet sjefen for minalternative fremtidsplan, har han foreløpig ikke kunnet gi meg noensikker lovnad om jobb. Og nå har jeg et konkret tilbud om å gjørenoe jeg alltid har drømt om. Aaaargh! Hvorfor tviler jeg? Hvorfor erjeg ikke bare superentusiastisk og superhappy overlykkelig? Hjernenarbeider på høygir. Ansettelsessamtalen er om 6 dager. Til da måjeg ha bestemt meg. Det blir noen vanskelige dager.

Sivert Høyem - Under Administration

2011-09-05T12:18:00.000+02:00

I can't remember your face anymore
That too is lost
Your cold ashes scattered on the wind
And swept across the permafrost

A dying feeling grabs hold of me
Gotta wait for it to disappear
Another year will pass me by
While I'm still here
Defined and driven by fear

Am I already out of touch?
Wait a minute, I want so much just to feel
I wanna be where the feeling can find me
Are you with me?
Defined and driven...

I do not think that we are through
I reconciled myself with you
But every single day
we grieve the things
That could have been
Are you with me?
I wanna be where the feeling can
find me
Defined and driven by fear
Defined and driven by fear
Well, I'm here...
Defined and driven by fear
Defined and driven by fear

Hva er vitsen?

2011-09-02T20:08:00.000+02:00

Noen ganger lurer jeg på hva som er vitsen. Med alt. Hvorfor bryr jeg meg med å leve videre, stå opp når en ny dag gryr, gå på jobb, fortsette den evinnelige runddansen med traurige hverdager og tidsklemme? Livet er så jævlig brutalt og urettferdig, verden så barmhjertighetsløs. Det ser ikke ut til å være grenser for hvor mye grusomt som kan ramme et stakkars menneske, nyhetene flommer over hver eneste dag av krig, katastrofer, ulykker og nød. Så er det de personlige tragediene, som min egen, som aldri når avisforsider eller nyhetssendinger, men som ikke desto mindre har en så enorm innvirkning på tilværelsen at man aldri kan føle seg helt hel, helt helt lykkelig igjen.

Som ateisten, realisten og evolusjonisten jeg er har jeg aldri hatt noen forestilling om at meningen med livet er noe annet enn å føre slekten videre. I bunn og grunn lever vi kun for å sørge for at en del av genene våre lever videre etter at vi selv er borte, redskaper for genetikk og evolusjon. Meningen med vår eksistens er reproduksjon, det er ikke noe annerledes for oss enn for dyrene eller plantene, og hvorfor skulle det være det? Når det er sagt, så mener jeg at vi mennesker er så heldige at vi har en del fortrinn og forutsetninger framfor de fleste andre livsformer som gjør oss i stand til å fylle livene våre med meningsfullt og interessant innhold mens vi venter på det uunngåelige, og som i stor grad også løsriver oss fra biologiens determinisme. Mennesker må ikke få barn for å leve meningsfullt. Jeg vet det høres ut som en sirkelargumentasjon, men meningen med livet for meg er å gjøre livet meningsfullt.

Hva som oppleves et meningsfullt liv vil selvfølgelig være opptil enkeltindividet, men jeg tenker mange vil være enig med meg i at en følelse av tilfredshet med tilværelsen vil oppfattes som meningsfullt. Så blir det opptil hver og en å finne ut hva som vil gi mest tilfredshet, innenfor de personlige forutsetningene og ytre ressurser man har til rådighet. Jeg vil gå så langt som å si at hver enkelt skylder seg selv å gjøre det beste ut av de forutsetninger man har, hva er ellers poenget med å leve?

Og hva er poenget, hvis grusomme tilfeldigheter river ned all lykke og mening man har forsøkt å skape seg? Hva skal man gjøre når man har gjort alt man kan, gitt alt man har, når alt går i grus og det føles som det ikke finnes krefter til å reise seg igjen? Det må finnes en grense for hvor mye selv det sterkeste menneske kan tåle. Mange er så heldige at de slipper å pushe denne grensen noen gang i sitt liv. Andre blir drevet langt forbi, altfor tidlig, altfor mange ganger.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg har vært på grensen? Jeg sitter jo her, jeg lever videre selv om jeg har gjennomlevd helvete med barnet mitt og mistet henne til døden. Jeg ser på meg selv som en sterk person, men da nusse levde var det mange ganger bare så vidt jeg orket å gjøre det aller mest nødvendige. Alt jeg egentlig ønsket var å synke ned i apatien, slippe å forholde meg til den grusomme virkeligheten, hver dag var en øvelse i ekstrem selvdisiplin og utholdenhet fram mot natten og søvnen som ga tankene mine etterlengtet fred. Men da kom drømmene om det som skulle vært...

Selv om det snart har gått to og et halvt år siden nusse døde merker jeg at jeg fremdeles har litt av denne apatien i meg. Jeg tror nok jeg har vært over grensen, og der mistet jeg noe av meg selv, som jeg nok aldri vil få tilbake. Jeg har mistet så mye, hvem jeg var, håpet, uskylden, den ubesudlede lykken. Jeg mistet tiden som ung voksen, etableringsfasen etter endt utdannelse, det var så mye jeg skulle gjort disse årene, og nå sitter jeg her, middelaldrende og uten gnist til å gjøre de tingene jeg allerede skulle ha vært ferdig med. Jeg jobber fortsatt ikke med det jeg ønsker. Lykkefølelsen over den saken jeg skrev om for litt siden som endelig ordnet seg lar fortsatt vente på seg, jeg har ingen glød til å ta tak i de tingene jeg nå endelig faktisk har mulighet til å gjøre noe med.

Når jeg tenker etter tror jeg nok jeg har vært en tur over grensen for hva et menneske kan tåle, i hvertfall uten å bli forandret for alltid. Jeg kjenner at jeg ikke er den jeg var, og jeg blir irritert på meg selv for at jeg ikke klarer å ta meg sammen, jeg har alltid klart å ta meg sammen! Akkurat nå føler jeg at jeg feiler meg selv, at jeg ikke gjør det jeg kan for å ta ut potensialet som bor i meg. Spørsmålet er så klart om det er mer igjen å hente, eller om jeg har mistet for mye av meg selv på veien.

Det mest meningsfylte i livet mitt nå er barna mine. Men det er en farlig, farlig ting å basere sin lykke utelukkende på andre personers liv, for ting kan bli snudd på hodet fortere enn man aner, og det man i det ene øyeblikket trodde var sant, kan i neste øyeblikk være en tapt drøm...

Noen ganger er det vanskelig å se vitsen med noe som helst. Noen ganger føles det ikke verd alt slitet. Hvis jeg ikke hadde vært så sta, så irriterende pliktoppfyllende, så hadde jeg gitt opp. Men jeg vet jo med meg selv at jeg aldri kommer til å gi opp, ikke helt. Jeg har nok innerst inne fortsatt tro på at flere ting kan ordne seg til det bedre for meg, at jeg kan klare å ordne opp, selv om jeg ikke kommer til å ha så mye til til å glede meg over dem som jeg skulle ønske. Tid som er tapt kan man aldri få tilbake. Sekundene tikker, minuttene går, og det går dager, og det går år.

Trøstesløst regn...

2011-08-19T14:45:00.003+02:00

Trøstesløst er regnet som øser ned utenfor vinduene, som om himmelen gråter. Et passende vær for de etterlatte som besøker Utøya i dag, det er tungt å prøve å forestille seg hva de går gjennom nå, det faller nok mange, mange tårer, som blander seg med himmelens tårer der de går rundt på øya hvor de mistet sine kjære på en så ufattelig tragisk og grusom måte. Mange synes kanskje det er godt at det regner, et stille, silende regnvær fra en stålgrå himmel, som et sørgelig akkompagnement til deres egne tårer og savn. Gnistrende sol fra en skyfri himmel ville av noen kanskje bli oppfattet som et hån mot sorgen og fortvilelsen de føler, hvordan kan noe våge å være varmt og lyst og vakkert, når de har mistet lysene i sine liv?

Jeg husker den første tiden etter at nusse døde, det var som om alt hadde stoppet opp idet hun gikk ut av tiden. Alt vi hadde vært vant til med konstant årvåkenhet og 24 timers tilsyn, anfall, skriking, mating, medisinering, stell, frykten for den neste krisen, for døden, alt dette var plutselig ikke lenger et tema overhodet, forutsetningen for tilværelsen vår de siste tre årene ble brått og brutalt revet bort med henne, og tomhetsfølelsen var rungende. Ikke bare på grunn av savnet etter henne, men også fordi livet ikke lenger var slik vi hadde blitt vant til. Ikke at livet med henne var et lykkelig liv eller et liv vi hadde ønsket for oss selv og familien vår, men det var slik ting måtte bli utfra omstendighetene, og underveis hadde vi på mange måter glemt hvordan livet var før, da vi ikke visste hva bekymringer var. Plutselig var hun borte, og alt stoppet opp, vi visste ikke lenger hvordan vi skulle leve. Det føltes helt absurd at verden utenfor bare gikk videre som om ingenting hadde hendt, at sekundene og minuttene fortsatte å tikke, skjønte de ikke at vi hadde mistet jenta vår og fått livene våre fullstendig kastet om? Skjønte de ikke at tiden hadde stoppet?

Jeg er helt sikkert på at de etterlatte etter terroren 22. juli 2011 følte, og sikkert fortsatt føler det på samme måte. Livene deres stoppet opp da det grusomme gikk opp for dem og de skjønte at de aldri fikk møte sine kjære igjen, og da det er vanskelig å godta at tiden fortsatt går, at verden ruller videre utenfor vinduene. Fugler som kvitrer, mennesker som ler, sol som skinner, alt som er godt og vakkert, hvordan kan det fortsette når man selv står helt stille, i sjokk, og føler at man aldri kan bli glad igjen?

Nusse døde ved daggry, dagen før hadde vært grå og fuktig, men da hun døde var en blodrød sol i ferd med å stige opp over horisonten, og det ble en strålende og mild vårdag, den første ordentlige vårdagen det året. For meg var det godt, et lys og et slags håp midt i alt det svarte og triste inni meg, litt varme til en frossen sjel. Det nydelige været fortsatte de neste dagene, og på dagen for minneseremonien var bjørkene kledd med grønne skudd. Solen, den blå himmelen og det sprettende løvet skapte en vakker, vakker ramme rundt vårt siste farvel, og ikke før dagen etter falt det regn. Nå er jo ikke jeg noen overtroisk person, men når jeg ser tilbake, føler jeg meg veldig takknemlig for at de første, tyngste dagene etter at vi mistet nusse var så lyse og milde, jeg tror det hjalp meg å komme gjennom denne tiden.

For tiden og livet går videre. Enda så ufattelig det kjennes i starten, så går livet videre. Når det første, største sjokket har lagt seg, så må man gå videre. Sorgen og savnet vil aldri bli borte, og i starten vil de tunge stundene være flere enn de gode. Men det vil komme gode stunder med glede og latter, sorg og glede vil for alltid gå hånd i hånd, og ettersom dagene, ukene og månedene går, lærer man mer og mer å balansere det triste og det gode. For meg ble det avgjørende å komme i gang med hverdag, jobb og rutiner relativt raskt. De første månedene tenkte jeg at jeg nok burde hatt mer tid, at jeg ikke burde begynt å jobbe så snart som jeg gjorde, men jeg merket også at de gangene jeg hadde tid til å sette meg ned, tid til å tenke, så kom de tunge tankene veltende,

Det finnes selvsagt ingen fasit på hvordan man best kommer seg videre etter et slikt voldsomt tap det er å miste et barn, og det er høyst varierende hvor mye tid man trenger før man er klar til å ta fatt på arbeid og hverdagsliv. I terrorsaken er det mange barn og ungdommer som er berørt, og de skal vende tilbake til skolen i disse dager, 4 uker etter det grusomme. De har ikke samme mulighet til å være sykmeldt slik de voksne arbeidstagerne har, og jeg tror det er bra for dem, med hverdag, rutiner og mennesker rundt seg. Personlig tror jeg det var veldig bra for meg at jeg allerede hadde en avtale om å begynne i jobb før nusse døde, og at jeg i realiteten ikke hadde noe valg. Jeg kunne backet ut, og alle ville forstått det om jeg sa det var for tidlig etter min datters død. Men det var så mange andre faktorer som tilsa at dette ble noe jeg måtte forsøke å gjennomføre, ikke minst at hvis jeg hadde fortsatt å bli hjemme, vet jeg nå at det ville blitt veldig veldig vanskelig å komme seg videre. Og det ville ikke gavnet noen, minst av alt min døde datter, derfor er jeg i dag glad for at jeg valgte som jeg gjorde.

I morgen skal de overlevende til Utøya, og jeg ser det er meldt sol. Disse ungdommene, i sitt livs vår, skal finne en vei videre i livet med grusomme traumer i sjelen, og de trenger alle lyspunkt de kan få. Jeg håper solen vil skinne over terrorens øy, og at de som kommer dit og må gjenoppleve sine livs verste mareritt kan føle håpet som ligger i solstrålenes livgivende varme, kjenne at de har en framtid, og at den skal bli god.

E N D E L I G

2011-08-10T20:45:00.000+02:00

Etter nesten seks års ufattelig langtekkelig ventetid, preget av hårdottrivende frustrasjon og avmakt, er prosessen over, og det vi har ventet så desperat på har endelig, endelig blitt en realitet.

Det har dreid seg om en veldig sentral del av tilværelsen vår som vi altså har kjempet i nesten seks år for å få på plass, men det spesielle er at vi overhodet ikke hatt noen kontroll over sakens gang. I stedet har vi vært bundet på hender og føtter, tvunget til å stå på stedet hvil, og prisgitt enkelte mennesker som slettes ikke har syntes å ville vårt beste. Håpet om at vi faktisk en gang ville komme i mål, forsvant en gang for lenge siden. Det ble slik at vi ikke turde å tro på at ting ville gå i orden, vi kunne ikke tro det før vi fikk se det, og vi måtte tvinge oss til å ikke legge planer og drømmer for noe av det mest grunnleggende i voksenlivet, slik at ikke avmaktsfølelsen over situasjonen skulle lamme oss helt i hverdagen.

Det hele startet høsten 2005, men de første snaue tre årene gikk ting mer eller mindre på tomgang. Vi var midt i en stor omveltning, jeg var gravid, og så kom nusse... Livet med henne var så altoppslukende at det overhodet ikke fantes krefter til å ta tak og prøve å påvirke for få fortgang i saken. Dermed skjedde det minimalt, og til gjengjeld ble frustrasjonen over tingenes tilstand, eller stillstand om du vil, desto større, fordi vi var så slitne. Sensommeren for tre år siden, mens nusse ennå levde, rant begeret over for meg, tålmodigheten min var slutt. Jeg hadde en heftig konfrontasjon med en av hovedpersonene, en svært nær person som man ville trodd burde gjort sitt ytterste for å hjelpe meg og lette alle byrder som lettes kunne i den vanskelige livssituasjonen jeg hadde da, med en alvorlig syk, multifunksjonshemmet datter. Jeg, som er en person som vanligvis ikke viser sterke følelser, slapp opp alle sperrer, og gråt, raste, kjeftet, skrek og slo. Men det viste seg at vedkommendes konfliktskyhet var større enn omtanken for meg. Jeg ble sviktet av en som burde gjort alt for meg, og det kan jeg aldri glemme. Selv ikke da jeg mistet datteren min, var vedkommende i stand til å se forbi seg selv og virkelig få satt fortgang i prosessen.

Men nå var tålmodigheten slutt, og jeg begynte å mase oftere, mer irritert. Problemet var bare at hovedpersonene i saken, som på mange måter holdt kontrollen over vår tilværelse i sine hender, forhindret oss fra å realisere planer og drømmer, i grunn ikke hadde noen sterk personlig interesse av å få til en løsning. De levde godt på hver sin kant og var egentlig bedre tjent med å la ting skure og gå i stedet for at det skulle komme til en konfrontasjon. Det ble nemlig tilløp til ubehageligheter dersom de følte at presset ble for stort, det ble framsatt løgner om oss, det kom krav på bordet som ikke hadde vært en del av avtalen i utgangspunktet, og som gjorde veien fram til en løsning enda lenger. I tillegg var prosessen avhengig av flere mer perifere, dog ikke nøytrale eller upartiske aktører (i vår disfavør), som på ulike måter hver for seg også har bidratt til at ting har tatt så lang tid. Så hele tiden har vi vært tvunget til å vente, vi har tatt imot dritt uten å mukke, svelget kameler, inngått kompromisser og gått med på drøye krav. Aldri turt å si akkurat hva vi har ment om både sak og person, i frykt for at alt skulle strande, konsekvensene ville ha blitt enorme, tapet for stort å bære...

Men vi har heldigvis ikke slåss mot vindmøllene helt alene. Jeg har hele tiden hatt én person 100% på min side, som i motsetning til visse andre har forstått hvilken påkjenning hele denne saken har vært. Denne personen har utrettelig jobbet for å hjelpe oss, og har nok mistet mer nattesøvn og opplevd kanskje like mye frustrasjon som oss over alt dette. Jeg for min del har vært nødt til å kontrollere mitt frustrasjonsnivå ved å distansere meg mest mulig og stenge alt ute mesteparten av tiden for ikke å gå fra vettet. Men denne personen har i motsetning til visse andre ikke gått av veien for ubehageligheter, og har levd midt oppi konflikten og vært vår talsperson hver eneste dag. Hvis det ikke hadde vært for vedkommende, hadde vi nok ennå ikke vært i mål, og derfor vil jeg takke for hjelpen av hele mitt hjerte! (Jeg vet at vedkommende leser denne bloggen.) Akkurat nå er jeg mer glad for at alt er i orden for vedkommendes del enn for vår egen, selv føler jeg en merkelig intethet akkurat nå, ikke triumfen og gleden jeg hadde sett for meg.

Jeg hadde mistet troen på at det skulle bli en løsning i saken vår,
klarte ikke å tro at det var mulig før jeg fikk se det svart på hvitt, tror det vel egentlig ikke helt enda.
Men nå har det skjedd, det er virkelig i orden!
Jeg håper gleden kommer sigende etterhvert, vil så gjerne føle entusiasme og håp, tørre å drømme, i visshet om at noen drømmer kan bli virkelighet.

Vi er endelig herrer over våre egne liv, vi kan faktisk komme oss videre!

De ensomme

2011-07-28T16:05:00.000+02:00

I jobben min møter jeg mange gamle mennesker, i sårbare livssituasjoner. Hver og en er et individ med en historie som jeg til en viss grad må sette meg inn i, men i en travel hverdag er det ikke alltid tid til å sitte ned og lytte til alt de sikkert kunne fortalt. Men enkelte er lettere å komme i snakk med enn andre, noen mennesker har en slik innvirkning på meg at jeg får ekstra lyst til å høre mer, og noen historier brenner seg fast. Som den utenlandske jøden som ble tatt av nazistene som ung og sendt i konsentrasjonsleir i Nord-Norge under 2. verdenskrig, han hadde jobbet på Blodveien og sett kameratene dø. Han fikk de frykteligste psykiske traumer, men klarte seg med livet i behold, og klarte å skape seg et lykkelig liv og etablere sin egen lille familie i Norge etterpå. Og i en alder av nærmere nitti var han fortsatt full av vilje og lyst til å leve videre. Han klarte vi å hjelpe, han gikk det bra med, han har det bedre nå. Han er en sånn som jeg kjenner virkelig varme for i hjertet mitt når jeg tenker på ham.

Så er det de menneskene som sier lite eller ingenting, fordi de ikke kan. Der blir man ofte nødt til å forske litt for å finne ut hva slags bakgrunn de har. Som han som i en alder av over åtti hadde tilbragt hele sitt liv alene, først på barnehjem uten nære slektninger, så alene som voksen, nå alene som gammel. Hvordan har han hatt det alle disse dagene, årene? Hvem kan fortelle om det nå? Han er en av de ensomme. Det er så mange av de ensomme, så altfor mange! Det gjør meg trist langt inn i sjelen at det finnes så mange der ute som er i sitt livs senhøst, gamle og syke, pleietrengende, og så har de ingen. Kanskje fant de seg aldri en kjæreste å dele livet med, kanskje har de mistet ektefellen. Kanskje kunne de ikke få barn, kanskje ønsket de ikke barn. Noen fikk et barn, men har mistet det. Søsknene er ofte døde, eller gamle og syke selv. De har kanskje en niese eller nevø de ser av og til, noen er så heldig å ha en god venn eller snill nabo, men noen er bare helt, helt alene...

Så lenge jeg kan huske, har jeg tenkt at jeg ikke ville bli en av de ensomme. Kanskje fordi jeg ofte kunne føle meg ensom som barn. Det var liksom aldri noe alternativ å ikke finne meg en livsledsager. Det var aldri noe tema å ikke få barn, og jeg var så heldig at jeg kunne få barn. To herlige, skjønne barn fikk jeg, jeg ønsket meg til og med tre, enda en som var like herlig som storesøsknene, en søskenflokk, en stor familie, liv og røre rundt meg, forhåpentligvis mange barnebarn, kanskje oldebarn, mennesker av meg, rundt meg, til det blir min tur til å forlate livet. Jeg må medgi at i beslutningen om å få barn nummer tre, hadde jeg også tenkt "forbudte" tanker. Hva hvis noe skjedde med ett av barna mine, alt mulig kan jo skje, da ville jeg bare ha ett igjen... Livet hadde allerede da vist meg hvor brått og uventet ting kan skje, jeg hadde bare ikke opplevd det på nært hold. Men hadde altså likevel rekflektert såpass mye rundt dette at jeg tenkte at hvis jeg derimot hadde tre barn, selv om jeg selvsagt ikke tenkte at jeg da ville ha en å miste, ville jeg fortsatt ha to igjen hvis noe skulle skje med en av dem, de ville fortsatt ha hverandre...

Hvis jeg hadde vært en overtroisk person ville jeg i etterkant sikkert sagt at det gikk troll i ord. For det skjedde noe med ett av barna mine. Nummer tre, den minste, vakreste, mykeste jenta ble født så syk at hun aldri en gang fikk sjansen til å virkelig leve. Tross at hun levde i over tre år gjorde sykdom og plager at hun aldri fikk bli kjent med familien sin eller ta del i verden, livet. Hun levde i en boble av anfall og ubehag som ingen klarte å trenge skikkelig igjennom, og hun aldri klarte å slippe ut fra, før døden gjorde slutt på alle hennes prøvelser. Hun levde tre år i lidelse og ble revet fra meg, et scenario jeg aldri i min villeste fantasi kunne forestille meg før det faktisk var en realitet. Som terrortragedien 22. juli 2011, som heller aldri noen kunne drømme om at var mulig, før det allerede hadde skjedd. Og jeg føler sånn med de som sitter igjen. Alle som har mistet det umistelige. Jeg håper ingen blir sittende alene med denne sorgen. Jeg håper så inderlig at ikke denne tragedien, i tillegg til det enorme tapet og savnet de etterlatte føler nå, har dømt noen til å ende opp som en av de ensomme.

Jeg vil ikke bli en av de ensomme. Jeg vil ha ei hand å holde i når jeg blir gammel. Min egoisme gjorde at jeg satte ei uskyldig vakker lita jente til verden selv om jeg allerede hadde to fantastiske barn, og dermed dømte jeg henne til et liv i helvete og en tidlig død. Hvis jeg hadde vært religiøs hadde jeg sikkert tenkt at det var en straff for min egoisme. Nå er jeg ikke religiøs, og jeg nekter å godta at det skulle være noen som helst mening i at datteren min ble født syk og måtte dø, nekter å akseptere at det skulle kunne være en straff for noe jeg hadde tenkt eller gjort. Men en straff ble det likevel, jeg dømte henne til døden og meg til evig savn, og det kommer nok til å føles som en straff hver eneste dag resten av livet. Selv om jeg forsøker å leve videre så godt jeg kan, så må jeg leve med sorg og savn, og ekstra bekymringer for at noe skal skje med de to barna som fortsatt er hos meg.

Livet har lært meg at vi må verdsette det vi har, vi vet aldri hva som vil skje i neste minutt, og plutselig kan livet være snudd opp ned på måter vi aldri kunne forestille oss. Det som skjedde sist fredag har vært en grusom påminnelse om nettopp dette. I avisene skrives det om at Norge mistet uskylden da bomben gikk av, jeg mistet uskylden min da jeg forsto hvor syk datteren min var. Verden er uberegnelig, nådeløs, og mest av alt har jeg lyst å bare knuge barna mine for alltid, aldri slippe dem av syne! Hver gang de sykler avgårde, til skolen, til venner, drar avgårde, ut i verden på eventyr, hvisker en liten stemme nesten uhørlig i bakhodet "tenk om noe skjer, tenk om dette er siste gang du ser dem, tyven tyven". Nå er dette en realitet for de etterlatte etter terroren, og jeg blir fysisk kvalm av å tenke på hvordan de må ha det.

Norges befolkning har svart på terroren med kjærlighet, varme, omtanke, omsorg og fellesskap på tvers av rase, tro og politisk ståsted. Og det er det beste vi kan gjøre. Selv om de etterlatte nå synes det er helt absurd og ufattelig at livet og verden går videre, så gjør den det. Men det ville være respektløst overfor de døde om vi ikke tok lærdom av det som har hendt. Så klart skal arbeidet for et åpent, fritt og demokratisk Norge fortsette, men viktigere er kjærlighet, samhold, vennskap og varme mellom mennesker. La oss håpe det blir mer av dette i Norge nå, så vi får færre ensomme i framtiden.

De siste dagers forferdelige hendelser

2011-07-24T17:09:00.006+02:00

Som resten av Norges befolkning er jeg dypt og inderlig rystet over hendelsene som har utspilt seg siden fredag 22. juli 2011 kl 15.26, da en gal, gal mann iverksatte en plan så forrykt, grusom og slu at det ikke er til å fatte at det er mulig. Bildene av Regjeringskvartalet, forvandlet til en slagmark har brent seg fast til netthinnen. Den relative "lettelsen" over at dødstallet etter bombingen av Regjeringskvartalet tross alt ikke ble høyere, når det kunne gått så mye mye verre dersom alle ansatte hadde vært på jobb en annen dag, på et annet tidspunkt, ble avløst av det kvalmende sjokket over hvor mange ungdommer som kaldblodig var slaktet ned på Utøya.

Jeg har sittet klistret til TV- og PC-skjermen store deler av tiden, sett nyheter og lest nettaviser, nasjonale, lokale, internasjonale, oppdatert igjen og igjen etter nyheter, lest og lest alle nye artikler, forsøkt å forstå, men det går ikke. Selv om det hos meg som hos mange andre var min første innskytelse, fikk jeg tidlig mistanke til at det likevel ikke var en islamistisk gruppe som sto bak handlingene, det var for mange elementer i hendelseskjeden som ikke stemte, blant annet valg av tidspunkt, men ikke minst den kaldblodige nedslaktingen av uskyldige ungdommer på sommerleir. Jeg tenkte tidlig tanken om at høyreekstreme kunne stå bak, men likevel kom fasiten fullstendig overrumplende, hvem skulle trodd at én mann kunne skape slik terror...

Logikken bak handlingene er forsåvidt gjennomført og koherent i seg selv, men så forkvaklet at det rett og slett ikke går an å fatte hvordan denne norske, blonde gutten kunne ende opp der han er i dag, med minst 76 menneskeliv på samvittigheten. Hvordan ble øynene hans så kalde og harde? Hvordan kunne han så kynisk få seg til å rolig og behersket gå rundt og plaffe ned så vanvittig mange uskyldige barn og ungdommer? Se dem i øynene, høre dem skrike og be for sine liv, lokke dem fram med løgner om at de var i sikkerhet, så skyte dem i ryggen mens de prøvde å flykte... Mediene hevder det er det grusomste massedrapet i verden, den verste skytetragedien utført av én person i fredstid i moderne historie, det er meget mulig. Og så er han stolt av det.

Dette 1500-siders manifestet han la ut på nettet rett før massakren startet, det drypper av iskald galskap, en patetisk narsissisme og ekshibisjonisme, en sluhet og ikke minst en feighet som vi aldri har sett maken til her i Norge. Han ser seg selv som en helt, han vil ha så mye oppmerksomhet i media som overhodet mulig, og dessverre har han langt på vei lykkes i sin forskrudde plan. Ansiktet hans er overalt, på TV, i aviser og på nett. Han sier han vil ha et åpent fengslingsmøte, for å forklare seg for verden. Han vil bruke rettssaken som en propagandamulighet, som en talerstol for hele verden for å forfekte sine skrudde tanker, for å så forrykte ideer i andre vulnerable sinn.

Jeg håper han ikke får oppfylt disse ønskene. Norges frihet og demokrati har blitt angrepet på en måte så nedrig at ingen kunne tro at det var mulig før tragedien allerede var en realitet. En samlet politisk ledelse har framholdt at vi ikke må la dette kneble oss, ikke la dette hindre oss i å dyrke vår ytringsfrihet, ikke la dette ødelegge vårt åpne samfunn, ta fra oss friheten vår. Jeg stiller meg helhjertet bak dette, og tror den beste måten vi kan gjøre dette på framover er å kneble denne galningen. Han har fått altfor mye oppmerksomhet som det er. La politiet gjøre sitt arbeid, fullføre sin etterforskning i fred, la oss få fram alle fakta så de pårørende få sine svar, men la oss ikke vie mer mediaoppmerksomhet og spalteplass til denne mannens sinnsyke manifest, hans forrykte tanker og forskrudde ideer. La rettsaken gå for lukkede dører, la ham aldri komme til orde mer. La oss overse ham, ignorere ham, tie ham ihjel! Måtte han aldri aldri få noen å snakke med resten av sitt liv!

La oss i stedet fokusere på de altfor mange som mistet livet i denne meningsløse tragedien, og hedre deres minne ved å fortsette å la Norge være et fritt, åpent, fredelig og demokratisk land. Mine tanker går i disse dager til de omkomne i denne tragedien, så mange engasjerte, entusiastiske unge mennesker som ble frarøvet sine liv og sin framtid, det finnes ikke ord som kan beskrive hvor grusomt det er. Må de hvile i fred! Spesielt går tankene mine til de som overlevde dramaet, de har vært gjennom en ufattelig og umenneskelig påkjenning og hver og en har fått uutslettelige psykiske skader, noen vil dessverre være ødelagt for livet. Jeg tenker på alle de etterlatte, alle mammaer, pappaer, søsken, besteforeldre, annen familie og venner som har mistet det kjæreste de har på en slik grufull og meningsløs måte og må leve videre med savnet, også de med psykiske traumer som vil prege dem så lenge de lever.

Selv om min datter ble revet fra meg på en måte som var brutal på en annerledes måte enn dette, selv om de psykiske traumene jeg fikk i de tre årene jeg levde med henne ikke er av samme karakter, kan jeg ane noe om noe av det de etterlatte må føle. De siste dagers forferdelige hendelser har rippet opp i mange tanker og følelser fra tiden rundt min egen datters død, og gjort det dobbelt tøft å følge medienes dekning av tragedien.

Alle vi som har mistet et barn deler savnet etter det kjæreste vi hadde, og sorgen over den framtiden vi skulle hatt sammen, som nå aldri vil bli. Hjertet mitt blør for alle disse som nå så unødvendig og meningsløst må dele min skjebne, nå må de begrave sine kjære, og så må de forsøke å finne en måte å leve videre. Jeg og mange med meg er levende bevis på at det lar seg gjøre på et vis, og det viktigste nå er at alle som er igjen og som er glad i hverandre søker sammen i sorgen, prater om, minnes og hedrer de døde. Jeg tillater meg å gjengi disse ordene som ble sagt av en overlevende AUF-er fra Utøya i et intervju på CNN:

"Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen..."

maria mena "Mitt Lille Land" by maria mena

Til Ungdommen (Nordahl Grieg 1936)

Kringsatt av fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn av brød og muld
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menneskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen

De tapte årene

2011-06-08T01:50:00.000+02:00

3 år og og 3 måneder av livet mitt er borte for meg, på mange måter.

Jeg mistet så mye, gikk glipp av så mye viktig disse 3 årene som jeg aldri kan få tilbake.

Sjokket, sorgen, fortvilelsen over å ha fått og måtte leve med et så sykt barn som nusse var så altoppslukende, omsorgsoppgaven likeså. Hun krevde tilsyn 24 timer i døgnet, og selv når hun tilsynelatende var i form og var på dagtilbudet eller på avvekslingsboligen kunne jeg ikke slappe helt av, jeg var alltid i beredskap, sov 2 cm over madrassen med telefonen i umiddelbar nærhet, skuldrene oppunder ørene, når ville neste telefon komme, neste beskjed om at jeg måtte komme fort, fordi datteren min var kritisk dårlig? Tro aldri at det ikke var en selvfølge for meg å gjøre alt jeg kunne for henne, jeg var mammaen hennes! Det var jeg som hadde gitt henne hennes miserable liv, men viktigst av alt, jeg elsket henne! Og det knuste hjertet mitt tusenvis av ganger hver dag når jeg måtte se henne lide, måtte innse at alle mine bestrebelser for å gi henne et verdig liv var fånyttes.

De psykiske påkjenningene jeg levde under er ufattbare for mennesker som ikke har vært i en tilsvarende situasjon. Min vakreste prinsesse hadde det så vondt! Og jeg maktet ikke hjelpe. Det var jeg som satte henne til verden, og dermed i bunn og grunn min skyld at hun led! Hvordan kan en mamma leve med noe slikt? I tillegg kom redselen for neste krise, det å hele tiden måtte være i beredskap, stadig takle akuttsituasjoner. Vissheten om at livet hennes ville bli kort, å ikke vite når det ville ta slutt. Alle de praktiske utfordringene, talløse avtaler med ulike hjelpeinstanser, møter, undersøkelser hos mange spesialister, kontroller. Kampene for at hun skulle få den hjelpen hun hadde krav på, best mulige forutsetninger for et bedre liv stjal krefter jeg egentlig ikke hadde, som jeg burde brukt på helt andre ting. Og alle de knuste drømmene, tanker, påminnelser om alt som ikke ble.

Jeg tilbragte 3 år mer eller mindre sittende på sofaen. Når hun var hjemme satt vi der i timesvis, hun og jeg, mens hun skrek, kavet, svettet, krampet, kastet opp, hver fiber i den vesle kroppen viste meg at hun hadde det fryktelig. Time etter time, det hjalp ikke å bære, ikke å bysse, ikke å trille tur, det minst ille var å sitte på sofaen, prøve å stryke, prøve å berolige, prøve å holde. Og vente. Vente på utmattelsen, og søvnen. En stakket stund med fred for oss alle, før neste runde. Når hun ikke var hjemme satt jeg også på sofaen, apatisk, ute av stand til å reise meg og gjøre noe fornuftig. Jeg burde ryddet, organisert, trent, pusset opp, virkelig utnyttet timene hvor jeg ikke trengte å holde konstant øye med henne. Men jeg orket så vidt å gjøre det aller mest nødvendige, ellers satt jeg på sofaen. Ofte gråt jeg fortvilte tårer over min datters miserable situasjon. Og forbannet urettferdigheten i verden! Mens tiden gikk, og livet handlet om å holde ut. Å forsøke å få en jobb var ikke et tema. Jeg hadde uansett ikke klart det.

Men den ekstreme påkjenningen med hele situasjonen gjorde at det var mer enn tid jeg mistet. Jeg var så fysisk og psykisk utslitt at jeg dessverre ikke var så mentalt tilstede som jeg burde ha vært, skulle ha vært, ønsket å være, i livene til de menneskene jeg er så glad i, familien min. Og det er en stor sorg for meg at mine to friske barn levde i 3 år med en mamma som ofte var fraværende, både fysisk og psykisk, på grunn av stakkars uskyldige lillesøster. De ble hysjet på, avvist, måtte vente, det var så utrolig mye i utviklingen deres, viktige begivenheter i livene deres, som jeg gikk glipp av fordi jeg var så mentalt nedkjørt. Jeg glemte nissefesten i barnehagen til sønnen min, han kom uten nisselue. Glemte julebordet, han kom i oransje genser mens de andre barna hadde pyntet seg. Han begynte på skolen, jeg kan ikke engang huske hvilken lærer han hadde i første klasse, hjalp jeg ham med leksene? Jeg prøvde å følge dem opp, men jeg hadde fullt opp med lillesøster, i tankene mine var jeg ofte et helt annet sted, hele tiden i beredskap. Heldigvis har barna mine en fantastisk pappa, og flotte besteforeldre som stilte opp når jeg eller pappaen ikke kunne. Så alt i alt tror jeg de hadde det ganske bra disse årene. Men det er altså en stor, stor sorg for meg at jeg ikke fikk deltatt i livene deres like mye som jeg kunne ønsket, og at jeg har så mange huller i hukommelsen fra en så stor del av barndommen deres.

Så kom den siste kvelden og natten i nusses liv, da tiden hadde kommet for at hun endelig skulle få fred fra alt det vonde. Vi lot henne dø fra oss! Av den enkle, grusomme årsak at det var det beste vi kunne gjøre for henne, når alt annet vi hadde forsøkt hadde sviktet, så var døden det beste vi kunne gi henne. Og livet viste seg å gå videre. Men det tok lang, lang tid før vi kom på at vi ikke behøvde å sitte på sofaen, plutselig kunne vi finne oss selv sittende apatiske på sofaen slik vi gjorde det i årene med nusse, til tross for at hun ikke lenger var blant oss, ikke lenger trengte oss. Så vi lot livet gå videre. Vi tok gradvis tiden vår tilbake. Men fortsatt hender det stadig at jeg oppdager at jeg sitter i sofaen og ikke klarer å komme meg opp for å gjøre de tingene jeg burde gjøre, som å være sammen med barna mine. Og det minner meg på tiden med nusse, minner meg på alt jeg har mistet. Det friske barnet jeg drømte om men ikke fikk, det grusomme livet min syke datter hadde, det faktum at jeg ikke klarte å hjelpe henne, at hun døde fra meg og altså at jeg var så fraværende og gikk glipp av så mye i livene til de friske barna mine. Jeg mistet så mye tid, og jeg mistet også mye av evnen til å leve.

Nå selv to år etter at jeg mistet nusse har jeg fortsatt ikke helt klart å ta tiden og livet tilbake, men jeg jobber med saken. Jeg kan bli mye bedre, men prøver å gjøre så godt jeg kan. Jeg vet jeg ikke alltid lykkes, for sorgen tar fortsatt sin plass i livet mitt og hindrer meg tidvis i å være den beste jeg kan være. Opplevelsene i årene med nusse kan jeg aldri bli fri fra, ei heller at jeg har mistet et barn. Minnene må jeg bære med meg, og det å lære å leve med sorg er en kontinuerlig prosess. Tiden jeg mistet kan jeg ikke få tilbake, og selv om jeg ikke vil at årene med nusse bare skal være en parentes i livet mitt, så er det vel nettopp det de har blitt. Nå må jeg skrive videre på livshistorien min, dog med litt andre premisser enn før nusse, men jeg har bare dette livet, og nå skylder jeg meg selv og mine nærmeste å gjøre det beste ut av den tiden jeg har. I morgen skal jeg prøve enda litt hardere.

Fellesskapsfølelse

2011-05-28T00:45:00.001+02:00

Etter å ha levd med og mistet nusse kjenner jeg at jeg har utviklet en slags fellesskapsfølelse med andre mennesker som også har opplevd ekstra tøffe tak.

Og det er mange av oss der ute! Tidligere, før nusse, hadde jeg ingen anelse om hvor mange det er som faktisk har en tung og trist bagasje med seg. Jeg var overhodet ikke i stand til å fange opp alle skjebnene som finnes der ute, kunne ikke se hvor mange som er formet av traumer fra fortiden. Og når jeg fikk kjennskap til tragiske hendelser som berørte mennesker jeg kjente, ser jeg nå at jeg ikke hadde sjans til virkelig å fatte hvilken fundamental innvirkning slike hendelser har på livene til de som rammes. Jeg følte med dem, så klart, og trodde nok jeg på en måte kunne forestille meg hvor tøft det måtte være. Men jeg hadde jo ikke peiling.

Jeg hadde rett og slett ingen referanserammer som kunne gjøre meg i stand til å forstå. Det jeg trodde jeg hadde opplevd av motgang i livet mitt den gang var jo bare latterlige uvesentligheter, små humper i veien, hindre som lot seg forsere relativt lett for en person med stor viljestyrke og pågangsmot. Jeg ante ikke hva virkelig motgang var. Og egentlig var det vel mest behagelig å ikke tenke altfor mye, ikke prøve for hardt å sette seg inn i hvordan det måtte være å bli rammet av en virkelig tragedie.

Det var lettere å ikke forholde seg for nært til at min ene venninne hadde mistet bestemoren sin altfor tidlig i en ulykke med tragiske omstendigheter. At faren til en annen venninne bare falt død om. Hun som mistet broren sin på grunn av fyllekjøring da han var bare 19-20 år. Mine egne besteforeldre som døde, jeg syntes jo selvfølgelig det var trist selv, men prøvde jeg virkelig å forestille meg hvordan det måtte være for foreldrene mine? Jeg kunne fortsatt å ramse opp eksempler. Ville disse menneskene ønsket at jeg og andre hadde forsøkt, at vi hadde turt å prate mer om det vonde og vanskelige, nevnt den som var borte av og til, anerkjent at de måtte være påvirket av disse tragiske hendelsene?

Sannsynligvis. For nå er jeg også en av de som har opplevd en stor tragedie i livet, og jeg VIL at nusse skal bli husket, jeg vil at hun skal bli snakket om. Det er ikke slik at jeg vil bli sett på som bare hun som har mistet barnet sitt, eller et menneske som bare er i sorg hele tiden, jeg går jo ikke rundt og er trist hele tiden, og jeg kan fint snakke om nusse uten å få tårer i øynene. Jeg vil heller ikke at hun skal snakkes om for enhver pris, til enhver tid, dersom det ikke faller seg naturlig. Mange ganger er det godt å være med andre og bare være i nuet, uten å måtte forholde seg til en vanskelig fortid. Men jeg vil ikke at folk alltid skal late som om ingenting har hendt, som om nusse aldri var. Skjønt jeg altså kan forstå hvorfor mange synes at akkurat det er mest komfortabelt, og at de derfor aldri nevner henne, eller virker som de ikke forholder seg til at hun levde i det hele tatt. Fordi der har jeg helt eller delvis vært selv. Redd for å si noe feil, redd for å såre, men også av og til redd for å måtte kjenne på egne ubehagelige følelser. Dermed blir det ofte til at man ikke sier noe. Og kanskje sårer mye mer enn om man av og til hadde turt å vise at man husker.

Det er ikke lett, og noe fasitsvar finnes ikke. Det kommer også an på hvem man er sammen med, når, hvem det gjelder, hva det gjelder. Jeg vet at mange har erfart at det å åpne seg om vanskelige opplevelser de har hatt, gjør at andre gjerne åpner seg tilbake, og deler ting man kanskje aldri kunne forestilt seg at de hadde vært med på. For det er så mange skjebner der ute. Etter nusse har ihvertfall jeg blitt mye mer vàr i forhold til dette, og jeg har virkelig lagt merke til hvor mange der ute som bærer med seg en eller annen form for tung bagasje. Og jeg har en helt annen evne til å forstå hvordan de må være formet av det de har opplevd, jeg har nok rett og slett blitt en bedre menneskekjenner på noen områder. Jeg kan ikke noe for at jeg tenker en medfølende tanke når jeg møter noen jeg vet har hatt eller har det tøft. Og jeg kjenner altså på en slags fellesskapsfølelse med mange av disse menneskene. Historiene våre kan være så forskjellige, traumene vi har opplevd likeså, men vi har vært i vårt personlige helvete, og vi står fortsatt mer eller mindre oppreist! Det står det respekt av!

Det er forunderlig hvor mye menneskesinnet kan tåle!

Barnas dag

2011-05-16T20:49:00.001+02:00

I morgen er det 17. mai, barnas dag.

Enda en merkedag som føyer seg inn i rekken av dager hvor tomrommet etter nusse blir ekstra merkbart, de kommer som perler på en snor disse merkedagene, like sikkert som at tiden går.

Det er 17. mai, og en frisk og livsglad nusse skulle sprunget rundt i bunaden sin, med dansende småkrøllete musefletter, og solt seg i oppmerksomheten hun garantert ville vekket, den aller vakreste jenta... Hun skulle stappet seg med is, vafler og pølser, og høy på sukker ville hun sikkert terget storesøsknene fra vettet. Men hun hadde nok helt sikkert fått være med storesøster i aktivitetsløypa på skolearrangementet, og kanskje knuget en blank tjuekroning i en svett barnehånd med den andre handa trygt plassert i storebrors, i kø for å kjøpe dagens sjette is. Jeg ser det for meg, de mentale bildene av hvordan jeg drømte om at ting skulle bli er så levende at det gjør fysisk vondt i magen når jeg kommer på at alt bare er fantasi...

Men i morgen skal kanskje bunaden hennes få løpe. Ei skjønn lita jente med noen spesielle utfordringer, som er nøyaktig 4 uker eldre enn nusse, har fått låne bunaden nusse hadde på seg på sin siste 17. mai. Og selv om denne jenta har noen funksjonsutfordringer, er hun fullt i stand til å løpe! Jeg er ikke 100% sikker på at hun kommer til å bruke den, men hvis mammaen hennes har rukket å få alt på plass, så skal nusses bunad ut å løpe i morgen...

De to foregående årene var jeg ikke klar til å låne den bort. Men så er det for ille at den bare skal henge der, jeg synes den er så fin. Og nusse får jo aldri brukt den mer, så i år håper jeg at den skal få luftet seg igjen. Jeg hadde nok ikke orket å se den på ei helt funksjonsfrisk jente. Men hun som har fått låne den er virkelig verdig til å bære nusses festdrakt, hun har vært gjennom enormt mye, og er på sin måte like tapper som min nusse var. Og hun kan og mestrer så mye mer enn nusse noen gang fikk sjans til. Hun kan løpe. Jeg håper bunaden til nusse får løpe i morgen, og jeg håper jeg får se det. Det blir spesielt, det blir nok tøft, men det blir fint. Jeg tror det blir fint.

OPPDATERING, 17. MAI

Bunaden fikk løpe i dag! Den fikk komme ut i våren, i vinden og solen og regnet, den fikk flekker av is. Den satt som støpt på denne skjønne jenta som jeg fortalte om i går, og da jeg møtte henne var det vanskelig å ta øynene vekk fra henne. På mange måter minte hun meg på noe som kunne ha vært, hvis tilfeldighetene for nøyaktig 6 år siden hadde falt seg litt annerledes. For det er 6 år siden i dag, nøyaktig på dagen 6 år siden nusse ble unnfanget og det skjedde et skjebnesvangert møte mellom en eggcelle og en sædcelle som aldri burde få blitt et barn. Hvis hvilke som helst andre to celler hadde møttes hadde det kanskje vært nusse som løp rundt i denne bunaden i dag...

Men aller mest var det fint å se henne i den. At ting ble som de ble på grunn av et tilfeldig utslag av naturens lune for 6 år siden er det ingenting noen kan få gjort noe med i dag. Ting ble som de ble, nusse er borte, og på grunn av nusse ble jeg kjent med og har blitt veldig glad i mammaen til denne jenta. Hvis noen skulle få løpe med bunaden til nusse så var det datteren hennes. Og jeg er så glad for at hun brukte den i dag.

«Jeg ville aldri vært foruten!»

2011-05-09T20:22:00.000+02:00

I løpet av de siste 5 årene har jeg kommet i kontakt med mange foreldre til funksjonshemmede barn. Og selv om de fleste er utslitt av å kjempe for å få den hjelpen barnet og de har krav på, så er det utrolig mange som sier at de er utrolig takknemlig for annerledesbarnet de fikk, tross alt slit og alle frustrasjoner sier de at de aldri ville vært foruten, og mange sier at de har lært utrolig mye og blitt bedre mennesker på grunn av barnet, de føler at livene deres har blitt beriket av å få et annerledesbarn. I noen tilfeller kan jeg forstå hva de mener, og tro at jeg også ville følt det på samme måte hvis vår situasjon hadde vært tilsvarende. Jeg har for eksempel en veldig god venninne som har ei skjønn og livsglad jente med noen ekstra utfordringer, og når jeg ser denne jenta, ser og hører om alt hun får til, blir jeg vanvittig imponert og skjønner at mammaen virkelig er kjempestolt – og at hun ikke ville vært foruten.

Jeg er ikke der i det hele tatt. Jeg ville vært foruten annerledesbarnet. Og den eneste måten jeg kunne påvirket dette på, ville vært å ikke få henne i det hele tatt. Så hvis jeg kunne, ville jeg ikke nølt et nanosekund med å forandre beslutningen om å få barn nummer tre, slik at nusse aldri hadde blitt født. Tenk om jeg hadde nøyd meg med de to flotte, friske barna jeg allerede hadde... Jeg ville selvfølgelig aller helst hatt en frisk nusse, og det falt meg egentlig aldri inn at det kunne gå så galt med barn nummer tre. Men det fikk jeg altså lære, på den grusomste, mest brutale måten jeg kan forestille meg. Det er selvfølgelig ikke det at jeg ikke elsket henne. Jeg elsket henne minst like mye som mine to andre barn. Det er heller ikke det at jeg ikke ønsket å ofre meg for henne eller gjøre alt jeg kunne for henne. Det var en selvfølgelighet! Og jeg hadde gladelig gitt mitt eget liv om det kunne gjort henne frisk.

Nei, det dreier seg utelukkende om den ufattelige, bunnløse lidelsen hun måtte gjennomleve, hver eneste dag av sitt plagede, korte liv. Noe intet menneske skulle måtte gjennomgå, spesielt ikke et uskyldig lite barn, som slett ikke hadde bedt om å bli født. Jeg satte til verden et barn som hadde et fryktelig liv, og verken jeg eller noen andre kunne gjøre noe som helst for å lindre hennes plager i den grad at vi kunne begynne å snakke om livskvalitet og et meningsfylt liv. Det går bare ikke an å føle takknemlighet for å ha hatt et slikt barn, for meg ville det være det samme som å si at det var legitimt at hun led. Det går ikke an å tenke at jeg aldri ville vært henne foruten, eller at jeg skulle ønske hun fortsatt levde, fordi det ville betydd fortsatt daglig lidelse for henne for å tilfredsstille min egoisme.

Jeg skal ikke fornekte at jeg lærte mye av å være mammaen til nusse. Hun viste meg først og fremst hva som virkelig betyr noe her i livet, og hva som overhodet ikke spiller noen rolle og det ikke er noen vits i å bruke tid og energi på. Hun viste meg hva virkelig tapperhet og styrke var, og hvor mye et menneske kan tåle. Jo, jeg har sannsynligvis rett og slett blitt et bedre menneske. Men prisen var så altfor høy, ei vakker lita jente måtte ha det vondt hver eneste dag av livet sitt for at jeg skulle lære disse tingene og bli et bedre menneske. Og det var det neimen ikke verd, ikke i nærheten engang. Alt jeg lærte av henne, er kunnskap jeg ville gitt avkall på umiddelbart, dersom det hadde betydd at hun ikke hadde måttet lide. At jeg ble et bedre menneske av å være mammaen hennes, jeg ville gladelig vært en overfladisk, ignorant og arrogant drittkjerring hvis det betød at nusse hadde fått være frisk.

Misforstå meg ikke. Tro ikke at jeg ikke er stolt over å ha vært mammaen til nusse, for det er jeg, uendelig stolt! Hun var jo verdens vakreste! Verdens sterkeste og tøffeste var hun, og en ordentlig liten hjertetyv. Tross alle sine begrensninger, alle sine utfordringer, sin manglende evne til å uttrykke seg, så stjal hun seg en plass i mange mange hjerter, også hos mennesker som aldri fikk møte henne, til og med etter sin død. Tross den elektriske stormen som konstant raste i hjernen hennes og blokkerte alle forsøk hun måtte ha gjort for å uttrykke seg, for å mestre, så klarte hun av og til å smile de vakreste smil, av og til å lage de nydeligste små lyder som ikke var av gråt og smerte. Når jeg tenker på alt hun måtte utholde fatter jeg ikke at hun orket å kjempe seg gjennom så mange kamper som hun gjorde, hun var pur, legemliggjort tapperhet. Hun var skjønnhet, mykhet og varme. Hun var verdens sterkeste, svakeste lille skapning. Hun var så uendelig fin. Hun var min, min kanskje aller største stolthet, og aller største fortvilelse, på en gang.

Men jeg ville vært henne foruten. For hvis hun hadde sluppet å leve hadde hun sluppet å ha det vondt. Og jeg er ikke takknemlig for at jeg hadde henne. For det ville betydd at jeg ville vært takknemlig for at hun hadde det vondt. Lærdommen hun ga meg ville jeg gladelig vært foruten, fordi det ville betydd at hun aldri hadde levd og måttet lide, eller aller helst at hun hadde vært ei frisk, livsglad og superbortskjemt lita jente. Hun som jeg savner så inderlig, hun ser akkurat ut som min nusse, er akkurat like myk og varm, men hun har ingen plager, ingen bekymringer, og hun kan leke, le, skravle, tulle, løpe, kose, knuge lubne barnearmer om halsen min og hviske "mamma"...

"Hon fattas mej! Hon fattas mej så det skär i bröstet!" (ord av Astrid Lindgren)

Mye å tenke på

2011-05-05T22:56:00.002+02:00

Jeg har akkurat kommet hjem fra en reise, jeg har besøkt et vakkert sted ganske langt hjemmefra.
Jeg dro for å få ny kunnskap, men fikk utvidet horisonten på mer enn en måte. Jeg fant noe jeg kanskje ikke hadde forventet å finne.
Mange ting ble klarere.
Jeg kom nærmere en vanskelig erkjennelse, og skjønner at det nå er tid for å gi slipp på en av de største drømmene jeg har hatt for livet mitt.

For livet mitt har tatt så mange vendinger jeg aldri kunne ha forestilt meg, og det er så mye som ikke har blitt slik jeg hadde tenkt. Det mest skjellsettende, grusomste, mest livsforandrende, var selvfølgelig at nussejenta mi ble født syk, hadde et tragisk liv og måtte dø for å få fred fra alle plager. Men det er også mange andre større og mindre tilfeldigheter i løpet av hele mitt voksne liv som har ført meg lenger og lenger bort fra drømmen. Samtidig har tiden ubarmhjertig tikket og gått, og jeg befinner meg nå midt i livet, langt fra det livet jeg hadde sett for meg.

Jeg føler at jeg begynner å få dårlig tid. Jeg vil ha tid til å ha det ordentlig bra mens jeg ennå er en "ung middelaldrende". Jeg føler at det er tid for å ta grep. Drømmene for hvordan jeg ønsker at livet skal være må justeres. Planene må legges om.

Det er nervepirrende! Men jeg kan ikke holde på en trygg tilværelse jeg mistrives med bare fordi det er skummelt med forandring og en helt ny plan.
Jeg kom hjem fra en fremmed by med en ny plan for en spennende framtid. Og hvis jeg får til dette tror jeg at ting kan bli veldig bra, om ikke så altfor lenge. Ennå tør jeg ikke slippe entusiasmen løs, for det er et stort hinder som må forseres før jeg kan få mulighet til å realisere planen. Men jeg tar meg selv i å tenke på fremtiden på en ny måte, og kjenner at det er vanskelig å undertrykke en liten kribling i magen. Men jeg kan ikke, må ikke, ikke ennå, tenk om det ikke går...

Det bare MÅ gå, for plan B virker langtfra like forlokkende!

Det er flere spennende og nervepirrende ting på gang i livet mitt nå. Sommerens store drømmereise nærmer seg med stormskritt, jeg sparer som en gal og etter en pause må jeg nå ta kraftig fatt i planleggingen igjen. Men enda viktigere er det at det snart kanskje kan bli en løsning på en tvist som har hengt over meg i mange år, som jeg mang en gang nesten har gitt opp håpet om at noensinne ville gå i orden, og som jeg i hverdagen bare har måttet fortrenge i størst mulig grad for ikke å gå fra forstanden. Men nå ser det altså ut til å nærme seg en løsning, skjønt jeg tror ikke helt på det før jeg ser det...

Jeg er overhodet ikke en overtroisk person, men denne uken har jeg lært at så lenge en ting ikke er farlig, har man lite å tape, og kanskje mye å vinne, på å forsøke. Så jeg skulle ønske at dere som leser dette, kunne krysse fingrene, sende noen positive tanker, og håpe med meg. Håpe på at ting kan ordne seg for meg, litt medvind for en gangs skyld. Jeg har bare dette livet, tiden går, jeg vil ha et bra liv, og hittil har jeg jammen hatt mer enn nok av motgang og prøvelser.

Jeg synes egentlig at jeg fortjener at ting går litt min vei nå. Jeg har en ny plan.

Dagen i dag - den kan bli vår beste dag

2011-04-27T23:37:00.002+02:00

Jeg synes Marit Larsens versjon av denne sangen er så vakker, og jo flere ganger jeg hører den, desto større symbolsk betydning får den for meg. Rørt, blir jeg, vemodig, trist og en slags glad på samme tid.

Det er utvilsomt på grunn av alt jeg har opplevd, tidligere ville jeg sannsyligvis ikke likt sangen engang, og hvis ikke Marit Larsen hadde laget sin versjon ville jeg aldri engang ha hørt på den. Men nå ruller og går den stadig vekk, og uttrykket "vår beste dag" dukker opp i de forskjelligste sammenhenger.

"Dagen i dag - den kan bli vår beste dag". Den kan jo det. Når dagen er ny vet ingen hva den vil bringe, hvem vet, kanskje vil det skje noe som gjør dagen til en av våre aller beste? Bør vi ikke i det minste møte hver nye dag med en slik innstilling, heller enn å fokusere mest på alt som kan gå galt og gjøre dagen dårlig? For på en ny dag er "stien som vi gikk i går like ny".

"Mangt skal vi møte, mangt skal vi mestre" - glad er jeg for at jeg ikke visste hva jeg skulle møte, hva jeg skulle være nødt til å mestre, den dagen nusse ble født, eller mange andre dager for den saks skyld. Livet mitt har tatt så mange vendinger, jeg har ofte havnet i retninger jeg ikke hadde sett for meg på forhånd. Jeg har ofte måttet gå omveier for å nå mål jeg har satt meg. På veien har noen av målene blitt justert, enten fordi jeg ville, eller fordi jeg måtte. Mange ting som kanskje virket som en bagatell der og da, et innfall, en tilfeldighet, har senere vist seg å ha vært en livsforandrende hendelse. Ett annerledes valg, og livet kunne ha blitt sendt i en helt annen retning. Noen av de tingene som har skjedd meg ville jeg aldri verden vært foruten (skjønt hvis ting hadde blitt annerledes ville jeg sikkert tenkt det samme om noe helt annet). Andre ting ville jeg ofret mye for å få ugjort igjen, men akkurat det temaet har jeg tenkt å skrive mer om i et innlegg senere en gang.

"Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått, mer, kan hende, enn vi har forstått". Har vi reflektert nok, i løpet av dagen, over alt som har skjedd? Har vi tatt lærdom, der lærdom var å hente, har vi høstet glede, der gleden var å finne? Har vi tatt imot den nestekjærligheten og omsorgen vi ble vist, har vi sett nok etter disse tingene? Burde vi ikke hver eneste dag forsøke å være mer tilstede, leve mer levende?

"Dagen i morgen skal bli vår beste dag". Det kan den bli.

Vi må aldri miste troen på at dagen i morgen kan bli vår beste dag.

Kom og lytt til lyset når det gryr av dag
Solen løfter sin trompet mot munnen
Lytt til hvite sommerfuglers vingeslag;
denne dag kan bli vår beste dag!
Stien som vi gikk i går er like ny,
hemmelig som ved vårt første morgengry
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
Dagen i dag – den kan bli vår beste dag

Kom og lytt til dypet når vi ror mot dag
Hør, maneten stemmer sine strenger
Løfterik er tonen i et fiskevak;
denne dag kan bli vår beste dag!
Fjorden vår er like ny og blå og blank,
blikket ditt er fritt og ryggen like rank
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
Dagen i dag – den kan bli vår beste dag

Kjære, lytt til mørket når vår dag er gått,
natten nynner over fjerne åser
Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått,
mer, kan hende, enn vi har forstått
Månen over tun og tak er like ny,
men tier stille om vårt neste morgengry
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
Dagen i morgen skal bli vår beste dag!

De knuste drømmers rom

2011-04-20T11:34:00.000+02:00

Jeg leste for en tid tilbake denne artikkelen, om de knuste drømmers rom. De knuste drømmers rom er et sted i tankene våre, sjelen, hjertet om du vil, for de tingene som ikke ble, planene som måtte skrinlegges, drømmene som ikke ble innfridd. Et rom vi alle har, som er fylt med ulike tap for oss alle, for ingen kan gå gjennom livet uten å oppleve tap. Kjærligheten som ikke ble gjengjeldt, forhold som går i stykker. Venner som forsvinner ut av livet vårt, mennesker som dør fra oss. Utdanningen man ikke kom inn på, drømmejobben som gikk til en annen. Drømmehuset det ikke var penger til, de store planene som ikke lot seg realisere. Og jo lenger vi lever, desto mer må vi putte inn i de knuste drømmers rom.

Vi som har mistet barn huser mye smerte i våre knuste drømmers rom. Drømmene vi hadde for barnet, de oppsto til og med før barnet var unnfanget! Tingene vi skulle gjøre sammen, store planer ble lagt allerede da barnet var et lite frø i magen. Det som er så ekstra vondt med tapet av et barn, er at dette rommet bare fortsetter å vokse med tiden. Etterhvert som tiden går og det døde barnet skulle ha vokst og utviklet seg, blir man som forelder minnet på stadig nye ting som skulle skjedd, stadig nye milepæler og opplevelser vi ikke får delt med barnet, stadig nye ønsker vi aldri får hatt for barnet, stadig flere knuste drømmer som må få plass i rommet. Som den gangen det plutselig gikk opp for meg at nussejenta mi skulle begynt på ballett hvis hun hadde fått være frisk og fått leve. Enda en knust drøm jeg måtte gjøre plass til. Og slike små påminnelser kommer stadig vekk. Sorgen over et mistet barn går aldri over, den skifter bare form ettersom tiden går.

I artikkelen er dessuten de knuste drømmers rom beskrevet som ett av to rom i det som er sorg. Det ene sorgrommet inneholder det som faktisk skjedde, det at barnet døde. Dette er en så opprivende, grusom, håndgripelig hendelse at andre mennesker ikke har vansker med å forstå at man sørger, og mange kan bli med inn i dette sorgrommet. I de knuste drømmers rom derimot, er man ofte alene. Framtiden som gikk tapt da barnet døde er vanskeligere og vanskeligere for andre å relatere seg til ettersom tiden går. Livet fortsetter jo videre på en helt annen måte for dem enn for de aller nærmeste pårørende, og selve dødshendelsen blir fjernere og fjernere. På merkedager og dager for store begivenheter river det i sjelen på de som har mistet, mens mange rundt sannsynligvis ikke ofrer en tanke på at noen har det ekstra vondt på slike dager fordi de har mistet det barnet som skulle begynt på skolen for første gang, skulle vært med i skoleforestillingen, skulle vært russ, skulle gått ut fra universitetet, skulle giftet seg...

Og nettopp derfor er de knuste drømmers rom et ensomt rom for oss som har mistet et barn. For etterhvert som tiden går og andre legger hendelsen bak seg, så fortsetter det hele å dukke opp igjen og igjen i stadig nye former med ujevne mellomrom for oss. Men av frykt for å gjøre andre utilpass og støte dem vekk lar vi vær å snakke med andre om sorgen, og sitter i stedet alene med smerten i den delen av sorgen som er de knuste drømmers rom, selv om vi egentlig trenger å prate om det, trenger at andre husker, og anerkjenner sorgen også etter at det har gått lang tid. Det handler overhodet ikke om å dyrke sorgen, men å ta på alvor denne skjellsettende delen av livshistorien vår, som har forandret livsveien vår for alltid, og som vi derfor aldri helt kan legge bak oss.

"Livskunsten er å leve det livet vi fikk og strekke oss etter de muligheter og gleder som ligger langs vår livsvei, selv om den tok en sving som vi ikke hadde ønsket", står det i artikkelen. Det er helt sant. Livet leves bare en gang, og det gavner ingen å synke ned i bitterhet og resignasjon over det som ikke ble. Men det kan være en virkelig gave til en som en gang har mistet barnet sitt å gi en invitasjon til å prate om sorgen, og vise at man husker!

Dødsensdag; hvordan overleve en -

2011-04-17T21:45:00.007+02:00

Så var også dødsensdagen overstått for denne gangen, og vi har levd 2 år med merkedager siden vi mistet nusse. Jeg har lært:

Det er som regel verre å grue seg til en merkedag enn å leve selve dagen.
På helt spesielle merkedager er det ikke noen vits i å være på jobben.
Sorgen kan slå til når som helst, hvor som helst.
Det er de påminnelsene man ikke har regnet med som smerter mest.

Jeg har selvfølgelig også lært en hel masse andre ting, blant annet at sorgen over et barn er noe man aldri blir ferdig med, men at uttrykket forandrer seg med tiden. Jeg husker hvordan jeg det første året hadde fysisk vondt hver gang kalenderen viste natt til den 15., og det gjorde ikke saken bedre at jeg hadde det med å befinne meg på nattevakt på jobb disse datoene. Mens nå, hender det at den 15. kommer og går uten at jeg reflekterer så veldig mye over det. Det er den 15. april som er merkedagen, ikke de andre 15. Jeg har lært hvordan mennesker jeg kanskje ikke hadde forventet skulle stille opp kan vise seg å være mer til støtte og trøst enn mange andre som burde vært det. Og jeg har lært at livet faktisk går videre, selv om man har opplevd noe så grusomt som å miste et barn. Men preget av dette ubeskrivelig enorme tapet, det kommer jeg alltid til å være. Det vil alltid komme merkedager, og det vil alltid være tøft.

I år som i fjor, og året før også forsåvidt, dro vi på tur på dødsensdagen. Bursdagen hennes i år viste meg jo at det er meningsløst, faktisk intet mindre enn psykisk tortur, å gå på jobb på en slik betydningsfull merkedag. Derfor har jeg i lang tid i forkant av selve dagen følt på en ro i forhold til at jeg hadde tatt dagen fri, og dermed gitt meg selv mulighet til å tenke på nusse når jeg selv måtte ønske. Men hvordan kommer man seg igjennom en slik dag? På forhånd har jeg jo gruet meg fryktelig, men både i fjor og i år har dagen gått bedre enn fryktet. Og det er først og fremst takket være mine to friske gode barn, som jeg er så vanvittig heldig å ha hos meg, jeg vet neimen ikke hvordan jeg skulle klart det uten dem.... Jeg har kommet meg gjennom disse to dødsensdagene ved å gi mine levende barn en drømmedag, og deres entusiasme og livsglede har båret meg gjennom dagen.

I år besto barnas drømmedag av en tur til Upplevelsesbadet Gustavsvik i Örebro, der har de vært en gang før og stadig spurt om vi ikke kunne dra tilbake. En tur dit involverer 4 timer i bil til og fra, så vi la tidlig avgårde, med nok av snop i beredskap og lydbok med Artemis Fowl i CD-spilleren. Vel framme hadde vi noen deilige timer i basseng og sklier, og ungenes iver og de glade barneansiktene var som balsam for et trist mammahjerte. Etter badet spiste vi på ungenes favoritt-pizzarestaurant i hele verden, Pizza Hut, før turen gikk hjemover igjen med mer lydbok og snop. På turen hjem så vi sikkert 40 rådyr på jordene langs E 18, noe mammaen kanskje syntes var enda mer fascinerende enn barna. Ved å dra langt avgårde på denne måten får vi for det første en opplevelse sammen som en familie, og dessuten gir nye og uvante inntrykk hodet litt annet å jobbe med enn bare sorgtanker. Så selv om nusse var i tankene våre nesten hele tiden, ble vi likevel ikke overveldet av sorg.

En konsekvens av at turen gikk til det store utlandet, var at jeg hadde skrudd av dataroamingen på telefonen min og var uten nettilgang hele dagen. Så først da vi krysset norskegrensen i 22-tiden om kvelden og jeg skrudde på roamingen igjen fikk jeg se alle rørende hilsner på FB og her på bloggen. Jeg fikk virkelig se hvor mange som hadde tenkt på nusse og oss denne dagen, og for første gang hele dagen ble jeg virkelig overveldet av følelser. Ekstra rørt ble jeg av størstesøsters ord på FB, da rant det noen tårer; I miss you, I miss your smile and I still shed a tear every once in a while, and even though it's different now, you're still here somehow. My heart won't let you go and I need you to know. I miss you. Det er jo sånn det er....

Da vi kom hjem lå det blomster på trappen fra to gode venner, og inne hadde mammaen min satt friske hvite roser på minnekisten hennes. Vi tente lys for nusse som fikk brenne til dødsensdagen var over og fredag ble til lørdag. Da kunne vi legge oss og sove godt alle sammen.

Har forresten omsider fått rotet meg til å knytte en mailadresse til bloggkontoen min. Så nå er det mulighet til å kontakte meg på mail hvis noen har lyst:

plommasblogg (alfakrøll)gmail.com

2 år siden...

2011-04-15T05:25:00.115+02:00

Så var den her, 2 årsdagen for min datters død...
Det er så absurd at jeg i det hele tatt kan skrive en slik setning!
Men det er sant. Jeg hadde en datter som døde.
Tenk at vi har levd enda ett år uten henne! Tenk at det har gått 2 år siden jeg hørte pusten hennes, kjente hjerteslagene, varmen og den usannsynlig myke huden, det bløte håret... 2 år.

Mentale bilder fra hennes siste timer har trådt så klart fram i hukommelsen de siste dagene. De fryktelige krampene. Når jeg skjønte at situasjonen virkelig var alvorlig, men likevel fortsatte å kjempe. Hvordan storesøster våknet for å gå på do og kom ut til oss mens vi gjorde alt vi kunne for å hjelpe, vi fortalte henne ikke hva som var i gjære men lot henne kysse lillesøster god natt og sendte henne i seng for å sove videre. Lite visste hun at det var siste gang hun så lillesøsteren sin i live... Hvordan vi prøvde alt, holdt frie luftveier med en svelgtube, ga oksygen, munn til munn, sugde slim, ga krampestillende. Men krampene ville ikke gi seg... Den vanvittige redselen da mannen min og jeg tok beslutningen om at nok var nok. Da vi forsto at vi ikke kunne klare dette alene. Og lot være å ringe ambulansen...

Vi ville at hun skulle få dø hjemme, i vante omgivelser, bare omgitt av de to som elsket henne aller høyest. Hun skulle få slippe ambulansetur, kulde, skarpe lys, høye lyder, stikk, fremmede mennesker, enda en utsettelse av det uunngåelige, det grusomste, det beste for henne. Døden. Den tok seg god tid den natten. Ventetiden var ubeskrivelig, grusom, vanvittig, absurd, uutholdelig. Hun kjempet så tappert, og jeg visste at hun ville tape. Hun ville tape, jeg hadde valgt at hun skulle få slippe, og jeg måtte se på...

Jeg husker jeg registrerte fuglesangen utenfor vinduet, slik en kontrast til det som skjedde bak rullegardinen. Jeg husker rødfargen på himmelen da jeg kom ut i stua da alt var over. Kebabrullene som lå på stuebordet, fortsatt innpakket, mannen kom hjem med dem kvelden før da alt akkurat hadde startet, de ble aldri spist. Jeg husker hvordan jeg stelte henne, slik jeg pleide hver eneste morgen, men nå levde hun ikke mer. Jeg husker vi la henne til sengs, akkurat slik hun pleide å ligge å sove, det så nesten slik ut, som om hun bare sov.

Jeg holdt henne ikke, hadde henne ikke på fanget, det føltes ikke riktig. Hun skulle ligge i sengen sin og sove, vi strøk henne, kysset henne, holdt hendene hennes, gikk til og fra, til og fra. Vi ventet, på at dagen skulle komme og verden skulle våkne. Vekket ungene for å fortelle det grusomme. Hvordan de trodde vi tullet. Hvordan storesøster ikke klarte å slutte å gråte. Storebror som ikke felte en tåre. Begge to som virret hvileløst mellom stuen og lillesøsters seng. Stirret, strøk med keitete barnehender. Reaksjonen da jeg ringte moren min for å fortelle. Hvordan jeg kontaktet legevakten for å få lege hjem og syne henne. Fortalte at datteren min på 3 år lå død hjemme i sengen. Merkelig rolig var jeg, knust, men lettet. Googlet nummeret til begravelsesbyrået. Ordnet alt det praktiske. Gikk til og fra, kysset og strøk...

Mange ting jeg husker så tydelig. Mange ting har jeg sikkert glemt. 2 år har gått. Livet har gått videre. Jeg lever godt, men jeg lever med sorg. Mange dager kan jeg tenke på henne uten å føle sorg. Andre dager blir jeg fullstendig slått ut av absurditeten og urettferdigheten i det hun og vi måtte oppleve. I dag er det kanskje den mest betydningsfulle merkedagen, og sorgen er allestedsnærværende. I mange dager allerede har jeg kjent på den, og slik må det være. Men jeg føler en ro i forhold til at jeg har tatt meg fri i dag, denne dagen er hennes dag, og vi skal ære henne med å ta ekstra godt vare på hverandre som en familie, vi som er igjen.

Hun hviler i fred, den sterkeste, tapreste, vakreste vesle jenta mi.
Vi lever videre, men vi glemmer aldri, elsker - for alltid!

Dette er det aller siste bildet som ble tatt av henne, med et elendig mobilkamera. Hun sitter bak i bilen sin og holder storebror så godt i fingeren. Mindre enn 2 døgn senere var hun død.

Deprimert

2011-04-09T10:37:00.000+02:00

Det nærmer seg nå, og jeg kjenner tungsinnet komme sigende. Det er vanskeligere å glede seg over de fine tingene. Tålmodigheten henger i en tynn tråd, og lunta er kort. Alt som er problematisk føles enda tusen ganger vanskeligere. Alt som ikke er slik jeg ønsker og drømmer om tynger meg tusen ganger mer. Jeg føler meg rett og slett råtten, det ulmer og kverner inni meg, jeg er kvalm, tung, urettferdig, sint, misunnelig, smålig. Ja! Jeg er syk av misunnelse på venner, kolleger, bekjente, kjendiser, ukjente, som har tre friske glade barn rundt seg. Jeg vil også! Jeg skulle også hatt tre barn! Jeg hadde tre barn, men jeg fikk aldri føle meg som disse menneskene, fikk aldri være lykkelig trebarnsmamma... DET ER URETTFERDIG!

I stedet levde mitt tredje barn, min vakreste, tapreste sterkeste prinsesse, bare tre år, og det var tre år i helvete for oss alle. Det var så mye som ble ødelagt i de tre årene, som aldri kan repareres helt igjen. Dessuten gikk tiden, og alle forventninger jeg måtte ha hatt om hvor jeg skulle befinne meg i livet i en alder av 36 er overhodet ikke innfridd. Jeg har ikke den familien jeg drømte om, ikke den jobben jeg ønsker, jeg eier ikke huset jeg bor i og hjemmet mitt er ikke slik jeg ønsker. Mennesker som burde støttet meg har skuffet meg, og mennesker jeg skulle ønske hadde stilt opp for meg har sviktet. Selv om jeg vet at det ikke er sant og at det er både urettferdig og slemt å tenke slik, så føler jeg meg akkurat nå totalt mislykket og verdiløs! Men i dag klarer jeg bare ikke å nedkjempe de onde og irrasjonelle tankene, og jeg gjør meg selv enda kvalmere ved å velte meg i negativitet og selvmedlidenhet.

Det nærmer seg nå, snart er det to år siden hun gikk ut av tiden. To år siden hun trakk sitt siste pust og hjertet hennes slo sitt siste slag, to år siden vi kjente hennes varme, myke hud for siste gang. Dette ene, monumentale, grusomme faktum, i tillegg til mange mange andre småfrustrasjoner, bekymringer og tilbakeslag som har bygd seg opp i det siste, gjør at jeg nå føler meg midt i en tordensky, der sinnet formørkes, lavtrykket presser livsgleden ut av meg og stadige lynglimt minner meg på alt som ikke er slik jeg ønsker, mens tordenbygene som følger ryster grunnvollene mine, holder meg totalt ute av likevekt, og gjør det skikkelig, skikkelig kjipt å være meg akkurat nå.

Det er snart to år siden barnet mitt døde, og det er noe dritt.

Storebrortanker

2011-04-06T08:57:00.002+02:00

Jeg er så vanvittig, ufattelig heldig å ha en frisk datter og en frisk sønn hos meg, mine lys i livet, mine vakre øyenstener, mine hjerteplastre og største stoltheter, jeg føler meg så heldig som har dem! De begynner å bli store nå, snart elleve og snart ni år, jeg merker at småbarnsfasen ugjenkallelig er forbi. De får til så mye, tar mye mer ansvar, blir så modne, de trenger meg på en helt annen måte nå enn da de var små. Men de trenger meg fortsatt, og de er fortsatt ikke større enn at de forguder mammaen sin, og gir masse, masse kos! Og jeg kan ikke si annet enn at jeg nyter det, tiden går så altfor fort og snart står begge to med bena plantet midt uti puberteten og synes at jeg er dummest i verden. Så jeg koser så mye jeg kan. Og ekstra glad i mammaen sin blir de to luringene mine når det er kveld, og de strekker leggetiden så langt de kan ved å krype inn i mammas armkrok i sofaen og kooose!

Her forleden kveld var det sønnen min på snart ni som hadde kveilet seg opp i fanget mitt for å kose. PC-en står stort sett alltid på hjemme hos oss, og som alltid flimret bilder over skjermen som skjermsparer, alle mulige bilder fra alle mulige situasjoner siden vi først fikk oss digitalkamera for sånn ca åtte år siden, inkludert mange mange bilder av nusse. Plutselig så han på meg og sa "Aldri fød igjen, mamma!". Jeg spurte hva han mente med det, og han fortsatte "Du må aldri kjøpe sånn som var på TV i sted, sånn som hjelper deg med å bli gravid!" Da kom jeg på at det nettopp hadde vært en reklame for Clearblue fertilitetsmonitor på TV. Jeg måtte humre litt for meg selv, men prøvde å holde masken for å vise at jeg tok ham og tankene hans på alvor. "Hvorfor ikke det da?", spurte jeg, selv om jeg visste svaret: "Tenk om babyen ble sånn som nusse..."

Ja tenk om det... Vi fikk jo aldri noe endelig svar på hva som var galt med jenta vår. Og dermed vet vi ikke om det er fare for gjentagelse i et eventuelt nytt svangerskap. Vi er allerede så heldige at vi har to friske og flotte barn, vi begynner å bli ganske gamle både mannen min og jeg, og vi har bestemt oss for at vi ikke skal ha flere barn. Det er ikke det at jeg ikke har inderlig lyst, men alt annet taler igrunn imot. Jeg forsikret derfor sønnen min om at han skulle slippe å få flere småsøsken. Da så han på meg igjen, og ordene hans var så hjerteskjærende triste: "Jeg er ikke storebror mer jeg mamma..." Det gjør meg så vondt at han bærer på slike tanker! Han var bare tre og et halvt år da nusse ble født, men hadde gledet seg sånn til å bli storebror. Og så fikk han aldri oppleve hvordan det egentlig skulle være å være storebror, han fikk aldri lekt og tullet med lillesøsteren sin, aldri vist henne verden, aldri kranglet og sloss, aldri følt seg som en ordentlig storebror.... Jeg prøvde så godt jeg kunne å forsikre ham om at han alltid vil være nusses storebror selv om hun ikke er her mer, hvorpå han sa til meg med oppgitt mine: "Mamma, jeg er storebroren til en krukke med aske!"

Og på mange måter har han jo rett. Alt som er igjen av lillesøsteren hans er en krukke med aske, den står fortsatt på minnekommoden hennes i stua. Vi skal spre asken på havet, vi har bare ikke funnet den riktige anledningen ennå, og han og jeg snakket litt om at i sommer må vi finne en fin dag å gjøre det på. "Men jeg må først få litt av asken i en liten boks som jeg kan spare på, mamma, lov meg det!" avsluttet min kloke, gode gutt. Og det skal han få, han er jo storebror.

Hjerteknuser - moi

2011-04-05T23:20:00.002+02:00

Jeg liker denne sangen av Kaizers Orchestra veldig godt for tiden, denne versjonen av moi er så sart og vakker...

Du og meg e like som et par dråper vann
I hvert fall hvis du tør og spør han
Eg pleier å sette på ei plate som du for meg sang
Heilt til eg sovne i ditt fang

Før såg eg ingenting og det eg såg forsvant
Men nå ser eg alt det som du ser
På min finger har eg ringen din og på ringen står det blankt
At du er min hjerteknuser

Lure på om du finst der ute nå
Sende eg mine tanker kjenne du de då?
Send meg eit hint så skal du få

Sjøl om han forteller lite og minnene e få
Fins ting han aldri kan ta meg i frå
Som då me sprang øve plantasjen eg gjemte meg i strå
Du telte til hundre eg vett at du såg

Lure på om du finnes der ute nå
Sende eg mine tanker kjenner du de då?
Send meg eit hint så skal du få
Eg vanner mine planter og pleie det eg sår
Sekundene tikker, minuttene går
Og det går dager og det går år
Og den som lever, får sjå

Kanskje du ikkje fins lenger kanskje det e håp
Kanskje du ikkje tenker på meg heller
Men eg venter på den dagen at me e ute og går
Du bøyer deg ner og eg står på tå

Lure på om du finnes der ute nå
Send eg mine tanker kjenner du de då
Send meg eit hint så skal du få
Eg vanner mine planter og pleie det eg sår
Sekundene tikker, minuttene går
Og det går dager og det går år
Og den som lever, får sjå

Hun valgte seg april

2011-04-01T18:25:00.000+02:00

Hun valgte seg april, min vakreste, sterkeste, allertapreste lille heltinne, april var måneden da hun og vi kjente at tiden var kommet. Hun hadde lidd nok, kjempet hardere enn jeg noensinne trodde kunne være mulig, stjålet hjertene til mennesker som aldri en gang fikk møtt henne, hun satte spor etter seg over hele landet! Vi hadde gitt alt, hun og vi, prøvd alt, utholdt grusomheter som de fleste heldigvis ikke en gang kan forestille seg, og delt noen få, små, øyeblikks magi som nå er de vakreste, mest dyrebare minnene vi har, men som også er uendelig bittersøte, for de viste oss glimt av hva vi kunne hatt hvis ikke sykdommen hadde rast i hjernen hennes som en elektrisk storm nærmest uten pause. Hun fikk aldri en sjanse.

Det var april da hun gikk ut av tiden. Men sekundene tikker, minuttene går, og det går dager, og det går år. Og nå er det april igjen. Med april kommer uroen, tankene, det nærmer seg. Dag for dag er det enda en dag lenger siden siste gang vi holdt henne, og snart kommer en ny merkedag. Snart er det to år siden døden røvet øyenstenen min, og jeg kjenner at kroppen er på vei inn i nussemodus. Savnet bobler sterkere under overflaten igjen, suget i magen blir større, hjertet tyngre, hun var en hjerteknuser, bokstavelig talt.

Bilder virker sterkere på meg, musikk får en annen mening, lokker fram minner jeg nesten hadde glemt, som jeg trenger å huske. Jeg vil FØLE at jeg var mammaen til denne fantastiske vesle jenta! Og den eneste måte jeg nå kan føle henne på, er gjennom den opprivende fortvilelsen over det vonde livet hun hadde, maktesløsheten i at vi ikke kunne gjøre noe for å hjelpe henne, smerten i at hun ikke er her mer, sorgen over at hun ikke springer frisk og rask blant oss i dag. Tenk at det kan gjøre så vondt å være mamma....

Hun valgte seg april, øyenstenen min, måneden da somren blir til. På den aller første vårdagen reiste hun fra oss, og våren fikk for alltid et vemod ved seg. Hun var den vakreste blant stjerner, den sjeldneste av edelstener, det klareste vann og den mildeste bris. Hun var den fineste vesle skapningen du kan tenke deg, hun var av meg. Og nå er hun borte. For alltid er hun borte. Sekundene tikker, minuttene går, og det går dager, og det går år. Det er april.

Når minner er alt vi har...

Den grusomme døden

2011-03-07T13:12:00.000+01:00

Har akkurat kommet fra jobb etter en lang vakt, kroppen er sliten etter mange timers jobb og lite søvn denne helgen, hodet kjennes fullt av bomull. Jeg burde lagt meg, sovet, men tumler med for mange tanker etter en rystende opplevelse på jobben i gårkveld. Et nytt, brutalt møte med døden, enda en person som burde hatt en lang framtid foran seg skal aldri mer gå en ny dag i møte. En person som var den viktigste i livet til flere mennesker på denne jord, nå må de leve videre med hjerter flerret opp av ubotelig sorg, jo, tiden vil nok lindre, men det er ikke sant at tiden leger alle sår, ikke helt, og jo mer dramatiske omstendighetene rundt et dødsfall er, jo større blir traumet hos de etterlatte.

Vonde minner ble rippet opp, bildene fra hendelsen henger i. Møtet med de som skal leve videre, enda mange flere liv som jeg vet for alltid kommer til å være preget av dødens brutalitet og urettferdighet, hjertet mitt blør. Hvordan skal de komme seg videre? Vil dette tapet knuse dem fullstendig? Det er slett ikke sikkert de kommer til å klare seg så godt som det jeg har gjort, for til tross for at jeg innser at sorgen over min døde datter vil prege meg og følge meg i en eller annen form resten av livet, så har jeg lykkes i å gå videre, jeg føler jeg takler tapet av datteren min relativt bra i hverdagen, og jeg føler at jeg fyller mange roller på en OK måte. Men når jeg opplever slikt vippes jeg fullstendig av pinnen, forsvarsverkene brytes ned og jeg blir bare hun som mistet barnet sitt, min egen sorg blir størst og i går kom tårene frem. Foran kolleger som i bunn og grunn er vilt fremmede personer og ikke kjenner min bakgrunn, vi kjente alle på rystelsen over å ha vært med på en så dramatisk opplevelse, og så spurte en hvordan det gikk med meg...

Det er andre gang på nesten to år at jeg ikke har klart å holde masken. Første gang var på dødsensdagen i fjor, da jeg kom inn på dagtilbudet der datteren vår tilbragte barnehagetiden sin for første gang etter at hun gikk bort, tårene var ikke til å holde tilbake. Heller ikke i går, og jeg strever for å la være å skjemmes. For jeg vil ikke skjemmes, jeg burde sannsynligvis vist mye oftere hvor overveldende det kan være å sørge over tapet av øyenstenen sin. Det er jo ikke slik at jeg går rundt og er på grinern hele tiden, men som jeg skrev om i forrige innlegg så velter den plutselig inn over meg av og til, sorgen. Det er dessverre et implisitt prinsipp i det å leve videre etter et så enormt tap, for sorgen er der, og må få utløp. Ved å gå videre med livet og velge å ikke fokusere på tapet og sorgen det største av tiden, vil det av og til skje at man blir overveldet og slått overende, og man må plaske litt rundt i selvmedlidenhet, vonde minner og tapte drømmer en stund før man igjen kan heve hodet over vannet og fortsette livet.

Jeg kunne valgt å bli i sorgen, tviholde på den, dyrke den, da ville jeg i det minste ikke blitt overrumplet av sorgfølelser, vippet av pinnen, slik som nå. Men hva godt ville det gjort? Det ville ikke bragt nussa mi tilbake, ikke fått mine knuste drømmer til å gå i oppfyllelse, men ødelagt den ene muligheten jeg har til å leve. Jeg har bare dette livet, her og nå. Gårsdagens hendelse på jobb var enda en påminnelse om hvor skjørt livet er og hvor brått, uventet og urettferdig døden kan ramme. Jeg håper de som mistet sin viktigste livsperson i går får hjelp til å komme til denne erkjennelsen når det største sjokket har lagt seg, dersom de ikke klarer det selv.

Sekundene tikker, minuttene går. Alle dagene som kommer og går, det er de som er livet, og vi må ikke glemme å ta vare på det vi har, gjøre det beste vi kan ut av her og nå, for hva morgendagen bringer vet ingen.

Heldigvis.

Det er rart...

2011-02-21T22:18:00.000+01:00

...hvordan det plutselig kan kjennes så sterkt i magen, så lang tid etter. Når jeg går der, og aner fred og ingen fare, med hodet fylt av hverdagstanker, strøtanker, planer, strategier, og så... PANG! Så sitter den der, kloen i magen, kroppen blir urolig, pusten raskere, mer overfladisk, hjertet banker hardere, øynene svir, hodet blir tungt, fylt av sorgtanker.

Som for eksempel i dag, da jeg var ute og så etter olabukser til barna, litt stresset og med tankene på vandring, og fikk forvillet meg inn i småjenteavdelingen på H&M. Et sted jeg vanligvis skygger unna, fordi jeg ikke har noen liten jente å kjøpe klær til lenger.... Men av og til så skjer det da, at jeg plutselig står der, innser hvor jeg befinner meg, og får øynene opp for de små plaggene, rosa, glitrende, søte, tøffe, kjoler, kåper, Hello Kitty. Jeg ser henne for meg, svinsende mellom klesstativene med museflettene dansende, og med klare meninger om hva som er kult. Hvordan jeg sikkert ganske enkelt ville latt henne snurre meg rundt lillefingeren og overtalt meg til å kjøpe både det ene og det andre som vi egentlig ikke skulle ha. En så hverdagslig scene, men likevel en så overveldende påminnelse om drømmen som ble knust, og om framtiden som ble røvet fra jenta mi. Da gjelder det å trekke pusten dypt, komme seg vekk, riste tankene av seg. Men kloen i magen sitter i, lenge...

Jeg treffer av og til en dame i korridorene på jobb, av og til har vi litt med hverandre å gjøre i jobbsammenheng. En mamma. Datteren hennes døde for 19 år siden, hun var 16, søt, snill og populær. Syklet over et fotgjengerfelt, hadde sykkelhjelm på, men det hjalp ikke, hun ble meid ned av en bil, skadene hun fikk var for store, livet sto ikke til å redde. Vi var ikke venner, men jeg gikk i parallellklassen til denne jenta, i 3,5 år, vi hadde nettopp begynt på videregående da det skjedde. Det gjorde voldsomt inntrykk på oss alle da hun ble revet vekk, vi trodde vi var usårlige! Jeg møter moren hennes på jobben av og til, da ser jeg henne i øynene, smiler, hilser, og tenker. Hun har også mistet. Hvordan er det for henne å se meg? Husker hun at jeg gikk i parallellklassen til datteren hennes? Jeg er jo så gammel nå som datteren hennes ville vært om hun hadde fått leve. Blir hun minnet om hva som kunne vært, skulle vært? Hva tenker hun? Lurer hun på hvordan datteren ville sett ut? Hva slags utdannelse, jobb hun ville hatt? Om hun ville vært gift? Om hun ville vært lykkelig? Tenker hun på barnebarna hun skulle hatt? Synes hun fortsatt det er vanskelig å se en kvinne på min alder, så mange år etter? Vil hun egentlig helst komme seg unna fortest mulig, slippe å få rippet opp i vonde minner, tapte drømmer? Vet hun at jeg også har mistet, savner, grubler?

Hvordan er det for andre som ser meg, og vet? Tenker de først og fremst at der kommer hun som mistet barnet sitt? Vil jeg ha det stempelet? Likevel vil jeg jo ikke at folk skal glemme. For jeg mistet så uendelig mye, det er en så stor del av meg, jeg er så stolt av jenta mi, og bare så lenge hun huskes av andre lever minnet hennes videre, minnet om hvor vakker, sterk og tapper hun var. Jeg vil at hun skal bli husket av mange. Lenge.

Jeg har ikke glemt jenta fra parallellklassen som ble kjørt ihjel da hun var 16. Eller bestevenninnen hennes som senere tapte kampen mot kreft. Eller han fra samme klasse som døde brått av hjertestans og etterlot seg kone og to små barn. Jeg har ikke glemt han fra klassen min som omkom i en helikopterstyrt kun kort tid etter at han hadde mistet faren sin og idet han var i ferd med å flytte inn i sitt nye hus ved siden av morens, eller han fra min klasse som syntes livet ble for vanskelig å leve og hang seg i garasjen, moren hans jobber med mine barn på SFO og når vi møtes merker jeg at hun tenker det samme som jeg, vi har begge mistet. Jeg har ikke glemt. Jeg er sikker på at foreldrene til disse skolekameratene mine ikke vil at vi skal glemme. Jeg vil ikke glemme min nusse. Og da blir det nødvendigvis slik at sorgen fra tid til annen vil skylle over meg, også når jeg minst venter det. Jeg kan jo ikke klare å unngå steder og situasjoner som vil minne meg om henne resten av livet.

Lærepenge og tilværelsens iboende jævelskap

2011-02-13T13:58:00.000+01:00

Så var nusses fødselsdag overstått for denne gangen, og jeg må si jeg fikk meg en virkelig lærepenge. Det å grue seg til merkedagen var denne gangen ikke verre enn å leve selve dagen, for denne dagen ble den tyngste jeg har hatt på veldig veldig lenge, og på jobb hadde jeg ihvertfall ikke noe å gjøre. Orket ikke forholde meg til kolleger, skulket morgenmøtet og spiste lunsj alene. Sorgklumpen kvernet vondt og voldsomt rundt i magen, hjertet banket heftig og tårene lå på lur rett under overflaten og jeg klarte overhodet ikke å konsentrere meg. Jeg hadde planlagt å avslutte tidlig, men maktet ikke være effektiv, brukte laaang tid på dagens oppgaver, og noe måtte jeg bare utsette, det ble ikke mitt beste dags arbeid denne dagen, for å si det sånn! Om ikke annet fikk jeg bekreftet at det var helt riktig å be om ferie på dødsensdagen, har forresten ikke hørt fra sjefen ennå, men det blåser jeg forsåvidt i, uansett om jeg får ferie eller ikke går jeg bare ikke på jobb den dagen!

Jeg hadde forbannet meg på at jeg skulle trene på treningsrommet på jobb etter arbeidsdagens slutt, og det gjorde jeg, hvilket betød at jeg kom sent hjem til familien. Men som jeg hadde sett for meg hjalp det å bli fysisk sliten, og da jeg kom hjem føltes ting heldigvis lettere. Hjemme tente vi lys for nusse og bare flatet ut på sofaen, med film og godteri og kake med 5 rosa lys... Da jeg omsider var blitt trøtt nok til å kunne få sove, la jeg meg og kjente at jeg var utrolig glad for at den vonde dagen var over, og så fram til en helt ordinær frilørdag...

Men hva skjedde? Nok en gang ble jeg rammet av tilværelsens iboende jævelskap, som har en tendens til å stikke kjepper i hjulene i livet mitt når det minst passer. Jeg våknet med omgangssyke. Hvorfor? Hvorfor meg? Kunne jeg ikke fått omgangssyke PÅ nusses fødselsdag i stedet da, sånn som i fjor, så hadde alt det kjipe blitt samlet på en dag? Nei, da, på frilørdagen min, mens vinterlandskapet lå badet i gnistrende sol og skiløypene ropte høyt, måtte jeg ligge strøken i et mørkt og stille rom og røre meg minst mulig mens det veltet seg i innvollene mine. Vræææææææl!!!!!!!!!!!!!! Godt jeg ikke tror på skjebne og overtro og sånt, ellers ville jeg nok lurt på om det er noe jeg har gjort galt, for å fortjene så mye dritt, jeg føler at jeg virkelig har hatt det over gjennomsnittet mye kjipt i livet mitt sammenlignet med hvilken som helst annen nordmann på min alder.

Formen i dag er absolutt bedre enn i går, men det blir ingen skitur i det nydelige vinterværet i dag heller, for å si det sånn. Satser på like fint vær og enda bedre form i morgen, for da har jeg fri fra jobb, og da VIL jeg gå på ski. Skjønt livet hittil burde vel ha lært meg at lynet kan slå ned når som helst, og at det ofte kan være dumt å glede seg på forskudd. Så jeg får vel se da, i morgen, det er vel best å ikke legge for store planer.

Nusses 5-årsdag i dag

2011-02-11T07:13:00.147+01:00

Så var den her da, 5-årsdagen.
Tenk at det har gått 5 år siden den iskalde lørdagsmorgenen da nusse kom til verden i ekspressfart!

I etterkant har jeg jo skjønt at det var fordi hun var syk at det var så lett å føde henne. Hypotonien, den manglende muskelkraften i kroppen hennes, gjorde at hun nærmest bare gled ut, enda så intenst smertefull en fødsel er så følte jeg meg nesten ikke sliten etterpå, for den var så kort. Babyen som kom ut, den underskjønne, perfekte, aller mykeste lille jenta, var ikke sterk, vital og frisk. I stedet var hun så syk, så syk, at livet til slutt ble for tøft å leve, enda så tappert og hardt hun kjempet, en kamp som var så uendelig mye lengre, tøffere og mer smertefull enn fødselen!

Og derfor markerer vi 5-årsdag uten bursdagsbarn i dag, finnes det noe tristere?

Jeg har jo gått og gruet meg lenge, med en gnagende klump i magen, og tumlet med alle disse tankene om hvis, dersom, kanskje, hvis bare, kunne ha vært, skulle ha vært, ville ha vært. Totalt fruktesløse, vonde tanker, som det er helt umulig å la være å tenke. Det er jo så sterke drømmer, ønsker og forventninger involvert i det å sette et barn til verden!

Jeg vil påstå at det å lage barn, er den ultimate egoisme. Det lille vesenet som fødes har jo overhodet ikke bedt om å få bli til! Det er for det første prisgitt den nådeløse tilfeldigheten det genetiske lotteriet er, med så mange gener som skal til for å skape et menneske, og så mye som kan gå galt, så er det virkelig forunderlig at det går bra så mange ganger som det gjør! For det andre er det nye barnet, gitt at det kommer seg levende og uskadd fra det traumet det er å bli født, prisgitt at foreldrene er kapable og villige til å ta seg skikkelig av det. Det tragiske er at altfor mange barn, også i Norge, blir født til forhold som ikke er tilfredsstillende for at de skal få en god oppvekst og full mulighet til å utvikle det potensialet som bor i dem, og jeg kan ikke nekte for at jeg mang en gang har rast over hvor urettferdig naturen og verden er. Hvorfor fikk ikke min nusse bli født frisk? Hvorfor var det akkurat hun som måtte tape det genetiske lotteriet? Hvorfor blir friske barn født på løpende bånd av foreldre som ikke evner, har mulighet eller vil ta skikkelig vare på dem?

Misforstå meg ikke, det er jo ikke slik at jeg ønsker at et annet barn skulle bli rammet av nusses ulykke i stedet for henne. Eller at jeg ønsker at noen andre foreldre, uansett ressurser, skulle fått et sykt barn i stedet for oss. Et liv som nusses unner jeg ingen, verken barn eller forelder. Men det føles likevel så vondt å få et barn som var så sykt og plaget, at det er vanskelig å ikke synes at det er fryktelig, fryktelig urettferdig.

Det er 5-årsdag hos oss i dag, og det blir en vanskelig dag. Heldigvis er erfaringen at det å gå og grue seg til en slik merkedag er verre enn å leve selve dagen, håper det samme gjelder for i dag. Nusse er alltid med meg i tankene, men ekstra mye, og på en annerledes måte når det dreier seg om merkedager. I dag er det hennes dag, og den brutale virkeligheten er at vi ikke har henne hos oss denne dagen. Vi som måtte leve videre uten henne, det er vår oppgave å holde minnet om henne levende, som den utrolig sterke, tapre lille kjempen hun var. Hun hadde ikke bedt om å bli satt til verden den gangen for 5 år siden. På 5-årsdagen føler jeg at jeg skylder hennes minne å markere at det er hennes dag ikke bare i tanke, men også i handling. Derfor blir det kake med 5 lys i kveld, lystenning og friske blomster på minnekisten, og familietid med refleksjon og ettertanke. For nusse!

Hvil i fred, min vakreste skatt.

Min kjærlighet til deg er en flamme i mitt hjerte

som vil brenne så lenge jeg lever.

I ærbødighet,

mamma

Merkedager og jobb

2011-02-07T10:35:00.000+01:00

Etterhvert som de nærmer seg igjen, merkedagene, er det mange av de samme tankene som melder seg som jeg tumlet med i fjor på denne tiden.
For omtrent akkurat et år siden skrev jeg en bloggpost om å være hjemme fra jobb på merkedagene eller ikke, og jeg kjenner at jeg kunne postet det samme innlegget igjen nå.

I fjor ble det slik at jeg var hjemme fra jobb begge dagene. På fødselsdagen hadde jeg virkelig tenkt å gå på jobb, men våknet opp med en heftig omgangssyke, og dermed hadde jeg intet annet valg enn å bli hjemme. Men da jeg lå der i sengen og prøvde å røre meg minst mulig på grunn av kvalme og magekramper, men av og til måtte kreke meg opp for å kaste opp eller gå på do, så skulle jeg virkelig ønske at jeg var på jobb i stedet. For det ble ensomt og vondt å ligge der, og i tillegg til sykdommen plages av alle tankene om det som skulle vært, kunne vært, ville vært og hadde vært. Det hadde kanskje føltes annerledes hvis jeg hadde vært frisk? På ett års-dødsensdagen (som storesøsknene kaller det) i fjor tok jeg ut en feriedag, mannen var også hjemme fra jobb, og vi hentet ungene tidlig på skolen og dro på utflukt, hadde en skikkelig familiedag som faktisk ble veldig hyggelig og fin, utover dagen ble været til og med nesten like nydelig som året før...

Så har det gått et år da, tiden har formerlig rast avgårde, og spørsmålet melder seg på nytt, bli hjemme eller ikke? Altså, jeg har virkelig ikke vært mye borte fra jobb på grunn av nusse. Av ulike, kompliserte årsaker som jeg ikke skal gå inn på her, begynte jeg i ny jobb allerede mindre enn 4 uker etter at hun døde, i en jobb med mye menneskekontakt som krever 100% konsentrasjon. Det var beinhardt å fokusere i starten, men likevel godt å slippe å gå hjemme å gruble, og alt i alt har det gått ganske bra. I løpet av de første 11 månedene hadde jeg kun en dags fravær på grunn av henne, jeg fikk permisjon med lønn i forbindelse med at vi var til genetisk veiledning. Jeg jobbet til og med julaften ettermiddag/kveld/natt det første året, det var grusomt å være borte fra familien på den første store høytidsdagen etter at hun døde, men det gikk, det også. På fødselsdagen hennes i fjor var jeg altså hjemme på grunn av omgangssyke, og så var det den feriedagen på dødsensdagen. I fjor våres tok jeg i tillegg 2 feriedager for å delta på etterlattekurs på Frambu senter for sjeldne funksjonshemminger, men det er det! Så arbeidsgiver kan virkelig ikke si at jeg har vært til mye bry i forhold til det at de ansatte en som nettopp hadde mistet et barn! Jeg er dessuten knapt borte fra jobb på grunn av egen sykdom, og kan telle på en hånd hvor mange dager jeg har vært hjemme med sykt barn siden jeg begynte i jobben.

I hverdagene går det jo stort sett veldig bra med meg, jeg preges ikke av sorg selv om jeg har nusse med meg i tankene og hun befinner seg der i bakhodet et sted. Men det er rart med merkedager, når de begynner å nærme seg så kverner tankene mer, hun blir mer tilstede, føles sterkere, sorgklumpen i magen rører mer på seg. Hverdagen min er hektisk og travel, og ofte føler jeg på at jeg ikke har nok tid til å minnes, til ettertanke og refleksjon, til henne, derfor tenker jeg på å gi meg selv litt tid til akkurat det på merkedagene hennes. Men er det greit å ta en feriedag på dødsensdagen i år også? Hvor lenge er det i så fall greit? Burde jeg nå etter to år ha kommet over det med å grue meg til merkedager, og ikke la det faktum at det er 2 år siden datteren min døde forstyrre konsentrasjonen min, men ta meg sammen, gå på jobb og gjøre jobben min?

Som sagt dro vi på familieutflukt på dødsensdagen i fjor. Den dagen hun døde fra oss dro vi også på tur, hun døde tidlig på morgenen, på årets første skikkelige vårdag, fuglene kvitret utenfor vinduene da hun trakk sitt siste pust og solen rant blodrød i horisonten... Det ble en nydelig, mild og strålende vårdag, og etter at begravelsesbyrået hadde vært og hentet henne på formiddagen orket vi ikke sitte inne, hjemme, vi dro på tur og var ute i det vakre været, klatret på og utforsket en spennende festning som ligger et stykke unna oss og fant en slags sjelero midt i det grusomme, hjerteskjærende, absurde at jenta vår hadde dødd fra oss bare timer tidligere. Og i år har ungene en klar forventning om at vi skal gjøre det samme. Så jeg har akkurat bedt sjefen om en feriedag den dagen, håper det går i orden.

Det er det som føles riktig i år. På fødselsdagen kommer jeg til å gå på jobb, men det er en fredag, og vi har lagt noen små planer for hvordan vi skal markere dagen på ettermiddagen og kvelden. Kryss fingrene for oppholdsvær!

Jeg vet allerede nå at nøyaktig de samme tankene vil melde seg på samme tid neste år. Og at jeg vil måtte ta stilling til akkurat det samme spørsmålet til neste år, og året etter der, og etter der, bli hjemme eller ikke. Til året vil vel forsåvidt fødselsdagen falle på en lørdag og dødsensdagen på en søndag, men jeg jobber turnus, og jeg vet ikke nå om jeg garantert har fri. Så det blir vel en lignende bloggpost til året også.

Jeg så datteren min dø!

2011-02-01T23:09:00.001+01:00

Tiden flyr så fort! Det blir altfor sjelden tid til å sette seg ned og tenke, og skrive.
Nå har det allerede blitt februar, en av nusses måneder, og selv om det er noen dager igjen til hennes dag, kjennes det allerede litt i magen.
Dette er måneden da hun skulle blitt 5 år, hun ville virkelig begynt å bli stor jente! Stor nok til å ha ordentlig bursdagsselskap med venner fra barnehagen, kanskje allerede for stor for rosa prinsessebursdag, kanskje hun ville hatt utebursdag, med aking i mørket, hodelykter, varm kakao og pølser på grillen!?

Kanskje. Hvis. Hvis bare! Det er så mange "kanskje" og "kunne ha vært" i tankene hos en mamma til et barn som ikke får vokse opp. Så mange brustne drømmer, som det er så vanskelig å gi slipp på.
Drømmer som i mitt tilfelle allerede ble knust lenge før jenta mi faktisk døde.

Ting ble så totalt annerledes enn jeg noensinne kunne forestilt meg, og hvis hun ikke hadde dødd fra meg, ville det jo ikke blitt noen akebursdag. Det ville sannsynligvis ikke blitt en hyggelig dag i det hele tatt, med et bursdagsbarn som ikke ville forstått noe av at det var hennes dag, ikke skjønt at hun egentlig skulle hatt barneselskap og frydet seg over gaver, kaker og oppmerksomhet, hun ville mest sannsynlig ikke engang hatt en god dag etter hennes målestokk, for de dårlige dagene var så uendelig mange fler enn de gode, og de gode var egentlig ikke så mye å skryte av, de heller. I hennes liv var det bare øyeblikk, korte stunder som var gode. Minner som jeg prøver å tviholde på, men som jeg kjenner glipper for meg, og det smerter meg.

I stedet for å huske lydene, luktene, følelsen av de gode stundene, er det dessverre de vonde stundene som nå står klarest for meg, det var knyttet så voldsomme psykiske påkjenninger til disse stundene at de har brent seg inn i hukommelsen, og fortsatt føles ganske nær. Av og til er det noe som trigger, bringer fram et slikt vondt minne, og jeg blir nesten slått i bakken, kjenner hjertet banker hardt og tårer presser på som jeg burde ha grått. Som tidligere i dag, da dødsøyeblikket plutselig tvang seg fram fra hukommelsen, jeg kan enda nesten fornemme følelsen av den glohete, men å så myke huden hennes, lyden av pusten hennes, hjerteslagene som raste avgårde, før de plutselig ikke var mer. Jeg så min egen datter dø! Jeg husker timene etterpå, vonde syn fra da jeg stelte henne for siste gang, hvordan vi la henne til sengs og det først nesten så ut som hun bare sov. Hvordan søsknene så keitet og hjerteskjærende virret mellom stua og soverommet, holdt hånden hennes, strøk kinnet hennes, gikk til og fra, til og fra. Storesøster som ikke kunne slutte å gråte, storebror som bare var blek og stille. Bloddråpen som etterhvert rant ut av nesen, dødsstivheten... Likbilen som kom opp i gården, den lille hvite kista som ble satt i sengen vår, hvordan vi la henne oppi, så stiv hun var, kistelokket som ble lukket igjen, tårene i øynene på begravelsesagentene. Kista laget et lite hull i lakenet, jeg sydde det med en gang, men bruker helst ikke det lakenet nå, for i stingene er det så vonde minner... Mitt eget kjøtt og blod, min egen aller sterkeste, tapreste, vakreste, mykeste forlot huset vårt for siste gang, voksblek og kald i ei lita hvit kiste, båret ut av to fremmede, kjørt vekk i en likbil...

Dette og andre voldsomme øyeblikk i livet hennes sitter så altfor godt fast i minnet, og det er så trist at ikke de gode minnene er sterkest, det er jo de jeg vil huske, det er i de minnene jeg vil føle meg nær henne. Men det er i de vonde, mest voldsomme minnene jeg fremdeles nesten fysisk kan føle hvordan hun var, og enda så smertefullt det er, så vil jeg jo innerst inne ikke glemme, hvordan hun føltes, min mest dyrebare hjerteskatt.

Det er februar, og snart skulle hun fylt 5 år. Det venter noen vanskelige dager nå. Dagene fram mot slike merkedager er alltid verst, tanken på hvordan ting kunne vært, skulle vært, ville vært, gå og grue seg, bli innelukket, hissig, tverr, trist. I fjor lå jeg strøken med omgangssyke på dagen hennes, så det ble ingen ordentlig markering av dagen, og det var så trist. I år håper jeg at jeg får være frisk, så jeg først kan trene til jeg nesten kaster opp, får tømt hodet og blir skikkelig sliten, og at vi så kan spise kake med 5 lys, for vårt elskede bursdagsbarn som hviler i fred. Men mest av alt skulle jeg ønske vi skulle ha akebursdag...

Bildet er tatt ca 2,5 måneder før hun døde.
Hun hadde akkurat vært alvorlig syk og var veldig sliten, og sovnet inntil meg på fanget mitt, noe hun nesten aldri gjorde, et godvondt minne...

Tanker om døden

2011-01-14T00:37:00.002+01:00

Jeg har nylig hatt en samtale om døden med en som står meg nær. Vedkommende har følt døden på kroppen like mye som jeg har gjort i forbindelse med at jeg mistet datteren min, og det er en person som alltid har hatt et nøkternt forhold til død, akseptert døden som noe endelig, og som en uunngåelig slutt på livet, og tenkt at for gamle mennesker som dør mette av dage så er ikke døden grusom eller urettferdig, kanskje vemodig, men naturlig og i mange tilfeller nærmest velkommen for den som omsider slipper fri fra lidelse og strev. Slik var det jo med nussejenta mi også, på en måte var det godt at hun fikk slippe fri fra plager og lidelser, det grusomme med hennes skjebne var at hun ikke fikk bli født frisk og ha et godt liv.

Men denne personen, som altså deler mitt syn på at det var godt at nussejenta mi fikk fred, alle hadde gjort alt de kunne for at hun skulle ha det så godt som mulig og likevel levde hun store lidelser hver dag, det var bare døden som kunne gi henne fri og slik sett var det godt at hun fikk slippe, denne personen hadde plutselig begynt å føle dødsangst. Sånn helt ut av det blå, ikke utløst av noe spesielt. Redsel for det å dø, redsel for å bli ingenting, overgangen fra livet – til ingenting. For jeg mener, og denne personen mener, at det ikke kan finnes noe liv etter døden, i døden opphører man å eksistere, det er ikke mulig for sjelen å leve videre i noen slags ”himmel” eller reinkarnasjon. I den grad man lever videre etter døden, så er det gjennom sporene man har satt etter seg i sinnene og hjertene til de som lever videre. Noen har vært offentlige personer, gjort store ting, gode ting, eller grusomme ting, men markert seg slik at de blir husket av mange. Noen dør helt alene, jeg husker jeg ble veldig beveget av denne uendelig triste og meget gode reportasjen i Dagbladet om ”Den usynlige” De fleste blir vel først og fremst blir husket av sine nære og kjære, og for meg er det dét som betyr noe. At når jeg dør, så skal mine nære og kjære huske meg med glede, kjærlighet, og varme.

Men denne samtalen fikk meg til å tenke. Er jeg redd for døden? Jeg har ikke trodd det. Jeg er jo overhodet ikke en religiøs person, og har i voksen alder aldri tvilt på at døden er endelig.
Jeg husker jeg syntes det føltes så godt, da nusse var som sykest, at jeg følte meg så trygg på mitt eget livssyn, mitt eget verdisyn. Jeg følte meg aldri usikker på om jeg hadde valgt galt da jeg ikke døpte henne, følte aldri trang til å gjennomføre noen hastedåp i kritiske situasjoner da vi ikke visste om hun ville overleve, ingen liten forrædersk tanke om at det kanskje finnes et liv etter døden likevel, en skjærsild, en himmel, et helvete. Likeledes følte jeg meg fullstendig trygg på at en humanistisk minneseremoni var det rette da hun faktisk døde, og vi måtte markere et siste farvel med henne. Uten fnugg av religiøse innslag eller religiøse former laget vi en vakker og verdig minneseremoni (jeg nekter å kalle det bisettelse eller begravelse, barna mine kaller det bedrøvelse) til ære for vår fantastiske, vakre, tapre, sterke prinsesse som fikk så altfor vanskelige forutsetninger i livet, så altfor mye lidelse og smerte, og så altfor lite glede. Av samme grunn har vi også valgt askespredning fremfor en grav på en kirkegård for nussejenta vår, gjennom å spre asken hennes på havet er hun overalt, og minnene om henne lever i hjertene våre, vi er ikke avhengig av en fysisk grav for å minnes henne eller føle oss nær henne.

Døden røvet øyenstenen min, men samtidig ga den henne fred, og derfor har jeg ikke vært sint og bitter for at hun døde, fortvilelsen og sorgen jeg bærer og som jeg aldri kan bli fri fra, dreier seg om at hun ikke fikk bli født frisk, og aldri fikk sjanse til å leve et godt liv. Det verste med hennes død, var å vente på at den skulle komme, ikke vite hvor lang tid det ville ta, om hun ville lide, merke noe, hvordan det ville skje, fredelig, eller voldsomt, brått, eller gradvis. Å vente på, skjønne, se på at barnet sitt er i ferd med å dø, det må være noe av det mest absurde et menneske kan være med på, det var de verste timene i mitt liv! Når alt var over, var jeg selvfølgelig knust. Men samtidig uendelig lettet. Jeg følte denne lettelsen helt fysisk, som om en uendelig tung bør ble løftet av skuldrene mine, aldri mer skulle min elskede skatt ha det vondt. I stedet flyttet den inn i magen min, som sorgen over alt det vonde som hadde vært, drømmene som brast og alt som aldri fikk bli, og der er den ennå, mer eller mindre tilstede.

Jeg har også en jobb hvor jeg ser mange mennesker dø. Av og til skjer det brått, voldsomt, uventet, ofte forventet, fredelig. I de aller fleste tilfellene virker det ikke som om den døende lider, når døden virkelig nærmer seg er de fleste ikke lenger ved bevissthet. Og ofte kommer døden som en befrielse. Selvfølgelig finnes det tusen måter å dø på som må være fryktelige, grusomme, å drukne, brenne inne, bli kvalt, det å merke at man er i en situasjon hvor man kommer til å dø, og forstå at man ikke kan gjøre noe for å komme seg ut av situasjonen. Likeledes må det være uendelig vondt å få en dødelig diagnose, som langsomt skrider frem, slik at man har god tid til å merke at helsen svikter og tenke på hvordan alt vil ende, hvordan verden ubarmhjertig vil fortsette også etter at man selv har gått ut av tiden, tanken på alt man kanskje ville opplevd eller gjort, mennesker man ønsker å følge, som man skjønner at man ikke får vært med på fordi døden venter. Men en slik ventetid kan man også velge å fylle med en del av de tingene man føler er viktig å få gjort, opplevelser, samvær med nære og kjære, viktige samtaler, avskjeder. Jeg har alltid tenkt at døden, når den først inntreffer, i bunn og grunn er verst for de som skal leve videre. Den som dør er ikke mer. Det er de som lever videre som bærer på minnene, savnet, sorgen.

Samtalen om døden, tankene den brakte med seg, gjør at jeg kjenner litt på den vonde sorgklumpen i magen, for det er noe uendelig trist ved forgjengeligheten i livet. Vår tid her på jorden er så kort, og det beste vi kan håpe på er å få ha det fint mens vi er her, gode mennesker å dele livet med, og etterkommere som kan føre videre noe av det som er viktig for oss.

”En håndfull sekunder av evigheten, har livet gitt oss til å tenne stjerner, lage varme, skape bilder. En håndfull sekunder til å sette spor i et hjerte…”

Jeg vet rett og slett ikke om jeg er redd for døden. Jeg er redd for å miste de som står meg nær, før de har fått leve et langt og rikt liv, redd for å måtte leve videre med enda mer savn og sorg over meningsløs død. Jeg er nok redd for at min egen død skal bli voldsom, lang eller vond. Jeg er jo som kjent en skikkelig kontrollfrik, og derfor er jeg redd for usikkerheten knyttet til dødsprosessen, dødsøyeblikket. Men selve døden, det å være død, er jeg ikke redd for. Da er jeg ikke mer.

Ikke mye er sikkert her i livet, men det er sikkert at alle kommer til å dø, og det er sikkert at vi har livet her og nå. Derfor må det aller viktigste her i verden være å leve livet mens vi vet at vi har det, hva morgendagen bringer kan ingen vite, og vi bør leve slik at de som skal minnes oss når vi er borte, minnes oss med glede, varme og kjærlighet, så vi kan hvile i fred.

På årets siste dag

2010-12-31T22:26:00.000+01:00

Det er bare minutter igjen av 2010, og rakettene smeller allerede rundt husveggene.
På årets siste dag vil jeg takke alle som følger bloggen, og spesielt de som legger igjen noen ord av og til!
Jeg vil også sende alle ønsker om et løfterikt nytt år, med håp, framgang, gode stunder med nære og kjære, fred, stabilitet, trygghet, og at hver især får oppleve lykke og glede, side om side med de mindre bra tingene som livet har en tendens til å føre med seg.

Noen av oss lever med savn og sorg, og til dem vil jeg sende ekstra varme klemmer og gode tanker.
Noen går for første gang inn i et nytt år uten en av sine nærmeste, og det føles vondt å skulle forlate det som har vært og fortsette på et nytt kapittel i livet uten den man har mistet.

For noen av oss innebærer morgendagen starten på enda et år lenger unna den siste stunden vi delte med de vi savner, de siste fysiske minnene, luktene, lydene, følelsen av huden, håret, den varme pusten, er enda lenger unna, og blir svakere og svakere, vanskeligere å holde fast på, og det er også vondt, for fysiske minner er så sterke, men så vanskelige å holde fast på.

Klærne til nusse lukter ikke nusse lenger. Jeg har vanskeligere for å erindre følelsen av hvor usannsynlig myk huden hennes føltes, varmen fra kroppen hennes, pusten hennes, vanskeligere for å høre for meg lydene hun lagde. Men også skrikene. Brekningene. Den stive kroppen når hun ikke hadde det bra. Den stressede pusten når hun ikke fant roen. Ikke alt er like vondt å glemme...

Til de som savner noen og har det vondt, jeg håper tiden gjør savnet lettere å bære og at minnene i hjertet gjør det mulig å komme videre med livet.
Til de som har sine kjære langt borte sender jeg en ekstra varm tanke og klem, på noen måter må det være vanskeligere å savne noen som lever men som forskjellige omstendigheter gjør at man ikke får vært sammen med, enn å savne noen som er død, og som man vet man aldri kan få sett igjen.
En ekstra klem også til dem som ikke blir satt pris på av sine nærmeste slik de fortjener.
Alle de som føler at de har det bra og er på en god plass i livet, om de har mistet noen eller ikke, jeg er veldig glad på deres vegne, og håper lykken følger med dere inn i det nye året!

Nå skal jeg ønske det nye året velkommen!

Med ønske om en fredfylt jul

2010-12-23T09:57:00.001+01:00

Sarah McLachlan - Wintersong

The lake is frozen over
the trees are white with snow
And all around
reminders of you
are everywhere I go

It's late and morning's in no hurry
but sleep won't set me free
I lie awake and try to recall
how your body felt beside me
when silence gets too hard to handle
and the night too long

And this is how I see you
in the snow on Christmas morning
Love and happiness surround you
as you throw your arms up to the sky
I keep this moment by and by

Oh I miss you now, my love
Merry Christmas, merry Christmas,
merry Christmas, my love

Sense of joy fills the air
and I daydream and I stare
up at the tree and I see
your star up there

And this is how I see you
in the snow on Christmas morning
Love and happiness surround you
as you throw your arms up to the sky
I keep this moment by and by

Tusen takk til besteste vennen min for denne sangen, nydelig tekst...
Deler den her på bloggen, dedikert til alle som må feire jul uten en av sine kjære.
Tross at det mangler en ønsker jeg at alle som har mistet noen først og fremst får mange hyggelige stunder i julen, selv om det usynlige tomrommet rundt festbordet og blant gavene er en taus men sår påminner om en drøm som ikke fikk bli, og savn og juleglede for alltid vil gå hånd i hånd.

Tristheten som ligger på lur

2010-12-11T23:43:00.003+01:00

Når jeg tenker på alt jeg opplevde med nussejenta mi, både mens hun levde, og det at hun døde fra meg, føler jeg at det må være rimelig å si at bagasjen jeg bærer med meg videre i livet og hverdagen er tyngre enn veldig mange andres. Men til tross for det er det jo ikke sånn at jeg går rundt og er trist hele tiden. Jeg kastet meg ut i hverdagsliv og jobb kort tid etter at hun døde, og etterhvert som tiden har gått, merker jeg at tristheten preger hverdagen i mye mindre grad nå enn den gjorde i starten. Det er ikke det at jeg ikke tenker på henne om dagene, for det gjør jeg, mange mange ganger hver eneste dag. Men for det meste er det et slags resignert vemod jeg føler når jeg tenker på henne, som en naturlig del av grunnstemningen i den personen jeg nå er, mens hverdagslivet går sin gang og jeg for det meste føler at jeg har det ganske bra.

Men selv om jeg altså ofte ikke merker det i hverdagen så ligger den på lur der rett under overflaten, tristheten over det som var og alt som ikke ble. Det er særlig i situasjoner hvor jeg uventet blir minnet om min aller største hjertesorg, at jeg ikke er utøvende mamma til tre vakre og friske barn, at forsvarsverkene brister og denne tristheten veller fram. Som for eksempel når jeg plutselig ser ei jente på den alderen hun skulle vært, som minner meg om henne og noe vi skulle gjort sammen. Eller som på julebordet sist helg, da to av kollegene mine kastet seg ut i en bedugget og høylytt samtale om hvor travelt livet som trebarnsforeldre er, hvordan de følte at de nå hadde gjort sitt for befolkningsveksten, og at "baksetet er fullt og familien er komplett".

Jeg kan ikke hjelpe for det. Jeg kjenner tristheten som en tung, kald sten i magen i slike situasjoner. Hvis alt hadde gått slik jeg hadde ønsket og drømt, skulle jeg også deltatt med liv og lyst i en slik samtale, og sikkert beklaget meg like mye over tidsklemma. Men nå skulle jeg gitt hva som helst for å måtte finne og pakke inn 72 adventskalendergaver i stedet for 48. Eller stresset for å få henne også til å sitte fint sammen med storesøsknene og posere for årets julekortbilde, i stedet for at søsknene må sitte og holde et fotografi av henne for at hun også skal få være med. For familien min blir aldri komplett. I stedet har jeg et sår i hjertet som med ujevne mellomrom vil bli slått opp og aldri helt vil gro, og et tomrom i livet hvor ekkoet av sorg for alltid vil runge mer eller mindre hørbart gjennom hverdaglsarmen.

Men jeg viser det ikke. Sorgen i hjertet får ingen se.

Jeg lurer på om følelsene vil bli svakere, mildere etterhvert. Hvor mye som etterhvert må til før tristheten bryter gjennom. Mange år fra nå, hvordan vil sorgen føles da? Jeg tenker på et kinesisk visdomsord noen sendte meg en gang:

"Sorg er som en trekant som dreier rundt i hjertet

med spisser som risper. Det gjør vondt, forferdelig vondt

til trekantens spisser er avslitt og det bare

er en kule igjen, som glir rundt uten smerte.

Sorg er en prosess som tar tid, men den tar slutt.

Hvor lang prosessen er beror på hva vi har mistet,

hvilke ressurser vi selv har, og hvilken støtte

vi mottar fra omgivelsene våre.

Men når gleden over det du har hatt,

overskygger savnet av det du har mistet, når du vet

at du aldri ville ha unnvært det du har tapt,

selv om du var klar over at du en gang

kanskje måtte gi slipp på det, da er trekantens spisser

avslitt og kulen blir en skatt i ditt hjerte."

Vil jeg noen gang komme så langt? Vil jeg kjenne glede som overskygger savnet, føle at jeg aldri ville unnvært det jeg har tapt, når det jeg hadde var så forferdelig trist og vondt? Kan sorgprosessen virkelig ta slutt? Jeg tror ikke det. Jeg kan ikke se for meg at sorgen vil forsvinne, den vil kanskje endre form, bli mildere, men en mamma kan aldri glemme. En mamma kan aldri glemme at hun har et barn for lite. Selv mange, mange år fra nå, vil jeg nok fortsatt av og til kjenne på tristheten, den lurer der under overflaten og jeg ser ikke for meg at den noen gang vil forsvinne helt, jeg tror ikke trekanten i hjertet mitt noen gang vil bli helt rund.

Jeg har det bedre nå

2010-11-05T14:52:00.000+01:00

Jeg kan ikke si annet enn at jeg har det bedre nå, enn da nusse levde.

Jeg har det bedre, og selv om det gjør vondt å erkjenne det, så er det sant. Alt er så enkelt nå!

Ingen spesielle hensyn må tas, det meste kan gjøres på strak arm, og hele familien kan være med.

Jeg har ikke lenger det konstante, blytunge ansvaret for et plaget og hjelpeløst lite vesen hvilende på skuldrene mine, som gjorde at jeg aldri fikk fri, aldri fred, jeg var alltid i beredskap, gikk og ventet på neste krise, og neste, og neste, frykten hadde et konstant grep om innvollene mine. Det er borte, jeg kjente bokstavelig talt at det lettet bare timer etter at hun hadde pustet for siste gang.

Jeg har selvsagt fortsatt mye ansvar, for de levende barna mine, og i jobbsammenheng, men det er ikke noe ekstraordinært med det, det er liksom så normalt, sånn er det for alle.

Jeg sier heller ikke at livet har blitt så lekende lett å leve, å være karrierekvinne, husmor, kjærestekone, og ikke minst mamma til to halvstore barn som nå skal finne sin identitet og sin plass og forberede seg på å tre inn i ungdommens og etterhvert de voksnes verden, kan jammen være utfordrende nok. Tidsklemma har fortsatt sitt faste grep om familien vår, og tempoet er høyt. Større og mindre økonomiske bekymringer har vi også, vi som alle andre.

Men nå har vi det liksom som folk flest, og lever et liv som er så uendelig mye mer ukomplisert enn det var da nusse levde! Da var dagene dominert av hennes ubehag, og en hjerteskjærende sorg over at samme hva vi gjorde for henne, så fikk hun det ikke bra. Ikke akseptabelt engang. Den altoppslukende hjelpeløsheten i å måtte se hennes lidelse uten å kunne lindre, hjertet, håpet, døde litt mer hver eneste dag. Redselen for en ukjent framtid, frykten for slutten, vissheten om at for hvert sekund rykket den nærmere...

Nå består bekymringene våre i om vi rekker å komme oss avgårde om morgenen, hva vi skal ha til middag, alt rot og støv som tårner seg opp fordi vi aldri er hjemme og har tid til å rydde og vaske, om vi noensinne blir ferdige med vårt evige oppussingsobjekt, om ungenes små og store utfordinger med skole og venner, hva vi skal gjøre med bilen, planleggingen og sparingen til drømmeferien. Uten nusse.

Det er jo ikke sånn det skulle vært! Det var aldri dette jeg ville! Hvilken mamma vil vel at hennes eget barn skal dø, slik at hun selv kan få det lettere? En mamma gir alt, ofrer alt, utholder alt, elsker, betingelsesløst! En mamma ønsker bare det beste for sine barn. Og tenk at det beste for min lille datter var å få slippe å leve mer, at det beste jeg kunne gjøre for henne var å gi slipp på henne. Tenk at det var det som måtte til for å gjøre livet mitt lettere. At livet mitt ble bedre etter at datteren min var død. Tanken er jo helt sinnsyk, absurd!

Alt jeg ville, var at hun skulle være her hos meg, og at vi skulle kunne ha det bra, sammen.

I stedet måtte hun altså dø, for at vi skulle få det bedre, begge to.

Jeg sier bedre, for helt bra blir det aldri igjen. Aldri helt, helt, 100%.

Det fantes ingen vinnere i dette dramaet, det aller viktigste er tapt for evig, og prisen for et mer bekymringsløst liv var så altfor, altfor høy.

Et sørgelig vemod fyller plassen i hjertet mitt der hennes lykke skulle vært.

Og jeg har det bedre nå.

Hvil i fred, mammas vakreste, elskede lille prinsesse!

So Far Away

2010-09-19T21:05:00.000+02:00

Never feared for anything
Never shamed but never free
A light that healed a broken heart with all that it could

Lived a life so endlessly
Saw beyond what others see
I tried to heal your broken heart with all that I could

Will you stay?
Will you stay away forever?

How do I live without the ones I love?
Time still turns the pages of the book it's burned
Place and time always on my mind
I have so much to say but you're so far away

Plans of what our features hold
Foolish lies of growin' old
It seems we're so invincible, the truth is so cold

A final song, a last request
A perfect chapter laid to rest
Now and then I try to find a place in my mind

Where you can say,
You can stay awake forever

How do I live without the ones I love?
Time still turns the pages of the book it's burned
Place and time always on my mind
I have so much to say but you're so far away

Sleep tight, I'm not afraid
The ones that we love are here with me
Lay away a place for me
'Cause as soon as I'm done, I'll be on my way
To live on eternally

How do I live without the ones I love?
Time still turns the pages of the book it's burned
Place and time always on my mind
And the light you left remains but it's so hard to stay
When I had so much to say and you're so far away

I love you
You were ready
The pain is strong and urges rise
But I'll see you
When it lets me
Your pain is gone, your hands untied

So far away

I need you to know

So far away
And I need you to,
Need you to know...

Kontrollfrik

2010-09-16T08:33:00.001+02:00

Jeg er en kontrollfrik, hvis jeg ikke føler at jeg har kontroll på det som skjer rundt og i meg, føler jeg meg ukomfortabel, og gjør alt jeg kan for å gjenvinne kontroll og fjerne ubehaget.
Dette er nok en veldig stor årsak til at det var vanskelig for meg å være mammaen til et barn som var så sykt å hadde det så mye vondt som nusse, samme hva jeg foretok meg, klarte jeg ikke å ta kontroll over situasjonen, jeg klarte ikke å minske plagene hennes i tilstrekkelig grad eller gjøre henne tilfreds, og hennes tilstand var til enhver tid totalt uforutsigbar. Det var rett og slett umulig å ha kontroll.
Det sier seg selv at det gjør noe med psyken til en person som er vant til å ha kontroll, skaffe kontroll, og klare det meste med hard innsats.

Nå er nusse borte, og bare tomhet, vemod, savn, sorg og mange tildels vonde og noen gode minner er tilbake.
Men kontrollbehovet mitt i forhold til henne er der fortsatt, det har bare forandret seg.
Jeg kontrollerer følelsene mine, stenger dem inne når følelsesutbrudd oppleves upassende eller jeg ikke har tid, og forbereder meg på bølgedaler jeg ser vil komme. Slik som merkedager som ul, bursdag, dødsdag, 17. mai, ferier, og de nærmeste ukene forut for dem. Jeg har for eksempel allerede begynt å tenke to år fram i tid, når alle de andre, friske, levende 2006-barna skal gå til sin første skoledag. Jeg kjenner alt nå at det kommer til å bli tøft, men tenker vel at gjennom å erkjenne at visse tider og begivenheter vil bli ekstra tunge, og forberede meg mentalt, vil dagen tross alt bli lettere å takle når den først kommer.

Det er mulig jeg tar feil, men jeg merker gang på gang hvordan jeg blir voldsomt satt ut av balanse og følelser ukontrollert veller opp i meg dersom jeg uventet blir minnet på det som var, det som skulle vært, og det som aldri får bli. Som for eksempel her forleden, da jeg sto i kø for å kjøpe nye ballettsko til min tiårige datter, som har gått på ballett siden hun var fire. Og flere små jenter kom trippende inn, hånd i hånd med mamma eller pappa, for å kjøpe sine første ballettsko. Da slo det meg, en ting jeg rett og slett ikke hadde tenkt på, og dermed ikke hadde kunnet forberede meg mentalt på, nemlig at om nusse hadde levd og fått være frisk, så var det jo denne høsten hun også skulle begynt på ballettskolen. Hun skulle stått der sammen med meg, holdt meg i hånden og trippet utålmodig, ventet på å få sine første små rosa ballettsko. Det var som å bli slått i magen, jeg ble kvalm, tårene presset på i øynene, men jeg tvang dem tilbake, konsentrerte meg om å puste rolig, og ta kontroll. Tenk om jeg hadde begynt å gråte der midt i en kø av 20-30 mennesker!? De ville vel trodd jeg var helt sprø.

Etterpå fikk jeg dårlig samvittighet, tenk at jeg hadde glemt at det var i høst nusse skulle vært gammel nok til å begynne på ballett!? Jeg burde jo husket det, forberedt meg på det, unngått å bli overrumplet og dermed risikere et følelsesmessig utbrudd, jeg skulle hatt kontroll. Jeg tenker at det ikke må få skje igjen.
Sannsynligvis er det ikke bra å være avhengig av så stor grad av kontroll som jeg er. Jeg ser faren for at kontrollbehovet kan tippe over og bli patologisk. Og at det å stenge vonde og vanskelige følelser inne over tid rett og slett kan føre til at jeg bryter sammen en dag. Jeg skulle ønske jeg kunne være mer avslappet, jeg øver meg på det, og når det gjelder mange ting kan jeg fint klare å gi mer faen. Men ikke når det gjelder noe så vondt og viktig som nusse, da ville jeg risikert å blottstille min store, personlige sorg for alle og enhver. Og det vil jeg jo ikke. Derfor søker jeg kontroll, det er det jeg kan best.
Det er en overlevelsesmekanisme, det også.

Remembering

2010-09-12T22:28:00.001+02:00

Go ahead and mention my child,
the one that died, you know.
Don't worry about hurting me further,
the depth of my pain doesn't show.

Don't worry about making me cry,
I'm already crying inside.
Help me heal by releasing
the tears that I desperately hide.

I'm hurt when you just keep silent,
pretending it doesn't exist.
I’d rather you mention my child,
knowing that she's dearly missed.

You ask me how I'm doing,
I say "pretty good" or "fine".
But healing is something ongoing
I feel it will take a lifetime.

If I could have a lifetime wish,
a dream that would come true,
I'd give my all, my everything
to live my life with you.

A thousand words won’t bring you back,
I know, because I've tried.
And neither will a thousand tears,
I know, because I've cried.

You left behind a broken heart
and happy memories, too.
But I never wanted memories,
I only wanted you...
~ukjent

Vi savner

2010-08-19T23:53:00.000+02:00

Så var ferien godt og vel over for i år, og sommeren er på hell.
Barna er i gang med skolen igjen, og vi legger bokbind på skolebøkene til den store gullmedalje om dagen. Vi prøver å komme inn i vante hverdagsrutiner, men det er neimen ikke så lett for ungene å legge seg tidlig igjen når de har vært vant til å være lenge oppe hele sommerferien! De har blitt så store i sommer, både i kropp og sinn, det er både godt og vemodig å se dem vokse til, godt, fordi de er så vakre, kloke og flinke. Vemodig, med tanke på den deilige småbarnstiden som ugjenkallelig er forbi.

Fritidsaktivitetene for små og store starter opp i disse dager, og kalenderen for de nærmeste par månedene er allerede rimelig fullspekket. Alle avtaler må skrives inn på familiekalenderen, ellers eksisterer de rett og slett ikke. Det gjelder også å huske å sjekke kalenderen hver dag for å se hva som står på tapetet, og det er vanskeligere enn det kan virke som, faktisk (og det er jeg som ender opp med å ta på meg skylden og føle meg miserabel dersom noe blir glemt...).

Vi prøver å komme noen vei med renoveringen av huset, men spesielle omstendgheter gjør at motivasjonen er lav, og det er stadig annet småtteri som kommer i veien. Mye av tingene våre er halvgammelt skrap som går i stykker og må repareres av den flinke mekaniker- og håndtverkskyndige mannen i huset, akkurat nå er det noen biler som volder oss hodebry og ekstra utgifter.

Sånn har vi det, hverdag, rett og slett. Sikkert ikke ulik mange andres hverdag, og vi har det jo greit, bevares. Men noen av utfordringene vi sloss med virker temmelig overveldende og uoverkommelige til tider, og jeg tør ikke håpe på noen løsning på vår største hindring før jeg faktisk ser at den er et faktum, til det har jeg ventet for lenge og blitt for skuffet for mange ganger.

Og så har vi savnet. Savnet etter hun som mangler. Det er en naturlig del av hverdagen vår nå. Vi lever med det, lever vel egentlig helt greit med det. Plutselig blusser det litt ekstra opp i en av oss. Som da sønnen min på åtte måtte ringe meg for å fortelle at han akkurat hadde grått litt fordi han plutselig savnet lillesøster så mye. Eller som når datteren min på ti ofte utbryter at hun savner nussa si. Eller hvordan jeg ser mannen min av og til bli blank i øynene når han ser bilder av nusse rulle over PC-skjermen. Eller når en eller annen merkedag kommer og går, og tankene mine kretser litt ekstra rundt det som var og det som kunne ha vært men ikke får bli.

Vi lever. Vi savner. Vi vil savne så lenge vi lever.

Ferietid

2010-07-25T18:33:00.001+02:00

Nå har det virkelig gått lenge siden jeg har vært inne på bloggen her.

Dagene har for det meste gått slik jeg skrev om sist, tiden raser avgårde og med masse å gjøre har blogging blitt nedprioritert, det har vært mer enn nok av annet å fylle tiden med.

Noe av det fineste som har skjedd siden sist er at jeg har fått besteste vennen min hjem igjen, og det er så utrolig godt!

Nå er vi endelig i samme bygd igjen etter 15 år, tenk å kunne se hverandre så ofte vi vil!

Men når vi ses pleier hun å spørre meg hvordan jeg har det.

Og da mener hun hvordan jeg virkelig har det.

Hvordan har jeg det egentlig? Vet jeg det selv?

Har jeg egentlig noe særlig tid til å kjenne etter hvordan jeg føler meg?

Akkurat nå har hele familien ferie, to av de tre dyrebare ferieukene er allerede forbi, men selv med helt fri fra jobb, og turer bort hjemmefra med etterlengtet avkobling fra hverdagstralten har jeg vel ikke klart å kjenne på hvordan jeg har det.

Det er mye hygge, kos og opplevelser som skal presses inn i 3 ferieuker, så noe seriøs avslapning blir det ikke mye tid til. Det skal ikke mye dødtid til før ungene begynner å kjede seg og maser etter action.

Men i dag er vi hjemme og vasker klær, og regnet øser ned utenfor. Jeg burde sikkert heller ha ryddet og støvsuget, men kjente at nå var det på tide å få skrevet litt igjen, og faktisk forsøke å kjenne etter hvordan jeg egentlig har det.

For det meste kjennes det vel ut som om jeg har det helt greit, kanskje kan det kalles en slags fint, sånn jeg har det når jeg ikke føler meg veldig stresset eller veldig sliten. Jeg har jo to deilige, vakre, herlige barn som jeg elsker over alt på jord! Og verdens snilleste og mest tålmodige mann. En ordentlig fin liten familie har jeg, og det er jeg utrolig glad for! Men så har vi det uomtvistelige, det uopprettelige, det forferdelige, at vi alltid vil være en for lite i familien. Det skulle vært en til her. Dette brutale, uvirkelige faktum, er noe jeg må bære med meg for resten av livet, det kommer aldri til å gå over! Selv om tiden går og går og følelser, savn og sorg kanskje kommer til å skifte karakter, er dette noe jeg aldri kan bli fri fra. Og med ferie og uvante opplevelser og omgivelser følger et annet slags savn etter hun som ikke er her mer. Hun som skulle vært her, hvis alt hadde blitt som vi drømte og ønsket den gangen for snart 4,5 år siden, hvis det hadde kommet ei frisk jente til verden den iskalde februarmorgenen i 2006.

Jeg merker tomrommet hennes på kjøreturene våre, når vi legger ut på ferieeventyr, på nye, uutforskede veier, mot spennende og morsomme nye opplevelser, det skulle jo sittet en 4,5-åring i baksetet også, sloss og kranglet litt med storesøsknene, mast og spurt om vi ikke snart er framme, kanskje sovnet av en dupp, og ikke våknet før vi var ved målet. Jeg ser så levende for meg hvordan hun ville kost seg i Akvariet i Bergen, hvor fascinert hun ville blitt av pingvinene og selene! Eller hvordan hun ville elsket de grunne bassengene hvor man kan ta på krabber og sjøstjerner og småfisk, hun ville sikkert blitt våt på kjolen og fått rosinskrukkete fingertupper... Hun ville syntes det var superspennende med Fløibanen, det ville nok ha kilt deilig i den vesle magen når hun fikk se hvor langt ned det var. Vitensenteret hadde sikkert vært midt i blinken for henne, tenk å løpe rundt og prøve alle de spennende tingene, trykke uhemmet på knapper og knotter, eksperimentere med baller, vann, luft, lyd, bobler og tusen andre ting!

Turen over Besseggen ville hun nok ikke kunne vært med på, det hadde blitt for strevsomt for de små bena. Da måtte hun nok ha vært hjemme hos besteforeldrene mens vi andre dro på fottur og beseiret denne legendariske fjellryggen, men jeg ville sikkert tenkt på henne der jeg gikk, og gledet meg til hun ble stor nok slik at jeg også kunne ta henne med meg på denne fantastiske turen. Men dressinturen i Sverige kunne hun vært med på, alle badeturene, og til Liseberg, så gøy hun ville hatt det der!! Helt ekstatisk ville hun vært, så mye spennende og morsomt på ett sted! Hun hadde sikkert blitt overstimulert til tusen og så høy på sukker og tivolistemning at det kanskje til og med hadde blitt litt for mye for henne. Og Dyreparken i Kristiansand, det ville jo også vært midt i blinken for ei livsglad og nysgjerrig, stor lita jente på snart fire og et halvt...

Jeg koser meg selvsagt med familien min når vi gjør alle disse tingene. Og jeg tenker ikke på henne absolutt hele tiden. Men av og til, glimtvis, ser jeg henne for meg slik hun skulle vært, sammen med oss, delt disse opplevelsene med oss, og jeg savner den jenta så forferdelig! Vemodet fyller meg, og får meg til å tenke litt på hvordan det ville vært hvis den nussa vi faktisk hadde hos oss ikke var død, men fortsatt levde og var på avlastning mens vi var på ferie. Hvordan jeg ville bekymret meg for hvordan hun hadde det, om hun skrek mye eller var rolig, om hun hadde mye anfall, hvordan det ville hugget til i magen min hver gang telefonen ringte, tenk om hun hadde blitt akutt dårlig og havnet på sykehus mens vi var langt borte, eller kanskje til og med dødd fra oss uten at vi fikk vært der... På mange måter er jeg jo veldig lettet for at nussejenta mi fikk slippe fri fra alle sine plager og lidelser, og prøver å tenke at det er til det beste at hun fikk fred når ting nå en gang hadde blitt som de ble. Men dette kan likevel aldri mildne savnet etter det som skulle vært...

Det gjør meg ganske trist at ferietiden i tillegg til familiekos, spenning og hygge også fører slike tanker med seg for meg. At livet mitt måtte bli slik. At jeg for all framtid vil måtte bale med slike tanker når det er ferie, høytidsdager, merkedager, og i hverdagen også, for den saks skyld, men jeg merker jo alt blir mer forsterket når det er litt ekstraordinære omstendigheter.

Så hvordan har jeg det da, egentlig? Har jeg det fint? Ja, og nei. Er jeg lykkelig? Ja, og nei. Kan jeg få det bedre? Jeg håper det. Smått om senn jobber jeg med å få små brikker bedre på plass i livet, og jeg ser fram til å få ting mer som jeg har tenkt, samtidig som jeg forsøker å finne glede slik tilværelsen er til enhver tid, noe jeg håper vil gå lettere og lettere med tiden. Kommer jeg noensinne til å få helt fri fra vemodet, tankene, sorgen og savnet? Nei, det vil jeg nok ikke, og det vil for alltid være en kilde til smerte og tristhet i livet mitt. Noe vil for alltid gjøre vondt, en del av meg vil alltid være trist, samme hvor bra jeg ellers føler at jeg har det. Og noe bedre, eller enklere svar på spørsmålet om hvordan jeg har det, tror jeg ikke jeg kan gi akkurat nå.

Sånn går nu dagan...

2010-06-14T19:22:00.001+02:00

...dag for dag, til det blir uker, måneder, år siden det skjedde.

Klokkeradioen vekker meg, sliter meg ut av søvnen, halvvåken trykker jeg på knappen og kjøper meg ytterligere 9 minutters dyrebar hvile.

Men neste gang musikken skraller ut av den dårlige høyttaleren er det ingen bønn, og jeg vakler ut av sengen.

En ny dag er i gang.

Enda en dag lenger siden jeg holdt henne for siste gang, kjente varmen hennes for siste gang, følte pusten, hjerteslagene. Enda en dag siden jeg så henne dø.

Ansiktet hennes, med et skjevt lite smil om munnen og våkne, hemmelighetsfulle øyne, kikker ned på meg fra veggen ved siden av sengen min hver eneste morgen.

Hun er med meg.

Jeg husker.

Huset våkner til liv.

Hjulene i hverdagskvernen begynner å snurre, tempoet øker raskt, hver morgen blir det alltid en kamp mot klokken for at alle skal få gjort det de skal i tide, jeg rekker så vidt en rask klem på mann og barn før jeg raser ut av døren med skoene halvveis på, og møter dagen.

På vei til jobb kan jeg banne på at bommene ved jernbaneovergangen går ned hvis jeg er litt sent ute, og forsinker meg enda mer. Rusk i kvernen, stressnivået stiger.

På jobben blir jeg sugd inn i det travle arbeidet, hjulene snurrer, fortere, fortere, oppgavene er mange, tiden presset, full konsentrasjon kreves, koster krefter.

Av og til trenger hun seg fram i bevisstheten, konsentrasjonen brytes, jeg skyver henne unna, tar meg inn igjen før jeg har latt meg selv føle.

Tiden går, hjulene snurrer, arbeidet må gjøres, følelsene må vente. Men hun er med meg.

Er jeg heldig kan jeg sette kursen hjemover litt tidligere enn jeg engentlig skal. Men ofte blir det ti minutter for sent, ett kvarter, rusk i kvernen, øker stresset, forstyrrer, forsinker.

Hjemme er huset fullt av liv, lekser skal gjøres, middag skal slenges sammen i full fart, en skal på fotballtrening, en skal på ballett, en skal jogge, en skal snekre, vi deler et hektisk måltid, så forsvinner vi på ny hver til vårt, hjulene snurrer, lite skal til for å velte lasset, det koster krefter å holde skuta på rett kjøl, har ikke tid til å tenke på henne hvis sjel enda kaster ekko rundt i huset, i meg. Men hun er med meg.

Kvelden kommer, roen skal senke seg, enda noen hektiske runder må vi gå før barna er mette og rene og klare for sengen, snurr, snurr, litt saktere nå, barna legger seg, men det er alltid noe som skal ryddes, klær som skal vaskes, ting som må klargjøres før morgendagen for at kabalen skal gå opp nok en dag.

Omsider kommer freden, og jeg synker sammen på sofaen, kjenner utmattelsen i kropp og sjel. Det er ingen krefter igjen til å tenke. Ofte blir jeg sittende for lenge, uten å finne ork til å komme meg i seng.

Når jeg til slutt vakler til sengs, sovner jeg oftest så snart hodet treffer puten. Hun ser ned på meg fra veggen når jeg legger meg. Av og til kommer hun til meg i drømmene. Noen ganger er hun frisk.

Hun er med meg.

Jeg husker.

Snart starter enda en dag.

10 år som mamma

2010-06-06T05:39:00.013+02:00

I dag har jeg vært mamma i 10 år.

Jeg kan ikke forstå at det har gått 10 år siden min førstefødte kom til verden!

Det var ikke uten dramatikk hun ble født, den natten for 10 år siden, men den gang var jeg ikke i stand til å kunne forestille meg hvor galt ting kunne ha gått.

Den gangen var jeg 25, naiv, lykkelig, trodde jeg kunne klare alt, bare jeg ville det nok.

Og det gikk bra, den gangen.

Det gikk også bra to år senere, da jeg fikk barn nummer to.

To fantastisk flotte barn hadde jeg fått, og jeg elsket å være mamma, var så enormt fascinert over barnas fantastiske utvikling fra hjelpeløse nyfødte nurk til selvstendige individer som både vil og kan, vil opp, vil fram, begjærlig tar verden i sin besittelse, nysgjerrig utforsker, lærer, lever!

I nesten 6 år fikk jeg være mamma til først en og så to herlige, friske barn, lykkelig uvitende om at det også kan være helt grusomt å være mamma.

Jeg syntes det var så fantastisk at jeg ønsket å oppleve det enda en gang.

Jeg følte at jeg hadde mer å gi av meg selv, til enda et lite menneske, som veileder på reisen mot å bli et individ. Og jeg gledet meg så veldig til å oppleve denne reisen en siste gang.

Det ramlet meg overhodet ikke inn at det kunne gå galt den tredje gangen.

Men det gjorde det. Det gikk intet mindre enn katastrofalt galt.

Og den historien er allerede fortalt mange ganger på denne bloggen.

I dag er det min eldste datter som fyller 10.

Jeg ser på henne, og fylles med en enorm stolthet og glede, mammahjertet flommer over av kjærlighet til dette vesenet som er av meg.

Jeg bar henne under hjertet mitt i 9 måneder, fødte henne i smerte, ammet henne, ofret alt for henne – og fikk så uendelig mye mer tilbake!

Det har vært en forunderlig fantastisk reise, med så uendelig mange store og små milepæler og merkedager, så mange opplevelser, sammen.

Det har vært glede, lykke, latter og moro, alvor, sinne, sorg, og tårer.

Mammahjertet blør når jeg tenker på hva hun fikk lide de 3 årene lillesøsteren hennes levde, hvordan hun gang på gang måtte stille i annen rekke, ble hysjet på og fikk kjeft hun ikke fortjente, hvordan hun måtte leve med en mor som verken var så fysisk eller psykisk tilstede som hun hadde behøvd, hvordan hun aldri fikk gleden av å være storesøster på ordentlig til den lillesøsteren som ikke engang ante at hun hadde en flott storesøster som var glad i henne og som ønsket å leke med henne, passe på henne og vise henne verden. Hvordan hun måtte oppleve å miste, og se sin vakre lillesøster død. Så vanvittig brutalt for ei jente som ikke engang var ni...

Nå er hun 10. Så høyreist, med gyllenbrunt skinnende hår og store, uttrykksfulle nøttebrune øyne, så slående vakker, aldeles nydelig er hun, hun vet ikke selv hvor flott hun er. Hun er intelligent og kvikk, og relativt pliktoppfyllende. Visst har hun sine mindre flatterende sider, hun er sta som et esel, til tider fryktelig egoistisk, og aldri så lite lat, hun er for eksempel lite interessert i å måtte øve seg og trene for å lære og å bli god til noe. Og så er hun så hissig som et lemen, og ganske sær, hun trives best med rutiner og hvis det blir brudd på hverdagstralten, selv med ting som er ment å skulle være spennende og hyggelige, kan det gå helt i stå for henne.

Det er slett ikke alltid lett å være mammaen hennes, men det er alltid fantastisk. Noe av det som gjør meg aller mest stolt er klokskapen hennes, selv om det av og til er med en gammelmodighet som stikker meg litt i hjertet, fordi jeg lurer på om dette skyldes tiden med lillesøsteren hennes. For eksempel har hun i helgen feiret bursdagen sin, og i stedet for å velge en fest med alle jentene i klassen, ville hun heller invitere noen få gode venner på overnatting, selv om dette innebar at hun ville få mye færre gaver. Et annet eksempel er at hun av kosmetiske grunner kunne ha bruk for tannregulering, da hun mangler etpar tenner og har stoore mellomrom mellom tennene i overmunnen. Temaet kommer opp hver gang hun mister enda en melketann og tiden for å begynne nærmer seg stadig mer, men tannregulering vil hun ikke ha, hennes begrunnelse er at «uten mellomrom ville jo ikke jeg være meg mer!»

Hun har selvfølgelig helt rett, for hun er jo perfekt, akkurat slik hun er. Og hun er min! Hun har gitt meg lykke jeg ikke trodde var mulig å oppleve, hun har lært meg å elske mer enn jeg hadde forestilt meg at jeg kunne, og hun er en veldig stor grunn til at jeg har kommet meg noenlunde oppreist gjennom de siste fire årene.

10 år har hun blitt, så stor og selvstendig og flott. Jeg kan nesten ikke tro at det er 10 år siden jeg fikk henne i armene mine for første gang.

Gratulerer med dagen, jenta mi, jeg elsker deg så høyt og er så takknemlig for at du er min!

Tårene som ikke vil komme

2010-05-30T22:14:00.000+02:00

Denne uken har mannen min og jeg vært på et 3 dagers etterlattekurs for foreldre som har mistet funksjonshemmede og/eller kronisk syke barn.

Vi var lenge i tvil om dette var noe vi orket å bli med på, for vi skjønte jo at noe slikt måtte bli tøft. Men vi valgte å melde oss på for å få et avbrekk fra en heseblesende hverdag, og gi oss selv tid og rom for å fokusere på nussejenta vår og kjenne på og snakke om sorg og vanskelige følelser.

Og det ble tøft. Sterke møter med foreldrene til 13 andre barn som ikke er her mer, 13 andre unike og vonde skjebner å ta inn over seg. Mange samtaler med de andre foreldrene, om absolutt alt som handler om barna våre, livene deres, den aller siste tiden, døden, begravelser og minneseremonier, tiden etterpå, om å rydde vekk etter barnet, gravsteder og minnesteder, og om veien videre. En lang, tøff forelesning av en krisepsykolog, som satte ord på alt jeg har følt de siste 13,5 månedene. Og som bekreftet at det er normalt å føle seg unormalt sliten, at det er normalt å slite med hukommelsen og konsentrasjonen, det er sorgen som krever sitt. Det var utmattende. Hodet verket mer og mer utover dagen hver dag, og 8-9 timers nattesøvn virket altfor lite, inntrykkene fra dagen før hang igjen i kroppen. Dagen etter at vi kom hjem orket verken mannen min eller jeg å gjøre noe som helst.

Men tårene mine ville ikke komme. Selv ikke under denne intense opplevelsen, et virkelig dypdykk i død og sorg, klarte jeg å slippe gråten fram. Ikke da vi tente lys for alle barna. Ikke når de andre delte sine vonde og sterke historier med oss. Ikke da jeg delte fra vår egen. Jeg VIL gråte. Jeg tror jeg trenger å gråte. Men jeg har visst blitt så god til å skyve unna og undertrykke mine egne følelsesutløp at jeg ikke lenger klarer å slippe dem løs selv om jeg vil. Jeg er redd for at andre skal tro at jeg har det for bra, at jeg helt har kommet over det som var. Eller at jeg er avstumpet, og ikke føler. For jeg føler. Og jeg tenker fortsatt veldig mye på nussejenta mi, mangfoldige ganger hver eneste dag. Men i stedet for å finne utløp for det vonde bygger det seg opp inni meg, musklene knyter seg, verker, jeg føler meg mer sliten enn jeg synes jeg burde være, mangler initiativ, sliter fortsatt med å huske. Burde det ikke i det minste gått litt lettere etter 13,5 måneder?

Etter dette kurset har jeg lurt på om det var dumt å starte på den hektiske hverdagen så raskt etter at hun døde. På grunn av ekstraoordinære omstendigheter begynte jeg å jobbe fullt mindre enn 4 uker etter at hun døde, og siden har det gått i ett. De andre foreldrene hadde gitt seg selv mange måneder, og krisepsykologen sa det var lurt å begynne gradvis, både for sin egen del og som et signal til omgivelsene. Burde jeg også ha gjort det, selv om det ville gjort ting nesten uoverkommelig vanskelig for meg senere i forhold til jobb? Ville ting føltes bedre, riktigere nå hvis jeg hadde gjort det? Eller ihvertfall tatt noen pauser underveis, i stedet for at skuldrene blir stadig høyere, musklene stivere?

Faktum er at jeg kjenner meg som en helt annen person nå enn jeg var for litt over 4 år siden, på så enormt mange måter. Jeg vet at jeg aldri kan bli helt den samme, sannsynligvis langt derifra, men jeg håper jo i det minste at jeg vil få tilbake mer energi og overskudd. Og jeg skjønner at da må jeg både redusere stresset og slippe ut spenninger. Ved å ta ting mer med ro, og ved å gråte. Jeg tror jeg trenger å gråte. Men jeg får det jo ikke til.

Venner på vei, og venner for livet

2010-05-14T22:11:00.003+02:00

En veldig god venninne av meg, virkelig en venn for livet, fortalte meg noe klokt mannen hennes hadde sagt, det handlet om venner på vei versus venner for livet.

Jeg synes uttrykket "venner på vei" var så betegnende, personer som kommer inn i livet på et gitt tidspunkt hvor man befinner seg i en spesiell livsfase, er veldig tilstede og til mye hjelp og støtte i en periode, men så langsomt driver vekk igjen, før man mer eller mindre mister kontakten helt, tross at man kan ha delt mye personlig og vanskelig i den perioden vennskapet varte, og uten at det egentlig har skjedd noe annet enn at livet har tatt en ny retning, for den ene, eller for begge.

Og så er det venner for livet, venner som vet alt om deg, og likevel bryr seg om deg. Som ikke nødvendigvis alltid er nærværende, men som alltid kommer tilbake, samme hvor mye tilværelsen skifter. Som man kan si alt til, samme hvor lite flatterende man framstår, og som er nådeløst ærlig tilbake, fordi de bryr seg om deg. Som man kan være stille med, og bare gjøre ingenting, uten at stillheten blir trykkende. Slike mennesker finnes det ikke mange av, ihvertfall ikke i mitt liv.

Jeg har hatt så mange "venner på vei" i livet mitt. Personer jeg har blitt ført sammen med gjennom hendelser i tilværelsen slik at våre stier har møttes, og i en felles fase av livet har vi gått sammen på samme sti en stund. Men livet mitt har tatt så mange store og til dels voldsomme og brå vendinger, i retning bort fra livene til personer jeg har regnet som mine venner. Og det jeg har opplevd gjør at jeg som oftest føler at jeg befinner meg på en helt annen planet enn de fleste andre, jeg føler at det ofte er vanskelig å omgås mennesker jeg har endt opp med å ha så lite til felles med. Slik sett er det mange jeg ikke er så lei for at er ute av livet mitt.

På den annen side har jeg også møtt mennesker på min vei som deler mye av både det jeg har opplevd og det jeg står for, som jeg ønsker å fortsette å ha i livet mitt, men som jeg likevel føler glir vekk. Og der slår den gamle, dumme usikkerheten inn, som jeg har brukt voksenlivet på å overvinne, tankene om at jeg egentlig ikke fortjener at andre er der for meg, at jeg ikke har noe med å forvente at andre skal bry seg, hvorfor skulle noen egentlig like meg? Jeg er jo så lukket og sær, har så mange rare meninger, er så traumatisert at det er altfor komplisert å forholde seg til meg, og i tillegg er jeg fryktelig kjedelig! Så jeg lar dem gli vekk, uten å forsøke å holde fast. Har kanskje et dumt lite håp om at de liker meg nok til å fortsette å holde kontakten, men skuffes gang på gang. Men tenker at de sikkert har nok med sitt, og jeg vil jo ikke bry noen.... Sikkert min dumhet.

Faktum er at jeg ofte føler meg ensom, men det skjer vel så gjerne når jeg er sammen med folk som når jeg er alene. Jeg er så sliten av mitt eget og har så nok med meg selv at jeg ikke har krefter til å forholde meg til at folk tenker annerledes og har andre holdninger, meninger og interesser enn meg. Samtidig innser jeg jo at jeg vil være svært så alene hvis jeg stiller krav om at mine venner skal være nøyaktig lik meg. Det ville nemlig blant annet innebære at de måtte ha fått, levd med og mistet et alvorlig funksjonshemmet barn, noe jeg selvfølgelig ikke ønsker skal skje med noe barn. Alle barn skulle bare ha fått lov å bli født friske, og fritt fått ta for seg av alle livets muligheter. Men slik er det ikke. Slik var det ikke for meg. Det har preget meg dypt, på så mange områder av livet. Det har gjort meg ensom, selv sammen med andre. Det har kostet meg vennskap. Men det har også gitt meg vennskap. Og jeg trenger å lære å ta vare på vennskap jeg ønsker skal vare.

Jeg tror jeg begynner med å sende meldinger til noen jeg bryr meg om.

Meldeplikt om sorg og følelser?

2010-05-06T08:20:00.006+02:00

Hvor mye har egentlig hvem som helst noe med å få vite om vår sorg og mine følelser?
Jeg ser ingen grunn til å dele slike ting med mennesker som er så perifere at en interesse kun må være motivert av nysgjerrighet og trang til snoking og noe å sladre om.
Den senere tid har jeg fått signaler fra mennesker som jeg vet bryr seg om meg om at flere folk som kjenner oss perifert er av den oppfatning at nusse og tiden med henne er noe vi har lagt bak oss, noe vi har lagt lokk på og ikke prater om for å ikke "rote opp" i en vond fortid.
Jeg må si jeg ble lettere sjokkert.

Går det faktisk an å tro noe slikt? Hvordan går det an?
Er det fordi jeg ikke plaprer til alle og enhver om følelsene og sorgen min, slik at det kan sladres på bygda om hun stakkars dama som fikk en "hemma" unge som jeg attpåtil ikke klarte å redde slik at hun døde?
Sammen med andre er jeg en ganske lukket person, som ikke har lett for å slippe mennesker tett innpå meg.
Det er en forsvarsmekanisme, og årene med nusse har gjort meg til en ekspert på å bygge ugjennomtrengelige murer rundt meg for å beskytte meg selv.

Det er svært, svært få personer som kjenner meg som får vite hvordan jeg egentlig har det. Og de misbruker ikke min fortrolighet.
Jeg føler ikke at alle og enhver har rett til å velte seg i min misere. Og jeg blir opprørt over at noen kan tillate seg å trekke den konklusjonen at jeg er "ferdig" med nusse og har lagt henne bak meg bare fordi jeg ikke går rundt og griner og klager til alle og enhver.

Ja, jeg vet selvfølgelig at denne bloggen ligger helt åpen på nett, og at jeg her skriver om veldig mange av mine innerste tanker og følelser. Men det er veldig få som kjenner meg IRL som har fått vite om den, det er mest nettvenner jeg har delt adressen med. Og selv om det nok ikke er veldig vanskelig å finne den for en som virkelig vil, så har jeg valgt å være så anonym at man må kjenne meg godt nok til å vite hvilket kjælenavn jeg hadde på jenta mi for å ha en reell sjans til å finne den og kjenne oss igjen. Hvis noen som kjenner meg, som jeg ikke har delt adressen med, har kommet over bloggen og leser det jeg skriver, håper jeg de har mot nok til å gi seg til kjenne og fortelle meg om det.

Ängeln I Rummet

2010-05-03T12:00:00.000+02:00

Det bor en ängel i mitt rum
hon har sitt bo ovanför mitt huvud
hon gör mej lugn
och hon viskar till mej
allt det jag säger dej

Det bor en annan i min kropp
hon har den vackraste av själar
hon är kärlek och hopp
och hon berttar för dej
hur mycket jag älskar dej

Det bor en ande vid min fot
som blåser värme över huden
det kittlar och du såg att jag log
men när hon andas på mej
är det för att du ska komma
och värma dej

Här är jag med allt det andra
som gör en människa hel
och jag hoppas
jag hoppas att du orkar
och att ängeln i rummet
det är henne
du ser

Når noen spør hvor mange barn jeg har

2010-04-20T18:20:00.000+02:00

...noe som forsåvidt skjer stadig vekk, kjenner jeg ubehaget i magen, det ubehaget som er sorgen over nusse.
Det blir en pause, sikkert en litt påfallende lang pause, før jeg som oftest svarer:
"To", mens hjertet verker og jeg kjenner en vond smak i munnen.

Det er ikke fordi jeg ikke elsker deg, nusseskatt, for det gjør jeg, mer enn ord kan beskrive.
Det er ikke fordi jeg ikke savner deg, eller ikke er stolt av deg, for det er jeg, enormt stolt over hvor sterk du var, hvor tapper, hvor uendelig vakker og myk du var, og hvordan du erobret deg en plass i så mange hjerter, selv hos mennesker som aldri fikk møte deg.

Jeg svarer to for å beskytte meg selv mot mine egne vonde følelser. For spørsmålet om hvor mange barn jeg har etterfølges vanligvis av spørsmålet om hvor gamle de er. Og hvis jeg hadde svart "Tre" på det første spørsmålet, så blir det så vanskelig å svare på det neste. Eller svaret er forsåvidt enkelt og greit: "Jeg har ei jente på ni og en gutt på sju og ei jente som bare fikk bli tre...". Men det er de frykteligste ordene i verden å si.

Det er ikke det at jeg ikke regner deg som mitt barn, elskede vakreste roseprinsesse. Du som var så enormt etterlengtet! Det er ikke fordi jeg ikke ønsker at du fortsatt var her, for det gjør jeg, åh, jeg skulle gitt hva som helst for å hatt deg her hos meg, frisk og livsglad...

Jeg hater at noen spør hvor mange barn jeg har. Jeg hater at jeg må svare to, eller fortelle at jeg hadde tre, men at en er død og bare lever i hjertet mitt. Jeg kjenner det stikker i hjertet når jeg hører om noen som venter eller har fått barn nummer tre, og konstaterer at "nå er familien komplett". Jeg har også båret tre barn under hjertet, født tre barn i smerte, jeg skulle også vært trebarnsmamma, jeg ville jo bare bli trebarnsmamma jeg også. Men jeg har bare fått beholde to hos meg. Min familie vil aldri bli komplett. Det er vondt, det.

Ett år uten deg

2010-04-15T05:25:00.094+02:00

Nå er det ett år siden du døde fra meg, min tapreste vakreste prinsesse.
Klokken 05.25 den 15. april 2009 trakk du ditt siste åndedrag, og gikk ut av tiden.

Den siste natten med deg var så lang. Jeg kjempet mot trettheten og søvnen, men kunne ikke tillate meg selv å sovne av. Jeg våket over deg, gjorde det som sto i min makt for at du skulle lide så lite som mulig. Du var så brennende het, over 42 i temp, febernedsettende var nytteløst. Vi hadde deg på det svalende lammeskinnet ditt mellom oss i den store sengen, du lå i bare bleien. Vi strøk deg med en fuktig klut, holdt deg i hendene, ville ikke gjøre det varmere for deg med å ha deg på fanget. Ved hvert åndedrag lagde du stønnende små lyder, jeg håper så inderlig de ikke betød at du hadde det vondt. Øynene dine var halvåpne, men du virket ikke våken. Lyden av pusten din. Ellers stillhet. Time etter time. De verste timene i mitt liv. Så vanvittig tøft å vente på det aller frykteligste....

Pusten din forandret seg etterhvert. Åndedragene hørtes på en måte doble ut. Men de gikk like jevnt. Du tok aldri pauser. Vi holdt hånden på brystkassen din som hevet og senket seg raskt og tungt. Kjente hjerteslagene, det vesle, sterke hjertet ditt raste avgårde. Tiden må ha hatt en annen dimensjon den natten. Det føltes som om vi ventet i evigheter, minuttene sneglet seg avgårde, jeg holdt på å gå fra konseptene, det var uutholdelig! Men jeg bare måtte holde ut. Jeg måtte være sterk for deg, som lærte meg hva tapperhet og styrke er. Så plutselig var det bare slutt. Idet pusten gikk ut av deg etter et åndedrag stoppet hjertet ditt å slå, helt brått, og du trakk bare ikke pusten igjen. Både hjerte og pust gikk helt regelmessig helt til det siste. Jeg så på klokken og registrerte tiden, 05.25. Så skrek jeg. "Hun er død!"

På den vakreste av vårmorgener døde du. Fuglene kvitret utenfor vinduet. Solen rant blodrød idet du begynte på din siste, evige søvn, og vi gikk livet uten deg i møte. Det ble en deilig, mild og solfylt vårdag den dagen. Som for å fortelle oss at livet ville gå videre, at vi måtte og skulle gå videre, etterhvert. For vi har gått videre.
Det betyr ikke at du er glemt. Du er i tankene mine hele tiden, hver time av hver dag. Det er så mye i livet og verden som minner meg om deg. Men sorgen og savnet etter deg er så sammensatt! Som oftest tenker jeg på deg med vemod, på hvor trist og meningsløst det er at livet ditt ble som det ble, og på min knuste drøm om det som ikke ble. Triste, resignerte tanker som jeg bærer med meg i hverdagen, hele tiden. Samtidig fylles jeg med en enorm stolthet over din ufattelige styrke og tapperhet, du var i sannhet en av de små kjempene!

Men av og til slås jeg i bakken av voldsomme følelser, av kompleksiteten i alt sammen, sinnet over at du måtte bli født så syk, skyldfølelsen jeg ikke alltid klarer å skyve vekk, sorgen over livet ditt, sorgen over døden din, savnet, iblandet lettelse for at du fikk slippe og for at lidelsen din ikke er mer, tomheten etter den du var, så vakker du var, så uendelig myk og varm og god, så sterk og tapper, men for god for denne verden, tomrommet etter den du skulle vært, du er med meg i alt, jeg ser deg for meg sammen med oss, slik drømmen var. Det er så overveldende, og jeg lurer på om det alltid skal være slik. Jeg kan ikke se for meg at jeg kan tillate meg å forenkle følelsene mine selv om tiden ubønnhørlig tikker videre.

Nå har det gått ett år uten deg.
Jeg savner deg hele tiden. Både den du var, jeg er så uendelig stolt over deg, den styrken og tapperheten du viste tross alle dine lidelser, og hvordan du tross alle dine begrensninger klarte å sette uutslettelige spor etter deg i hjertene på alle som krysset livsveien din på ulike måter og tok seg tid til å kjenne deg. Og slik vet jeg at du lever videre. Men jeg savner også den du skulle vært, i den framtidsdrømmen som ble knust da du ikke fikk bli født frisk. I hjertet mitt vil jeg alltid være mamma til tre. I livet mitt vil det alltid være et tomrom.
Etter deg, min tapreste, vakreste. Mamma elsker deg for alltid. Sov søtt, mitt hjerte....

Påsken for ett år siden

2010-03-28T20:27:00.000+02:00

Det er påske, og det nærmer seg ettårsdagen for min datters død.
Påsken i fjor var alt helt som vanlig.
Nusse var på avveksling i boligen og vi andre koste oss på hytta på fjellet med god mat og godteri og påskeskirenn og aking og slalåm.
Det kom ingen foruroligende telefoner fra boligen om at noe alvorlig galt var fatt med jenta vår.

Vi hentet henne om kvelden søndag 12. april.
Mandag var det 2. påskedag og fridag, formen hennes var helt gjennomsnittlig.
Omtrent like mange anfall som vanlig. Omtrent like mye oppkast som vanlig. Omtrent like mye skriking på ettermiddagen som vanlig.

Natt til den 14. fikk hun feber, men det var ikke noe veldig uvanlig i det. Paracet hjalp godt, og hun fikk dra til dagtilbudet om morgenen selv om hun fortsatt var litt varm, men det var ikke noe uvanlig i det heller.

Denne dagen, tirsdagen, hadde vi en timeavtale på SSE (SpesialSykehuset for Epilepsi) i Sandvika for justering av vagusstimulatoren, og jeg så ingen grunn til at vi ikke kunne møte opp på timen.

Som vanlig hadde vi med oss en assistent fra dagtilbudet, bilturen var udramatisk, timeavtalen gikk som forventet, og hun fikk ytterligere etpar ettermiddagstimer på dagtilbudet før hun ble hentet hjem ved middagstider.

Kanskje litt varm, kanskje litt slapp, men i helt grei form.

Det var ingenting ekstraordinært som tydet på at dette skulle bli hennes siste ettermiddag!

En ganske usedvanlig fin ettermiddag med henne ble det. For en sjelden gangs skyld skrek hun ikke, dét var temmelig uvanlig. Jeg har skrevet mer om denne ettermiddagen da det var et halvt år siden hun døde. Akkurat nå har jeg ingen flere ord om denne apriltirsdagen enn de jeg alt har skrevet. Jeg må vel dessverre medgi at jeg ikke husker helt nøyaktig hvordan det var lenger. Jeg visste jo ikke da at det skulle bli vår siste kosestund, jeg var ikke nok bevisst på å legge meg på minnet detaljene i vår siste gode stund sammen.

Og jeg merker at små detaljer har blitt viktigere for meg nå den senere tiden. Detaljer som jeg tidligere mer eller mindre bevisst har blokket ut. Detaljer som jeg kanskje har tatt som en selvfølge at jeg ville klare å hente fram fra hukommelsen, for så å oppdage at de er borte. Ettersom tiden går blir de mye, mye viktigere, da det er mine erindringer om hvordan tingene var som knytter meg til den hun var. Jeg kan se bilder, jeg kan se og kjenne på tingene hennes, og de kan hjelpe meg å huske, men det er detaljene i mine minner som gjør at jeg fortsatt glimtvis kan FØLE hvordan det var å være mammaen hennes. Jeg er klar over at erindringene vil bli mer og mer utvasket ettersom tiden går. Jeg skjønner at følelsen av henne bare vil bli svakere og svakere. Og jeg lurer på om jeg i året som har gått siden hun døde ikke har vært flink nok til å ta vare på erindringene om det konkrete som var henne. Om jeg har brukt tiden min feil.

Tid er så dyrebart. Bare at vi dessverre ofte ikke skjønner det før det er for sent.

Dette er det siste bildet jeg tok av henne. Fryktelig dårlig kvalitet, tatt med et labert mobilkamera i motlys, om ettermiddagen mandag 13. april 2009. Hun satt i bilsetet sitt og holdt storebroren sin så godt i fingeren.
Mindre enn to døgn senere var hun død.

Award

2010-03-25T15:49:00.000+01:00

Jeg har fått en award av søte, gode Siri, det var veldig hyggelig, tusen takk, Siri, blir helt rørt av de fine tingene hun skriver om meg! Men hvis det er noen som er en helt her, så er det ihvertfall Siri! Ei beintøff jente som har større utfordringer i hverdagen enn de fleste i det hele tatt kan forestille seg, men likevel er hun positiv og hjertevarm og tar seg tid til å ha omtanke og gi trøst og støtte hvis noen sliter, noe jeg er så heldig å få nyte godt av og som betyr utrolig mye for meg! Tusen takk for at du er den du er Siri, jeg er veldig glad og føler meg priviligert som får kjenne deg!

Jeg skal visst skrive 10 ting som gjør meg glad:

Deilige knuseklemmer fra barna mine - øyenstenene mine
Glade barneansikter
Krype inntil min gode snille mann om kvelden
Sove lenge
Gode stunder med ekte venner
Sommer, sol og sjø
Sjokolade og grønn Farris
Ballett
Shopping
Fysisk fostring i fri luft

Så skal awarden visstnok sendes videre med begrunnelse til 10 nye, men der har jeg ikke sjans. Jeg kjenner ikke så mange som blogger, og de fleste av bloggerne jeg kunne gitt en award har allerede fått en eller fler.
Men de jeg ville gitt en award foruten Siri, men som alt har fått er altså:

Gøril, som jeg har blitt veldig glad i, som er så herlig og god, og jeg er så lei for at hun måtte oppleve det samme som meg. Hun skriver så sterkt, ærlig og hudløst i bloggen sin om det å være mamma til og det å miste en umistelig hjerteskatt.
Og Una også, enda en som deler min skjebne som mamma til en for lite, som har en nydelig, sorgvakker blogg til minne om sin tapre og høyt savnede prinsesse.
Og så vil jeg gi en til min besteste venninne Siv (som heldigvis nettopp har begynt å blogge!) som jeg har kjent i snart 20 år, vennskapet vårt har klart seg gjennom mye turbulens, vi har hatt oppturer og nedturer og begge har vi hatt mye motgang og store utfordringer i livet og ikke alltid hatt mulighet til å være der så mye for hverandre som vi kunne ønske, men nå som det ser ut til at vi skal komme nærmere hverandre igjen sånn rent geografisk, så skal vi leke masse sammen!

Blogger jeg ellers liker å følge men hvor jeg ikke kjenner forfatteren kan ses i bloggrullen min.

Utadæsjælopplevelse

2010-03-22T15:09:00.000+01:00

Ofte tar jeg meg selv i å føle at jeg står litt på siden av meg selv. Av og til er det nesten som jeg betrakter meg selv og livet mitt utenfra, og tenker at det ikke er meg som lever det livet, det er ikke meg alt det vonde har skjedd med.

Livet med datteren min føles nesten som det var i et parallellt univers og i en annen dimensjon av tiden enn den jeg lever i nå. Alt er så annerledes nå. Og det føles så uendelig lenge siden livet var bekymringsløst, selv om det enda er mindre enn fire år siden jeg begynte å skjønne hvor galt fatt det var med henne.

Likeledes føles det som en evighet siden jeg hadde henne her hos meg og kunne kjenne varmen fra den vesle slappe kroppen hennes. Den silkemyke huden hennes, mykere og glattere enn jeg noen gang har kjent hos noen andre. Den rolige pusten og det fredelige ansiktet når hun sov. De store, brune øynene, som for det meste var tomme og fjerne men som av og til speilet dybden i sjelen hennes, tenk at jeg aldri fikk vite hvilke hemmeligheter som skjulte seg der...

De sjeldne smilene, de kunne ikke lokkes fram. Men når hun smilte var det med hele seg, og hun laget en egen liten lyd. Jeg kan ikke lenger nøyaktig huske hvordan den var. Jeg har den på film, men har ikke orket å se på filmene av henne enda. Kanskje vil det gå helt greit, å se på bilder går som oftest veldig greit. Men jeg er redd for at jeg virkelig vil kjenne på savnet etter henne hvis jeg ser filmene og hører lydene hennes. Jeg er redd for å måtte gå inn i meg selv og føle at jo, det ER meg som alt det vonde skjedde med. Det er JEG som lever videre uten min datter.

Jeg tviholder på utadæsjælopplevelsen. Det virker lettere sånn.

Vonde følelser tvinger seg fram

2010-03-10T00:05:00.001+01:00

Det har vært så mye stress i det siste, så mye å gjøre, jeg har vært så sliten, og det tykke skallet som gir inntrykk av at alt går bra blir tynnere, det slår sprekker.

Vanskelige følelser fra fortiden tvinger seg fram, både fra tiden med min datter, rundt hennes død og fra tiden etterpå. Vonde flashbacks om det som faktisk ble, fortrengte hendelser, ting jeg ikke har tenkt på på lenge. Tanker om alt som ikke ble. Drømmene som knustes. Piggene stritter og jeg provoseres av den minste antydning til at folk rundt meg henger seg opp i ting jeg anser som bagateller i den store sammenhengen og ikke verd å ofre det grann med bekymring på, og synes at de heller bør prise seg lykkelige over at de ikke må oppleve det samme som jeg.

Tanker om mennesker jeg følte sviktet meg da hun levde, de kan forsåvidt dra til helvete. Mennesker jeg føler har sviktet i etterkant, og som jeg føler jeg har mistet selv om jeg skulle ønske de ville fortsette å være der for meg. Og følelsene farges av opplevelser fra barndomstiden, som jeg trodde jeg hadde lagt bak meg for lengst. Jeg føler meg ensom, og så liten og usikker. Selvtilliten vakler, og paranoide tanker banker på. Fornuften sier at jeg må riste dem av meg. Men fornuften lystrer ikke alltid helt, og ideer om at jeg egentlig ikke fortjener bedre sniker seg fram. De dumme følelsene klarer tidvis nesten å overtale fornuften min om at jeg ikke har hatt rett til å forvente noe som helst av noen, og at jeg må stå i dette alene. Hvorfor skulle noen gidde å være der for meg? Alle andre virker å ha nok med sitt, og jeg er ikke den som vil bry noen.

Det nærmer seg ettårsdagen for hennes død. Kanskje er det nå den kommer, smellen som jeg har fryktet men hittil unngått. Jeg har ofte tenkt at det har gått for greit med meg etter at hun døde. Trodd at jeg har taklet sorgen, tenkt at den har fått nok plass i tilværelsen og at jeg har lykkes i å gå videre. Men kanskje det er nå de mer eller mindre bevisst fortrengte, ufordøyde følelsene forlanger et oppgjør. Nå kjenner jeg at jeg bevisst gjør mitt beste for å skyve det vonde unna, ikke tenke på det. Jeg vet at det er dumt. Jeg synes at det er feigt. Jeg vil ikke være feig, jeg vil være modig. Men så er jeg visst ikke det. Jeg klarer ikke vise de som betyr noe for meg hvordan jeg egentlig har det. At jeg faktisk sliter, at jeg føler meg ensom, overveldet, at jeg trenger noen å dele alt det vonde med. Og slik mister jeg kanskje mennesker som jeg skulle ønske ville forbli i livet mitt.

Jeg er ikke modig i det hele tatt. Og det får meg til å føle meg enda mer miserabel.

Det som er bra

2010-03-02T09:10:00.001+01:00

Denne bloggen handler veldig mye om triste ting.
Det å få en alvorlig syk datter som jeg ikke kunne hjelpe og måtte oppleve at døde er selvfølgelig det verste som noensinne har hendt meg, men det er også flere andre ting i livet mitt som ikke er slik jeg hadde ønsket og tenkt, noe av det sliter faktisk gansk mye på meg.
Men jeg har også veldig mange bra ting i livet mitt!
Det er selvfølgelig viktig for alle å huske å fokusere på de gode tingene, men kanskje ekstra viktig for meg og andre som også har mye trist å leve med.

Jeg har to fantastiske, vakre, unike, smarte, kloke, morsomme, fine, friske barn, som gir meg så mye glede i livet, og jeg er så utrolig glad og stolt over å få være mammaen deres!
Jeg har en utrolig snill og god og kjekk mann, han er smart og flink og det er ikke den ting han ikke kan fikse. Og så er han så tålmodig med meg, mye mer enn jeg fortjener.
Både mannen min og jeg har foreldre som er utrolig snille og stiller opp for oss alt de kan, særlig nyter ungene godt av å ha så fine besteforeldre som gir dem massevis av kjærlighet og oppmerksomhet, og gode opplevelser og verdifull ballast med i livet.
Og alle sammen har vi helsa brukbart i behold.

Jeg har en jobb hvor jeg får brukt utdannelsen min og vettet mitt, den er krevende og utfordrende og spennende, ofte nervepirrende spennende.
Vi har nok mat på bordet, mer enn nok av klær, tak over hodet og vi fryser ikke.
Vi har biler i fleng, alt mulig sportsutstyr, tilgang på hytte på fjellet, hytte ved sjøen og båt.
Vi har nok penger til at vi ikke trenger å bekymre oss for om regningene vil bli betalt.
Vi har alt vi trenger!

Ungene våre virker å trives på skolen og med fritidsaktivitetene sine. De har venner å leke med på ettermiddagene.
Mannen min har mange kamerater, og sitt helt eget verksted hvor han kan drive med det han liker best, nemlig å mekke og skru.
Om jeg har så mange venner igjen etter årene med nusse er en litt annen sak, det er en del av de jeg tidligere har kalt mine venner som ikke lenger fortjener den betegnelsen, men jeg har også fått noen nye, gode venner i tiden med nusse som virkelig har vært der for meg og fortsatt er der i vanskelige stunder.

Vi kan ikke vente på lykken.
Vi kan ikke tenke at bare vi får gjort det og det, bare ting blir sånn og sånn, DA skal vi få det fint.
Vi må finne ting å glede oss over i livet slik det er til enhver tid. Selv om mye er dumt og man føler at man stamper i motbakke så er ting sjelden bare svart.
Vi må gripe dagen.
Vi må gjøre det beste ut av det vi har.
Vi må finne glede i livet slik det er.
Alt vi har er her og nå.
Det som har skjedd kan vi ikke forandre.
Morgendagen finnes ennå ikke.
Vi må leve nå.
Plutselig kan det være for sent.

Sliten

2010-02-26T08:42:00.000+01:00

Jeg er så utrolig sliten for tiden.
Det er så mye å gjøre, på så altfor lite tid.
I tillegg har to runder med omgangssyke på 4 uker tæret godt på kreftene.

Arbeidspresset på jobb har vært vanvittig stort den siste tiden på grunn av personellmangel, den ene etter den andre blir offer for den grusomme omgangssyken. Jeg blir ofte sittende utover arbeidstiden om ettermiddagene. Ofte går jeg hjem og føler at jeg ikke har gjort noen god jobb den dagen, og det er ingen god følelse når man jobber med mennesker.
Alt oppleves som et stress, selv hyggelige ting som egentlig burde vært avslappende og energigivende blir et stressmoment når tidsskjemaet er stramt og jeg vet at jeg må bryte opp og halse videre til neste post på programmet.
Ofte er det nattesøvnen det går ut over, det er den eneste muligheten for å knipe inn litt tid.
Og så får jeg svi for det dagen etter.

Likevel rekker jeg ikke over alt.
Jeg burde ryddet og organisert mer.
Jobbet med å få ferdig huset, annenetasjen er like ubrukelig nå som da vi flyttet inn for nesten 5 år siden.
Tilbragt mer kvalitetstid med barna.
Vært en bedre kjæreste for mannen min.
Tatt bedre vare på venner.

Men har jeg egentlig lov å føle meg sliten? Har jeg lov å føle meg stresset?
Jeg har valgt den tilværelsen jeg har nå.
Jeg hadde til og med tenkt å forsøke meg som fulltidsarbeidende trippelarbeidende mamma mens nussejenta mi levde. Jeg skjønner jo nå at det hadde vært helt urealistisk. Det var jo helt sinnsvakt å tro at noe slikt skulle gå an, kombinere en krevende fulltidsjobb med å være mamma til ei lita jente som krevde så mye tilstedeværelse, så mye oppfølging, sugde så mange krefter, trigget så mange følelser. Jeg føler meg som verdens største egoist som ønsket å gjøre dette for meg selv, og trodde jeg ville klare det. Tenk å være så naiv.
Og så døde hun.

Jeg har faen ikke lov å føle meg sliten.
Det var jo dette jeg ville!?
Jeg trodde jeg skulle klare det mens hun levde.
Og så klarer jeg det knapt selv om hun er død.
Det er jo ikke slik ting skulle vært i det hele tatt!
Det er så jævlig absurd alt sammen at det ofte er vanskelig for meg å tro at det er sant, selv om jeg så smertelig og brutalt har levd alt sammen.
Kommer livet noensinne til å føles noenlunde riktig igjen?
For de siste årene har vært så vonde og kontrastfylte, og jeg har opplevd ting som kan få den aller sterkeste til å knekke fullstendig, det har føltes så urettferdig, jeg føler meg frarøvet så mye, de vakre drømmene, framtiden som ble knust.

Skjønt jeg har ingen andre enn meg selv å skylde på.
Det var jeg som satte henne til verden, den ufattelig vakre tapre vesle jenta som måtte lide så altfor mye, jeg klarte ikke å hjelpe henne, og hun måtte dø for å slippe unna lidelser og plager.
Jeg har faen i meg ikke noe med å føle meg sliten.
Min vakreste prinsesse, hun var så tapper, og så sterk, så mye sterkere enn jeg er.
Hun var en av de små kjempene, for god for denne verden, for god for meg.
Til syvende og sist er det bare min feil alt sammen, de siste fire årenes mareritt, de knuste drømmene, og da er det vel bare en passende straff for meg at jeg må leve videre her på jorden med livet hennes på samvittigheten, uten den jenta jeg ønsket meg så sterkt, og med en framtid som for alltid vil mangle en datter, med alt det innebærer av hendelser som aldri vil skje?

Skjønt vi mennesker forsøker å realisere drømmer hele tiden. Min drøm var med de beste intensjoner om glede og lykke for mange fler enn meg selv, inkludert min etterlengtede vesle prinsesse, og ikke ment å skade noen.
En grusom tilfeldighet fra naturens side gjorde imidlertid at det gikk så altfor galt med min vakre drøm om enda et kjærlighetsbarn.
Og et uskyldig lite menneske måtte lide, og dø.
Det går ikke an å oppleve noe slikt uten å bli merket av det for resten av livet. Det er vanskelig å ikke føle skyld.
Jeg lurer på om det blir lettere noen gang, eller om jeg alltid vil streve like mye med disse tankene.
Faktum nå er ihvertfall at jeg er sliten av alt dette.

Måtte våren og de lysere tidene bringe med seg litt sjelero og overskudd for meg og alle andre som strever.

En som turte å spørre

2010-02-15T11:31:00.003+01:00

På en sosial tilstelning i helgen, møtte jeg en nokså perifer kamerat. Han satte seg ned ved siden av meg for å slå av en prat, og etterhvert spurte han hvordan det egentlig går med oss, etter at vi mistet jenta vår?

Jeg syntes det var så fint at han turte å spørre. Han spurte på slik en oppriktig og liketil måte. Og det var godt å kunne få lov å fortelle, hvordan det virkelig går. Ikke bare svare "Jo takk, bra" til alle de som bare slenger ut et "Går det bra?" i forbifarten, og slett ikke er interessert i å høre sannheten.

Det går jo mye bra. Mange ting er ikke bra. Noe kommer aldri til å bli bra.
Og det vil nok aldri mer finnes et helt enkelt svar på hvordan vi har det.

I dag er det 10 måneder siden hun døde.

4-årsdagen

2010-02-11T07:13:00.024+01:00

Så var den her, 4-årsdagen til min vakreste prinsesse.
I dag er det fire år siden jeg fødte ei nydelig, velskapt jente, hun var så fin!
I dag er det fire år siden det skjedde, som kastet så katastrofalt og totalt om på livene våre.
Hvem kunne ane at den deilige lille jenta som ble født denne iskalde lørdagsmorgenen var så syk, og ville bringe med seg så mye sorg og smerte?
Hvem kunne ane at livet hennes skulle bli så vondt, og så kort?

For på bursdagen hennes i år er hun ikke her.
Hun fikk aldri bli fire. Hun er ikke mer.
Det er vanskelig å fatte at noe så vondt kan være sant. Men det er det.
Hun er ikke her.

Det blir ingen bursdagfest i dag. Ingen rosa krone med 4 år på.
Ingen fødselsdagskunngjøring med bilde i avisen, ingen nusse 4 år.
Ingen gaver, skjønt hun hadde jo ikke forstått noe av det likevel.
Ikke frydet seg over oppmerksomheten, kakene.
Hvis hun fortsatt hadde fått leve, hadde det likevel blitt en trist dag i dag, bare på en litt annen måte.

Hvis drømmen hadde fått bli virkelighet, den som bor i de knuste drømmers rom i hjertet mitt, skulle vi sikkert hatt prinsessebursdagsselskap for henne. Spennende gaver, leker og moro. Rosa små jenter med prinsessekroner og verdige miner, med sjokoladekake og is rundt munnen. Hun som et strålende vakkert og lykkelig midtpunkt.
Men drømmen ble smadret for fire år siden, og sorgen over det som ikke ble er minst like stor som sorgen over alt som har vært. Og det blir ekstra tydelig på merkedager som denne.

Jeg vil be alle som leser dette innlegget i dag om å tenne lys, til minne om ei tapper, sterk og utrolig vakker jente som skulle blitt fire år i dag, men som måtte gi tapt for den katastrofale sykdommen som ødela så mye, både det livet hun hadde og den fremtiden hun hadde fortjent.

Hun er ikke her mer, hjelp meg å holde henne levende i hjertene deres!

11. februar 2006, helt ny i verden:

11. februar 2007, ett år:

11. februar 2008, 2 år:

11. februar 2009, 3 år:

11. februar 2010....:

Bli hjemme eller ikke?

2010-02-05T11:36:00.007+01:00

To vanskelige merkedager nærmer seg.
Fødselsdagen, og dødsdagen, til min elskede prinsesse.

Jeg lurer på hvordan de vil bli. Vil det bli forferdelig vanskelig?
Jeg vet ihvertfall at jeg syntes fødselsdagene var veldig tøffe da hun var i live.
Eller kommer det til å gå etter omstendighetene greit?
Vil jeg ønske å ha tid alene disse dagene, til refleksjon og ettertanke,
eller vil det være bedre for meg å ha noe annet å tenke på, noe å henge fingrene i?

Mine to vidunderlige og dyrebare friskusbarn har lenge sagt at de vil feire lillesøsters fødselsdag med en kake med fire lys...
Kanskje vil vi kikke litt ekstra på fine bilder, se nærmere på tingene i minnekisten hennes. Kanskje se noen filmsnutter av henne, det er noe jeg ikke har orket å gjøre så mye siden hun døde.

Kjenner jeg meg selv rett, kommer den pliktoppfyllende delen av meg til å sørge for at jeg kommer meg på jobb (heldigvis jobber jeg kun dag begge dagene), og nok en gang skyver tanker og følelser unna til fordel for arbeidet.
På den annen side kjenner jeg jo av og til, eller egentlig stadig vekk, på at tempoet i livet mitt til tider er vel høyt, og at jeg behøver større rom for å reflektere, føle og minnes. Men så vet jeg også at for mye tid til å tenke ikke er bra for meg (beslutningsvegringen lenge leve, eller, det skal visst ikke være lett!?).

Det jeg vet, er at jeg gruer meg.

Ventetiden føles så lang når man gruer seg, og gir rom for så mye tankevirksomhet.
Men livet har lært meg at å grue seg til noe veldig vanskelig, i de fleste tilfeller er mye tøffere enn det man faktisk venter på. Selve hendelsen varer gjerne ikke så lenge, og blir ofte en forløsning av mange oppsamlede følelser og mye innestengt tensjon.

Selv det å oppleve sitt eget barn dø er ikke like ille som å vente på at det skal skje.
Det er ventetiden som var desidert verst, uutholdelig, jeg følte at jeg ville gå fra konseptene. Og så skjedde det...
Etterpå er alt annerledes, alt er fremmed og nytt.
Og tiden tikker videre, ubønnhørlig.
Livet går videre, det er det eneste livet vi har, og vi må henge på for å få så mye vi kan ut av det, selv om alt i hele kroppen skriker i protest over at alt liksom skal gå videre når noe så forferdelig har skjedd. At liksom ikke dette var så rystende at hele tiden ikke bare stoppet opp?

Men tiden går, og tiden vil vise hva jeg gjør
når merkedagen plutselig er der.
Først er det mange tanker som skal tenkes.

Det tøffeste med å gå videre

2010-02-01T21:43:00.003+01:00

Ja, jeg har valgt å gå videre i livet etter min datters død.

For meg skjedde det ganske raskt.
Hjul var satt i bevegelse allerede før hun døde,
før jeg kunne ane at jeg kom til å miste henne så snart,
og jeg valgte å kaste meg på når toget kom rullende forbi.
Jeg kunne latt være, jeg kunne blitt stående og se på en gyllen sjanse passere og forsvinne i det fjerne, men jeg valgte å gripe den sjansen.
Jeg vet ikke helt hva som gjorde at jeg tok akkurat det valget,
men det var noe jeg hadde ønsket å gjøre for meg selv i lang tid allerede, og jeg lot meg selv tenke litt på meg selv også.

Det vil selvfølgelig være helt individuelt når man er klar til å gå videre for hver enkelt som opplever å miste noen som står en svært nær, det finnes ingen fasitsvar på hvor lang tid det er riktig å bruke på å bli klar.
Det er så mange ulike ytre faktorer som spiller inn, og enkelte trenger mer tid, andre litt mindre.
Men selv om jeg stadig føler at hjulene spinner avgårde i et til tider vel høyt tempo,
og at jeg av og til ønsker mer tid til refleksjon og ettertanke,
har det alt i alt vært en god og riktig avgjørelse for meg å ta steget videre.

Jeg føler ikke at jeg har sviktet henne ved å fortsette med livet,
kanskje fordi jeg føler at jeg stadig og på ulike måter får brukt noe av det hun lærte meg om livet og det å være menneske i det jeg gjør til daglig.
Jeg er så heldig at jeg allerede hadde en utdannelse som gir meg mulighet til å gi noe av det hun lærte meg, tilbake til andre mennesker, og sånn sett var det kanskje enklere for meg å finne en slags mening i det å gå videre enn for andre som strever med å ta skrittet videre etterpå.

Jeg har henne med meg i den jeg er og det jeg gjør hele tiden,
og føler at jeg hedrer hennes minne på en god måte selv om dagene er travle og det ofte er vanskelig å få tiden til å strekke til.

Men alt kjennes så klart ikke like bra hele tiden, til tider er det faktisk knalltøft.
Det vanskeligste med å gå videre er å føle hvor enkelt og ukomplisert alt har blitt.
Hvordan vi kan ta ting på sparket, uten å planlegge det minste, når vi tidligere stort sett var bundet til huset og sofaen når hun var hjemme.
Uten at planer som legges, overhodet står i fare for å gå i vasken, fordi vi ikke har noen som stadig og brått blir akutt syk.
Vi trenger ikke ta hensyn til noe som helst, det er igrunn ingenting som står i veien hvis vi plutselig ønsker å finne på noe.

Det gjør så utrolig vondt å tenke på at hun måtte dø for at våre liv skulle bli så ukompliserte.
Det føles helt riv ruskende galt.
Hun skulle jo vært der, sammen med oss, når vi legger ut på eventyr.
Hun skulle jo vært med, og frydet seg over nye og spennende opplevelser!
Hun skulle jo fått ha det bra hos oss.
Hun skulle ikke måtte dø for å slippe fri fra all lidelse, all tomhet, alle plager.
Hun skulle ikke måtte dø, for at det igjen skulle bli ukomplisert å leve for oss.

Ihvertfall ukomplisert sånn rent praktisk.
Tankene mine kommer nok aldri til å bli ukompliserte igjen,
for savnet etter henne vil alltid alltid være der.

Når venner som sliter er langt borte...

2010-01-31T03:36:00.003+01:00

...føler man seg så maktesløs.
Når alt man vil er å gi en lang, hard knuseklem,
men bare kan sende cyberklemmer, føler man seg fattig.
Når man vil hjelpe, fikse, ordne, rydde,
men er et helt annet sted, føler man seg ubrukelig.
Når man vil lytte, prate, trøste, gråte sammen med,
og bare kan bidra med ord fra langt borte, føler man seg liten.

Kjære Gøril, ville så gjerne vært der du er.
Skulle så gjerne gjort det jeg kan for at det du nå gjennomgår skulle bli litt lettere,
skulle så gjerne gått den veien du går nå sammen med deg og dele noe av byrden med deg,
jeg har jo gått den før deg.

Tenker så mye på deg.
Og på Jesper, og på nusse.
To av de vakreste, sterkeste, tapreste.
Som måtte ha så altfor mye vondt i livet.
Vi gjorde alt vi kunne, Gøril, virkelig.
Men det fantes ingenting vi eller noen andre kunne gjøre,
for at de skulle få leve lange, gode liv hos oss.
Og de måtte bli hentet av døden for å slippe lidelse og plager.

Hva faen er meningen med slikt?
Man får bare lyst å skrike, hyle, kaste ting, knuse,
rope ut urettferdigheten i at små barn må lide med foreldrene som hjelpeløse vitner, og så dø!
Hvordan skal man klare å leve med noe sånt?
Det går aldri å akseptere at det måtte bli slik.

Og likevel er det ikke noe mer man kan gjøre med det.
For døden er endelig, river bort hjerteskatter,
etterlater bare knuste hjerter,
som for alltid vil mangle en bit.
Så brutalt sant. Så ugjenkallelig.

Det er så vanskelig når venner som sliter er langt borte.
Og det er vanskelig å slite når venner er langt borte.

Nattens klemmer går til Gøril,
og til alle andre der ute som sørger over tapet av et barn.

Ufattelig vondt...

2010-01-28T21:58:00.005+01:00

I kveld går mine tanker til en uendelig vakker, usannsynlig sterk og utrolig tapper liten sjel, som måtte forlate denne verden i kveld.
Du kjempet så tappert, lille venn, men noen kamper er for tøffe for selv de beste blant oss, noen kamper kan selv ikke den aller sterkeste vinne...

For du har vært så sterk, sterkere enn noen kunne tro,
og jeg vet at det er fordi du hadde kjærlighet, uendelig mye kjærlighet fra foreldre som elsker deg over alt i verden og gjorde absolutt alt de kunne og mer til for deg, jeg vet at du kjente det og kjempet deg gjennom krise etter krise for å få fortsette å være hos de som elsker deg så høyt...

Jeg var så heldig å få bli litt kjent med deg, og så heldig å få bli godt kjent med din fantastiske og gode og snille mamma, som jeg har blitt så glad i, og som jeg nå deler en skjebne med som ingen mamma skulle måtte oppleve, å miste et barn.

Det er så vondt og meningsløst og urettferdig og så inderlig inderlig trist, og jeg føler sånn med dem som må fortsette uten sin elskede vesle skatt. Ta vare på hverandre...

"Det led mot aften, din sol gikk ned,
din smerte stilnet, og du fikk fred..."

Sov godt, lille venn, hvil i fred...

Engler I Sneen

2010-01-19T09:23:00.007+01:00

Jeg er ingen religiøs person. Jeg tror ikke på noe overnaturlig, som sjelevandring, eller et liv etter døden. Jeg ser ikke for meg nussejenta mi som en engel med hvite vinger som sitter og venter på meg i himmelen, og at vi skal treffes igjen når jeg dør. For meg er døden noe endelig.

Men da jeg så denne snekulen i en butikkhylle før jul i fjor, rørte den ved noe i meg. En liten hvit jente-engel med en 3-4-årings ansikt, som står der i den dansende sneen med et hjerte i hendene. Jeg måtte bare kjøpe den, og nå står den der på minnekisten hennes og passer på hjertet mitt, den delen av hjertet mitt som hun eier, som hun tok med seg for alltid da hun gikk ut av tiden...

Denne vakre sangen om engler i sneen,
har også kommet til å bety mye for meg etter at hun døde:

engler i sneen har sin egen sang
når natta er som svartest
synger de om soloppgang
jeg sto i skyggene i regn og vind
jeg var en fremmed til du åpnet deg og lot meg inn
jeg sto alene helt til du steg frem
jeg var en hjemløs men du gjorde meg til et hjem
du ga meg varme da alt var grått
englene i sneen har sin egen sang for folk som oss

så hold meg bli hos meg og vær her
sov hos meg og vær her
som flyktning og elsker og venn
og la meg bli til en del av deg
låne kropp og sjel av deg
til himmelen revner igjen

englene i sneen vender hjem

engler i sneen har sitt eget liv
de synger om vintern men når våren kommer visner de
engler i sneen har sin egen sang
de synger at alt som lever her og nå tar slutt engang
engler i sneen lager sang av vind
de synger for hvem som helst som åpner seg og tar dem inn
engler i sneen synger uten kor
og når våren kommer går de uten svik og uten spor

så hold meg bli hos meg og vær her
sov hos meg og vær her
som flyktning og elsker og venn
og la meg bli til en del av deg
låne kropp og sjel av deg
til himmelen revner igjen

englene i sneen vender hjem
englene i sneen vender hjem
og englene i sneen vender hjem

Dårlig tradisjon

2010-01-14T23:16:00.007+01:00

De siste månedene har det visst oppstått en dårlig tradisjon.
Både i august, september, november, desember og nå også i kveld har jeg den 14. og natt til den 15. sittet våken på jobb og hatt tid til å tenke - 4 måneder, 5 måneder, 7 måneder, 8 måneder og i dag 9 måneder tilbake i tid, på min kjære nusses siste kamp, hennes siste kveld og natt her på jorden.

Tenk at det har gått 9 måneder. Like lenge som jeg bar henne inni meg, ventet, drømte og lengtet. Og så ble alt så totalt annerledes enn jeg noensinne kunne ha forestilt meg, heldigvis, må jeg jo si. I stedet for å få oppleve den fantastiske lykken det er å få et friskt barn, ble livet et mareritt, for henne, for meg, for hele vår lille familie.
3 år, 2 måneder, 3 dager, 22 timer og 12 minutter i helvete fikk hun. Og nå er det straks 9 måneder siden hun gikk ut av tiden, og livet på en måte liksom ble vanlig igjen.

Alt sammen er utrolig overveldende å forholde seg til. Hvor syk hun var. Drømmene og framtiden vi tapte. All lidelse vi alle måtte leve. Det at hun faktisk døde. At jeg resten av livet må leve med ett barn for lite, og dype sår i sjelen etter tiden med henne, som nok aldri vil forsvinne helt.

Jeg sitter her våken på jobb og har altfor mye tid til å tenke på den forferdelige natten for 9 måneder siden. Og konstaterer med et blikk på arbeidsplanen at denne vonde tradisjonen fortsetter, om akkurat en måned sitter jeg våken på jobb igjen. Og i mellomtiden kommer fødselsdagen...

På slutten av et år

2009-12-29T09:59:00.001+01:00

Nok et år med mye dramatikk og store omveltninger i livet, enda et år hvor jeg måtte oppleve det mange mener er en forelders verste mareritt.
På relativt kort tid har jeg vært gjennom så vanvittig mye, jeg har måttet stå i enorme påkjenninger, forholde meg til store kontraster, utholde fryktelige psykiske belastninger.
Jeg er en helt annen nå, enn jeg var for 4 år siden. Og jeg kan aldri igjen bli den jeg var.
Noe jeg skulle gitt hva som helst for!
For det ville betydd at jenta jeg fikk for nesten 4 år siden hadde vært frisk.
Og at de snaue 4 siste årene av livet mitt ikke hadde vært et mareritt.

Men jeg står igjen som en annen person, så uendelig mange drømmer og illusjoner fattigere.
Og det er ensomt å være der jeg er.
Jeg har måttet leve med påkjenninger så tøffe at de fleste engang ikke orker å tenke tanken på at det finnes folk som må ha det slik, som må oppleve å se sitt eget barn lide, kjempe, tape kampen og dø, uten noensinne å ha hatt det godt.
Hvilket har gitt meg erfaringer som gjør at jeg stort sett føler at jeg lever på en helt annen planet enn de fleste andre, med et helt annet perspektiv på hva som virkelig betyr noe og er viktig her i livet enn veldig mange andre.
Noe av dette er det jeg forsøker å formidle med denne bloggen.

I tillegg til at det er terapi for meg å skrive om hvordan jeg har det, håper jeg med tekstene i bloggen å vise folk hvordan livet plutselig kan bli snudd opp ned helt uten forvarsel, og hva dette kan gjøre med et menneske.
Jeg ønsker at folk gjennom å lese det jeg skriver skal tørre å kjenne på ubehagelige følelser omkring det å erkjenne hvor vanskelig livet kan være.
Jeg ønsker å bidra til å gi andre perspektiv på livet, og reflektere litt over hva som virkelig betyr noe, og hva som egentlig ikke er viktig i det hele tatt.

Jeg vet ikke om jeg lykkes.
Jeg ser jo av counteren og traffic-feeden at bloggen min har lesere.
Men kommentarer er det heller sparsomt med.
Er det fordi folk ikke blir truffet av det jeg skriver? Er min datters fryktelige skjebne og min personlige tragedie rett og slett helt uinteressant for andre?
Eller er temaene så vanskelig at mange lesere velger å ikke forholde seg til min virkelighet?
Dere som trofast tar dere tiden og bryet med å legge inn en liten kommentar, til dere vil jeg si tusen takk! Men dere kjenner jeg, og jeg vet at dere forstår og at dere bryr dere, dere har betydd og vil fortsatt bety masse for meg!
Men hvem er de andre leserne?
Og hvorfor velger dere å ikke kommentere?
Det lurer jeg på.

Jeg vet at jeg kunne vært flinkere til å svare i kommentarfeltet, det får være et forsett for det nye året.
I året som kommer bør jeg vel også vurdere hvor veien videre for denne bloggen skal gå, i og med at hun som var hele grunnen til at bloggen ble startet, ikke er her mer...
Livet må gå videre selv etter en så traumatisk og skjellsettende epoke som jeg har vært igjennom, og jeg har valgt å henge med så godt jeg kan. Tidvis er det vanskelig, det føles som om livet raser avgårde i et tempo jeg knapt klarer å følge. Og det er da det er godt å skrive i bloggen om det som er tøft og tungt.
Men jeg har det jo mye fint også, jeg er jo ikke bare trist, og det kan jeg nok bli flinkere til å formidle.

Når jeg nå går det nye året i møte, velger jeg å forsøke å gjøre det med et åpent sinn, uten for mange forventninger, men med ønske om mange gledesfylte stunder for meg og min familie. Det er vel egentlig det beste vi kan håpe på alle sammen!?

Godt nyttår!

Jul

2009-12-24T16:36:00.010+01:00

Jeg vil ønske den som leser dette en god jul,

håper du er sammen med de du er glad i og har det hyggelig!

Solsnu

2009-12-21T18:53:00.007+01:00

I dag velger jeg å være glad for at mørketiden nå offisielt er på retur, kl 17.47 i dag snudde solen!
Jeg føler at jeg har levd i mørke i evigheter nå, det er mørkt når jeg drar til jobb på morgenen og mørkt når jeg kommer hjem om ettermiddagen, det er nesten så jeg har glemt hvordan solen ser ut. Men hver eneste dag fremover nå får vi noen nye minutters etterlengtet dagslys, og hver eneste dag er en dag nærmere vår.

Vanskelige merkedager venter på veien, men i dag velger jeg å håpe at vi går en bedre vår i møte

denne gangen.

Hun måtte få være med på julekortet i år

2009-12-19T21:43:00.005+01:00

Det var ikke et alternativ å ikke ta henne med.
Og dette var den beste måten jeg kunne finne på å få henne med...

Det meste begynner å bli klart til jul nå.
Alle julekort er skrevet og sendt.
Alle gaver er kjøpt og pakket inn.
Det er bare tre gaver igjen som skal leveres ut av huset.
I går fikk jeg gjort litt nøye rent, og satt fram julepynten.
To vindskjeve og rare hjemmelagede pepperkakehus står på kommoden i stua. Hennes kommode, som hun hadde tøyet sitt i da hun levde...
Juleantrekkene til mann og barn henger nystrøkne og klare.
Vi kjøpte juletre i går, og fikk det på fot i dag.
Det skal pyntes i morgen.
I dag har jeg laget litt julepynt med de to store barna, med julemusikk på full guffe på stereoen.
Jeg kokte nissegrøt til lunsj i dag.
Mannen og jeg har sett Love Actually, fast tradisjon før jul.
Nå ser ungene og jeg Home Alone, en film vi også må gjennom etpar-tre ganger i løpet av adventstiden.

Jeg har gjort det jeg kan nå.
Resten er ute av mine hender.
Julen kommer nå, enten jeg er klar eller ikke.
Mellom mandag morgen og fredag morgen skal jeg jobbe 49 timer.
Og når jeg kommer hjem er alt over, som vi har ladet opp til så lenge nå.

Det er nesten til å le av, hvis det ikke hadde vært så innmari stusselig.

Julestemningen lar fortsatt vente på seg

2009-12-14T20:54:00.000+01:00

Det er nå bare 10 dager til julaften, og ting faller på plass litt etter litt. I helgen fikk vi endelig lys på tuntreet, jeg har vært på julebord, jeg har ni-spilt julemusikk på full guffe hele helgen, bakt pepperkaker, vært på "Reisen til Julestjernen" på teater, skrevet alle julekortene, og kommet et langt skritt videre når det gjelder julegaver. Det er faktisk bare småplukk som gjenstår med gavene nå. Vi rydder og rydder så smått. Min snille mamma har sagt hun skal hjelpe meg med julerengjøringen. Denne uken må julepynting stå i fokus. Det blir jul i år også.

Men julestemningen lar vente på seg. Er det på grunn av henne, som ikke er her i år? Er det fordi julen fra nå av og for alltid må feires med tomrommet etter henne rungende i hjertet og gnagende i magen? Eller er det på grunn av jobben, at førjulstiden og ikke minst julaften blir ødelagt av mange og lange vakter? Jeg sitter på jobb nå, faktisk. Og akkurat nå er det 8 måneder siden den siste kampen hennes startet. 8 måneder siden begynnelsen på slutten. 8 måneder siden den lengste og forferdeligste natten i mitt liv, som endte med at min tapreste vakreste lille prinsesseskatt måtte gi slipp på livet... Det blir en ny lang våkenatt i natt, med vonde, vonde minner...

Om bare noen timer er det 8 måneder siden jenta mi døde fra meg, og med henne døde en del av meg for alltid. Enda så godt jeg visste med fornuften at hun aldri ville bli frisk, at hun aldri vile kunne få det bra her i verden, så hadde jeg likevel et håp. Irrasjonelt. Javisst. Tåpelig. Utvilsomt. Men til det aller siste brant en flamme av håp i hjertet mitt, et håp og en drøm om et mirakel for min altfor hardt prøvede jente, i mine drømmer ble hun frisk, og kom løpende mot meg i en grønn eng, mens hun lo og kastet seg om halsen min...

Men om bare noen timer er det 8 måneder siden hjertet hennes sluttet å slå, og med det sluknet omsider flammen i hjertet mitt. Siden har hjertet vært formørket av sorg, kaldt, vondt. Jeg undres på om jeg noensinne vil kjenne ekte håp igjen, og få en ny varme og udelt glede i hjertet? Om jeg noen gang vil få riktig julestemning igjen?

Blir det jul i år også?

2009-12-09T10:21:00.003+01:00

Julen nærmer seg med stormskritt, i morgen er det bare 2 uker igjen til julaften. Min hektiske hverdag er for tiden enda mer heseblesende, og jeg kjenner presset. Jeg er på jobb til sent hver ettermiddag. Mann og barn krever sitt. Jeg vrir hodet for å finne ut hva som skal kjøpes i gave til familie og venner, løper en runde på handlesenteret etter jobb eller før trening eller mellom fritidsaktiviteter, og får rasket med meg en gave eller to, det er fortsatt mange igjen. Jeg har så vidt rukket å henge opp adventsstjerner i vinduene, og pynte opp litt utenfor inngangspartiet. I år er første gang på lenge at det ikke er lys på grantreet på tunet, men vi har rett og slett ikke rukket å få det i orden. Julekort, får jeg ordnet det i år? Rekker jeg å lage ferdig de hjemmelagede julegavene jeg hadde planlagt? Haugen med klesvask vokser. Støvpølsene ruller. Det blir ikke snakk om noen ekstra grundig rengjøring før jul i år, det får holde med litt ekstra rydding og en vanlig fredagsvask. Tiden løper av gårde og jeg strever med å henge med. Flere lange nattevakter venter før jul. Julestemning har jeg ikke. Alt er bare stress og mas. Det blir en annerledes jul i år.

Jul uten vår vesle nusseskatt.

Jul med henne var for så vidt heller ikke så stas. Hun forsto jo ikke noe av det. Var ikke i stand til å dele forventningen og gleden. Det var utrolig vanskelig å finne på gaver til henne, som hun kunne ha nytte av. Glede seg over gaver klarte hun jo ikke. Men det er likevel så rart at hun ikke skal være her i år. Så vondt at hun måtte dø for å få fri fra alle plager og alt vondt.
Og tanken på hvordan det skulle ha vært, med en frisk snart-fireåring forventninsgfullt springende rundt, spøker i bakhodet… Tro om alt hadde føltes bra da?

Jeg hadde behøvd å være sammen med mine nære og kjære på julaften i år. Jeg hadde behøvd litt ro for sjelen, tid til refleksjon. Men så skal jeg attpåtil jobbe. Klokken 15 på julaften starter jeg, og kommer ikke hjem igjen før om formiddagen førstedag. Årets mests forhatte vakt. Det er selvfølgelig ingen som vil bytte med meg. Det er til å grine av.

God jul, liksom.

I Cried For You

2009-11-06T10:03:00.004+01:00

Without you now I see
How fragile the world can be
And I know you've gone away
But in my heart you'll always stay

I cried for you
And the sky cried for you
And when you went
I became a hopeless drifter

But this life was not for you
Though I learned from you
That beauty need only be a whisper
That beauty need only be a whisper

(Takk til Una, som via sin sorgvakre blogg minte meg på at denne sangen finnes)

Du kan ikke se det

2009-11-01T09:37:00.000+01:00

Du kan ikke se det
hvis du ser meg gå nedover gaten,
at jeg mangler et barn.
Du kan ikke se
at jeg har et hjerte som er knust,
og som aldri vil bli fullstending helt igjen.
Du kan ikke se
at skuldrene mine er tynget
av vonde minner som jeg aldri kan legge fra meg.
Du kan ikke se
savnet som gnager i magen,
klumpen som er sorgen over det som ikke ble.
Du kan ikke se
at det mangler noe i hånden min,
at den skulle holdt i den myke lille handa
til ei nydelig jente på snart fire.

Og spør du meg hvordan jeg har det,
sier jeg nok at jeg har det helt fint.

Noen ganger...

2009-10-26T22:30:00.003+01:00

...når man har opplevd
noe så traumatisk og vondt i livet
som det jeg har

kjenner man seg trist
over å føle seg glad

Dobbel sorg - og lettelse

2009-10-24T12:20:00.000+02:00

Jeg kjenner en stor porsjon lettelse jeg, over at nussejenta mi er død. Noen ganger tenker jeg at jeg omtrent må være alene i verden om å ha slike følelser, og jeg må av og til kjempe mot en liten stemme i øret mitt som prøver å si at ingen mor kan da føle lettelse over å ha mistet barnet sitt!? Men det gjør jeg altså. På mange måter føler jeg at jeg har mistet henne to ganger. Den første gangen var da jeg etter 10-11 uker begynte å skjønne hvor syk hun var, at hun aldri ville bli frisk og at hun aldri ville utvikle seg, da mistet jeg på en måte det friske barnet jeg hadde drømt om, lagt planer for, forestilt meg fremtiden sammen med, gledet meg sånn til å bli kjent med og leve med... Og det utløste en stor sorg hos meg, en sorg som jeg inni mitt hode sammenligner med sorgen man opplever med å miste et barn i dødfødsel eller kort tid etter fødselen. Men samtidig følte jeg på en måte at min sorg ikke var legitim, at jeg ikke kunne slippe den frem, fordi jeg tross alt fortsatt hadde jenta mi hos meg.

Den andre gangen jeg mistet henne, var da hun faktisk døde fra meg. Men da hadde vi levd tre år i helvete sammen, hun hadde vært så syk så syk, med konstant epileptisk aktivitet i det vesle vakre hodet, og talløse anfall daglig. Hun kunne ikke spise selv, ikke svelge, all mat fikk hun gjennom en knapp i magen, og hun kastet mye opp. Hun slet mye med slim i luftveiene, og var nær ved å bli kvalt mange ganger hver dag, vi måtte være i konstant beredskap for å hjelpe henne å fjerne slim når hun hostet. Hun kunne ikke holde hodet, ikke sitte, ikke bruke hendene, og om nettene måtte hun ha hjelp til å snu seg i sengen. Nesten ikke en dag gikk uten at hun skrek utrøstelig i flere timer, og ingenting jeg som mamma kunne gjøre for henne nyttet, hun lot seg ikke trøste, ikke avlede, ikke berolige. Hun var så stiv i kroppen når hun ikke hadde det bra. Og hun var så stiv så altfor mye av tiden. Mesteparten av tiden følte jeg ikke at hun kjente meg. Hun hadde så alt altfor lite glede i livet sitt, og så altfor mye tomhet, så altfor mye lidelse. Hun sto på dødens terskel mange ganger, men kjempet seg tilbake gang på gang, hun var så uendelig sterk og tapper!

Etter at jeg forsto at hun aldri ville bli frisk, forsonte jeg meg etterhvert på en måte med at det ikke fikk gjøre noe at hun var så annerledes og så svaktfungerende, bare hun kunne få ha et godt liv på sine premisser, uten lidelse, og med litt glede i livet. Men hun fikk ikke det. Jeg ga alt, ofret alt, gjorde absolutt alt som sto i min makt for at hun skulle ha det så bra som mulig. Vi forsøkte alt. Men det var nytteløst, og mammahjertet knustes i tusenvis av biter hver eneste dag som jeg måtte se at jenta mi ikke hadde det bra, og jeg ikke kunne hjelpe. Hun måtte dø fra oss for å slippe vekk fra all lidelsen og alle plagene som dominerte livet hennes, og det er så grusomt. Alt jeg ville, var jo at hun skulle ha det bra hos oss...

Jeg føler derfor at jeg bærer på en dobbel sorg. En sorg som jeg allerede hadde levd med i 3 år, sorgen over det friske barnet jeg ikke fikk, en sorg jeg av en eller annen grunn fortsatt føler at jeg ikke har "lov" å ha, eller burde vært "ferdig med", men som fortsatt gnager meg konstant i hjertet. Og nå sorgen over at min elskede jente er død. At jeg aldri skal få holde henne i armene mine igjen, kjenne varmen hennes, hennes usannsynlig myke hud, hennes bløte brune krøller. Aldri få se de store brune øynene hennes igjen, som oftest var de tomme og pekte hver sin vei, men i små sjeldne øyeblikk var det som å se inn i et bunnløst dyp av hemmeligheter. Aldri mer skal jeg få kose henne, snuse henne på kinnet, av og til smilte hun et vidunderlig, skjevt lite smil når jeg gjorde det. Aldri mer skal jeg få høre den rolige pusten hennes når hun sov, så fredelig hun var da! Og hun var jo så perfekt, når hun sov så alt bra ut. Når hun sov kunne jeg sitte i evigheter og holde henne i en liten myk hånd, høre roen hennes, og suge inn synet av henne, min aller vakreste nusse...

Men samtidig kjenner jeg altså på en enorm lettelse, over at all lidelsen hun måtte bære nå er over, aldri mer skal hun skrike og skrike uten at jeg kan trøste, aldri mer anfall, oppkast, ubehag, stivhet, tomhet. Ting som preget hennes og vårt liv i så altfor stor grad, og som jeg aldri vil savne. Det er så mye jeg ikke vil savne ved det livet hun faktisk hadde. Likevel må jeg jo si at jeg savner henne. Ønske henne tilbake gjør jeg likevel ikke, for det ville bety at hun fortsatt ville måtte leve et liv i lidelse. Den jeg lengter etter er den friske jenta jeg drømte om da jeg bar henne i magen, under hjertet, og som jeg trodde jeg hadde i noen få uker, som jeg har sørget over siden jeg forsto at barnet jeg hadde fått var forferdelig sykt. Det er den jenta som skulle fylt tomrommet som for alltid vil runge lydløst i livet mitt, hver eneste dag, men ekstra sterkt på merkedager som julaften, bursdager, 17. mai, første skoledag... Disse merkedagene sammen med den nussa vi fikk ha i tre år var nemlig aldri noe stas, hun hadde altfor mye plager til det, med henne var hverdagene best.

Og alt sammen gjør ubeskrivelig vondt, både livet hun hadde, det at hun måtte dø, og drømmen om det livet hun skulle ha hatt hvis hun hadde fått være frisk, som jeg tross all fornuft ikke tapte for alltid før hun faktisk trakk sitt siste åndedrag. Sammenflitrede, uadskillelige følelser av dobbel sorg iblandet mye lettelse, det er så overveldende for et mammahjerte, og likevel skal livet altså liksom bare gå videre...

Før og etter

2009-10-18T11:08:00.001+02:00

Fremdeles hender det rett som det er, at jeg etterhvert som dagliglivet utspiller seg, tar meg selv i å tenke at det er første gang jeg gjør eller opplever en eller annen ting siden nussejenta mi døde fra meg. Det var en så skjellsettende opplevelse å miste henne, at nesten samme hva, blir tid og ting målt i "før og etter" hennes død. Her forleden var vi for eksempel på hytta på fjellet for første gang siden vi mistet henne, nylig var vi på vår første fest. Etter som tiden går blir det selvsagt sjeldnere og sjeldnere at jeg befinner meg i en situasjon hvor slike tanker dukker opp, i starten kom de hele tiden. Jeg husker i dagene rett etter at hun hadde sovnet for siste gang, hvordan jeg tok mat ut av kjøleskapet, og tenkte at "denne kjøpte jeg mens hun enda levde". Eller da jeg kledde på meg, og tenkte at forrige gang jeg hadde på meg dette plagget holdt jeg henne inntil meg...

Første gang vi gikk på kino etter at hun døde var tøff, for forrige gang vi hadde forsøkt å se en film måtte vi løpe avgårde midt i filmen fordi de ringte fra boligen om at hun var blitt forferdelig dårlig, hun vant kampen den gangen, men det ble hennes siste seier... Første 17. mai etter at hun ble borte, de to andre barna ble så flotte i festdraktene sine, men den tredje lille festdrakten måtte henge ubrukt. Første gang på jobb. Første joggetur. Første gang jeg møtte visse mennesker. Første gang jeg kom til visse steder. Første gang jeg hørte spesielle sanger. Første gang jeg spiste spesielle ting, kvelden før hun døde hadde mannen min vært og kjøpt min favoritt-junkfood kebabrull som vi skulle ha til kveldsmat, de ble liggende og ble kalde da vi kjempet hennes siste kamp, de ble aldri spist, og etterpå har jeg helt mistet smaken på kebabrull.

De to andre barna har feiret sine første bursdager uten henne, jeg husket hvor god form hun var i på storebrors bursdag i fjor, det vakre bildet vi fikk tatt av henne den dagen henger ved sengen min. Vi dro på vår første sommerferie, tomrommet etter den friske vesle jenta som skulle vært med oss var så stort! At hun ikke skulle være der da vi kom hjem igjen var så sårt.... Første gangen i svømmehallen der hun også pleide å bade. Første gang med frost i gresset.
Første gang. Første gang. Det har vært så mange første ganger etter at hun ble borte. Så sårt, så vemodig...

Og det vil nok fremdeles bli mange første ganger i tiden framover også, for hun er alltid, alltid med meg i tankene...

Et halvt år

2009-10-15T05:25:00.004+02:00

For et halvt år siden trakk du ditt aller siste åndedrag,
min tapreste, vakreste, elskede vesle nusseprinsesse.
Nå er det et halvt år siden jeg hørte pusten din,
kjente hjerteslagene dine for aller siste gang.
Ettermiddagen før du døde var det ingenting som skulle tilsi
at dette ville bli din siste natt.
Du hadde litt feber, og var litt slapp,
men din siste ettermiddag skrek du ikke,
og du satt lenge på fanget mitt
med øret inntil brystkassen min og slappet fredelig av
mens jeg holdt deg i hånden og strøk deg og hvisket til deg.
Jeg husker jeg syntes vi hadde hatt sånn en fin stund sammen
da jeg reiste meg og stelte deg for kvelden for aller siste gang.
Jeg la deg i sengen for å sove for aller siste gang,
sang nattasangene dine for deg for aller siste gang,
kysset deg på kinnet og klemte hånden din godnatt
for aller siste gang...

Epilog:

Så startet den aller siste kampen,
den kom som lyn fra lettskyet himmel.
Vi kjempet tappert sammen for livet du og jeg,
men jeg skjønte at denne gangen ville det bli for tøft for deg,
og at tiden hadde kommet for å gi deg fred.
Du var så sterk, holdt fast på livet
lenge etter at alt håp var ute,
den lengste natten i mitt liv.

Det er et halvt år siden nå,
døden gjorde deg fri til slutt.
Du lever ikke lenger,
men så lenge det finnes mennesker på denne jorden
som har blitt berørt av din hjerteskjærende historie,
din enorme styrke, grenseløse tapperhet og
dine utrolig vakre smil som du av og til klarte å gi oss ~ tross alt,
vil du alltid være elsket, aldri glemt.

Hvil i fred, kjæreste datter....

Det fantes en tid...

2009-10-03T15:54:00.002+02:00

...da jeg trodde jeg kunne klare alt
bare jeg ville det nok.

Jeg tok feil.

Det fantes en tid
da jeg trodde jeg visste
hva motgang var.

Jeg hadde ingen anelse.

Det fantes en tid
da jeg følte optimisme
og håp for framtiden.

Den tiden er for lengst forbi.

Det fantes en tid
da jeg følte meg hel.

Den tiden kommer aldri igjen.

Høst igjen

2009-09-30T09:33:00.003+02:00

I dag er den her, høsten.
Jeg kjente det så vidt i luften i går, og i morges var det frost i gresset.
Jeg skrev en bloggpost om høsten for ett år siden også, og det var så rart å lese den på ny nå.
Hvordan jeg bekymret meg for vinteren, og hvordan den ville bli for min skjøre lille nusseblomst.
Hvordan jeg allerede hadde begynt å tenke fram mot neste høst, denne høsten, og hvor vanskelig det kom til å bli å finne gode vinterklær for henne i neste størrelse, men at jeg aldri turte å kjøpe klær i større størrelser enn den hun brukte til enhver tid, og ha liggende på vent hvis jeg skulle komme over noe.
Hvordan jeg lurte på om hun kom til å leve neste høst.

Og så gjør hun ikke det.
Hun kom seg gjennom sist vinter, min sterkeste, tapreste, vakreste prinsesse, den var så strevsom for henne, med så mye slim i luftveiene, og etterhvert så altfor mye alvorlig sykdom som gjorde henne svakere og svakere.
Jo, hun overlevde vinteren, men måtte gi opp da våren kom, den første skikkelige vårdagen i år var den dagen hun døde.
Dagen før hadde vært grå og hustrig, men bare en halvtime etter at hun sovnet for siste gang, rant en blodrød sol, og dagen som fulgte var mild og lys.

Jeg er glad for at det ble slik. Helt fram til minneseremonien, 9 dager etter at hun døde, var dagene varme og solfylte. Og da alle som kjente henne og var glad i henne samlet seg for å ta et siste farvel med henne, var det i gnistrende sol, med et grønt skjær på trærne, en vakker dag, verdig min vakre prinsesse. Jeg er veldig glad for at det ble slik.
Ikke før dagen etter vårt siste farvel falt det noen regndråper.

Men nå er det altså høst igjen.
Et knapt halvår varte sommeren i år, tenk, snart er det et halvt år siden nusse måtte dø fra oss.
Nå kommer mørket og kulden.
Tiden tikker ubarmhjertig videre.

I vinter skal du ikke streve, elskede prinsesse.

Å ønske seg noe man aldri kan få

2009-09-28T14:22:00.003+02:00

så inderlig, så altoppslukende
så det smerter i kroppen

å bli minnet om det man aldri fikk
det man ikke har lenger
det man ønsker seg mest i verden

men som for alltid vil forbli
et minne, en drøm

sorg
ensomhet
lengsel
savn

et gapende hull
et blytungt tomrom
en rungende stillhet

aldri
vil jeg få
det jeg aller mest vil ha

døden er endelig
håpet er borte

- og livet lever

Tyven tyven

2009-08-15T23:01:00.006+02:00

I dag er det 4 måneder siden døden kom og stjal jenta mi fra meg...

spør ingen ikke noen
suser i stål i ljåen
spjærer åpen himmel
ingen er trygg på engen

skjærer høsten uten blund
uten hvile: blind & stum
snart der så her som lyn
røver øyenstenen din

tyven tyven

finnes ei den bot som bøter
sønderslitte hjerter
ei pardon sparer ingen
hugger ned alle som en

tyven tyven

alle er vi like
for ljåen
hadde han sjel var den en skjæres
røver de som skinner mest

tyven tyven

tyven tyven
røvet øyenstenen
smyger i skyggen
bare vi er igjen

tyven tyven
tok det han fant
alt har vi gjemt
blir aldri glemt

Tre og et halvt år

2009-08-11T22:18:00.004+02:00

I dag er det tre og et halvt år siden nussejenta mi kom til verden.

Om fire dager er det fire måneder siden hun døde.

Jeg kan ikke annet enn å lure på hvordan dagen hadde vært hvis hun hadde vært her og vært frisk.

Eller hvordan den hadde vært hvis hun hadde fortsatt å leve.

En temmelig ubetydelig merkedag, men likevel en sånn dag som mammaer husker på.

Selv om barnet jeg er mamma til, nå bare er et minne - og en drøm,

så blir det store svarte tomrommet som bor i hjertet mitt ekstra tydelig på slike dager.

Ordinary World

2009-07-26T00:51:00.001+02:00

Hva skal jeg blogge om, nå som livet har blitt så vanlig?

Plutselig har vi det som hvilken som helst annen norsk barnefamilie, godt plantet i tidsklemma der mamma og pappa haster til jobb om morgenen mens barna sendes avgårde til SFO, logistikken som skal gå opp med barn som skal hentes, middag som skal lages i all hast, før den ene skal hit og den andre skal dit på diverse fritidsaktiviteter, i tillegg til klær som skal vaskes, hus som skal ryddes og innkjøp som må til, så skal vi voksne helst trene, sosiale relasjoner skal pleies, hus, bil og eiendom skal vedlikeholdes eller oppgraderes, tiden raser avgårde, jeg klarer knapt ha grepet om alt. Når skal jeg få ro til å bearbeide alt som har skjedd? Unntakstilstanden, kaoset, helvetet som de siste 3 årene har vært, som kulminerte i alle foreldres verste mareritt...

Jeg vil ikke at alt bare skal ha vært en parentes. Jeg vil ikke at alt skal ha vært forgjeves! I 3 år ofret jeg alt. Jeg ga alt, men det var likevel ikke nok til å gjøre alt bra, ikke engang nok til å ta vekk lidelsen fra min datters liv. Jeg måtte la henne dø for at hun skulle få slippe fri fra alle smerter og plager, all tomheten, meningsløsheten... Hva har jeg igjen for det, hva sitter jeg igjen med, annet enn en sjel og et hjerte som er skadet for livet? Annet enn grufulle minner etter umenneskelige påkjenninger som jeg aldri vil kunne viske bort? Bare en håndfull vakre minner har jeg, de er meg uendelig verdifulle! Men de kostet så altfor altfor mye, for meg, familien, men ikke minst for min tapreste vakreste nusse, og det er så vondt at alt var fånyttes, alt ble forgjeves til slutt...

På mange måter savner jeg henne, men på mange måter ikke. Jeg savner hennes usannsynlig myke hud, hennes varme små hender. Det overjordisk vakre ansiktet. Øynene, når de ikke var tomme eller sløret av anfall, brune, sjelfulle... Smilet. Stemmen. Det bløte håret, følelsen av krøllene mellom fingrene mine, følelsen av kroppen hennes inntil min, synet av henne når hun sov rolig og jeg kunne ta meg selv i å drømme om at alt kom til å bli bra... Jeg savner ikke anfallene, tomheten som så altfor ofte eide øynene hennes, slappheten i kroppen hennes, den manglende utviklingen. Slimet, pusteproblemene, oppkastet, skrikingen, stivheten når hun var plaget. Alt dette som dominerte livet hennes så altfor mye. Det var så altfor mye vondt, så altfor lite glede, for henne, for oss alle. Det var jo ikke slik det skulle vært! Og så døde hun, og det er ironisk nok ikke det som er det tristeste. Det tristeste er ikke at hun døde fra det livet hun hadde, det var den eneste måten hun kunne få fri på. Det virkelig triste er at hun hadde det vondt mens hun levde, og at ingenting vi gjorde for å hjelpe henne kunne gjøre ting bra. Det triste er at hun ikke fikk bli født frisk, ikke fikk vokse, utvikle seg, begjærlig ta for seg av alle livets muligheter og gjøre verden til sin. Alle drømmer og ønsker jeg hadde for henne, så vakre, så ugjenkallelig tapte...

Er det noen andre som ser det? Det enorme, lydløse, rungende tomrommet etter den vakre 3 år gamle jenta som skulle løpt rundt på plenen mellom storesøsknene sine og lekt og ledd? Stolen som mangler rundt kjøkkenbordet, den tomme plassen i bilen? Hun som skulle fått den søte Hello Kitty-kjolen jeg så på H&M i går og stolt posert som en liten prinsesse? Som skulle sittet på fanget mitt med små lubne armer rundt halsen min og hvisket tulleord i øret mitt... Hun som skulle vokst, lært, mestret, mistet melketenner, begynt på skolen, alle små og store milepæler som er så betydningsfulle når et barn vokser opp? Er det noen andre som tenker på at vi mistet henne to ganger? Vi mistet henne ikke bare da hun faktisk døde, men også da vi forsto hvor syk hun var og at livet ikke kom til å bli slik vi hadde tenkt.

Tomrommet og savnet etter den friske jenta vi aldri fikk har blitt så mye tydeligere nå som nussa vår ikke er hos oss mer. Hun som skulle vært her trer tydeligere fram. Å, som jeg savner denne jenta! En drøm som ble knust er det jeg savner mest, et savn jeg må leve med side om side med 3 års traumer som aldri vil la seg viske ut og som endte med at datteren min døde fra meg, en dobbel sorg og samtidig lettelse hånd i hånd, så overveldende!

Men livet raser videre, et tilsynelatende vanlig liv,
men livet kan aldri bli helt normalt, helt godt, helt vanlig igjen.

Historien om nusse - siste del

2009-06-22T22:42:00.005+02:00

Del en
Del to ble skrevet så langt tilbake som i august 2007.

Dette er tredje - og siste - del...

I løpet av høsten 2007 kom vi oss opp i høyeste ratio på den ketogene dietten. Og den helt store bedringen så vi aldri. Ting var de samme, stabile i sin ustabilitet, det var alltid noe "småtteri", skrikingen, stivheten, utilpassheten, tomheten. Anfallene, oppkast og nesten-kvelninger, infeksjoner, alltid noe, hver gang vi trodde vi kunne senke skuldrene litt og få en relativt stabil tilværelse, så skjedde det alltid ett eller annet som rykket opp i den skjøre balansen vi forsøkte å skape oss. Vi var til stadig oppfølging av dietten på SSE, men EEG-bildet så like forferdelig ut, og i og med at den store effekten uteble, ble vi satt på venteliste for operasjon med innsettelse av vagus-stimulator, vi ble forespeilet ca 6 måneders ventetid.

I løpet av høsten 2007 fikk vi også på plass et mye bedre avvekslingstilbud. Nusse begynte full tid på dagtilbudet. Og fra oktober gikk vi fra 6 til 11 døgns avveksling i måneden, 2 døgn hver uke i 3 uker og 5 døgn med helg den fjerde uka. Det var utrolig godt for oss rundt henne å få frigjort litt mer tid, tid til å gjøre vanlige familieting sammen med de friske barna, tid til å leve litt normalt, selv om den dårlige samvittigheten over å ikke orke/klare å ta seg av sitt eget barn 24/7 stadig lurte under overflaten. Dessuten er det noe med den konstante beredskapen man lever i når man har et alvorlig funksjonshemmet barn som kan havne i akutte kriser når som helst, man slapper aldri virkelig av. Og samtidig som det føltes som om dagene sneglet seg av sted fordi alt alltid var ved det samme, de samme plagene og utfordringene, ingen utvikling, altfor små gleder, så fløy tiden av gårde med oppfølginger, hjelpemiddeltilpasninger og kontroller for alt mulig her og der, og veien fram til noe som kunne ligne på et vanlig hverdagsliv virket fremdeles lang.

I januar 2008 var vi på kurs på Frambu for utviklingshemmede uten diagnose. Og det var en virkelig positiv opplevelse for familien, særlig for søsknene, som storkoste seg med spennende spesialopplegg på skole og i barnehage med leker, turer og bading i varmtvannsbassenget, de fant seg også hver sin lille venn som de lekte og hadde det gøy sammen med. På kveldene var det mange morsomme aktiviteter for barna, disko, film, t-skjortemaling, fakkelvandring og bading, allerede mens vi var der lurte ungene på når vi kunne komme tilbake neste gang. Vi voksne hadde også en positiv opplevelse på Frambu, selv om vår nusse var langt det sykeste/dårligst fungerende barnet. Bortsett fra ei annen lita jente født i 2006 som ikke hadde hatt så mye utvikling, var de andre barna en del større, de kunne gå, noen pratet en del, og klarte mange ting selv. Det var faglig program for de voksne på dagtid, og da var nusse i Frambu-barnehagen med egen assistent. De gjorde virkelig sitt ytterste for å legge til rette for henne, det virket imidlertid ikke som om de var så veldig vant til så dårlig fungerende barn, så det var trygt for oss at assistenter fra dagtilbudet hjemme kom og var sammen med henne. Spesialpedagog og assistenter fra dagtilbudet samt assistenter fra avvekslingsboligen kom også og hørte på noen av foredragene, og det var veldig positivt syntes vi.

Etterhvert fikk vi operasjonsdato for innsettelse av vagusstimulatoren, den ble satt til april 2008. Før det var det viktig at vi fikk gjennomført en ny MR av hodet, fordi metallet i stimulatoren gjør at MR-bilder blir av svært dårlig kvalitet, mange MR- maskiner kan overhodet ikke brukes når man har metall innoperert. Det første forsøket måtte avlyses i siste liten på grunn av en lungebetennelse, og det var på hengende håret at vi fikk gjennomført MR-en før operasjonen, på grunn av mye sykdom hos nusse. Men vi fikk ordnet det til slutt, og bildene viste fortsatt ikke noen forandringer som kunne forklare nusses epilepsi og utviklingshemming. Vagusstimulatoren ble operert inni begynnelsen av april 2008, og de 8-9 første dagene etter operasjonen var de mest fantastiske jenta vår har hatt! Hun var så våken, så kvikk i blikket, det virket virkelig som om hun SÅ verden rundt seg og tok den inn. Hun hadde omtrent ikke noen synlige anfall, skrek ikke, smilte mye, lagde mange lyder, fektet ivrig med armer og ben, det var vidunderlig, og endelig turte jeg å håpe på at jenta vår skulle få en bedre framtid, et liv verd å leve. Men brått og brutalt ble også dette håpet knust, brått snudde alt og hun skrek og skrek i 4 døgn, så var det noen uker med masse skriking og anfall, enda mer enn før, og så var vi tilbake der vi alltid hadde vært...

Så etter vår høyst forbigående opptur i april 2008, fortsatte alt sammen som før, det samme om og om igjen, dag ut og dag inn, men hun var fortsatt ustabilt stabil, ingen større dramatikk utover det vi hadde blitt så vant til å takle, og som for de fleste andre småbarnsforeldre ville opplevdes som forferdelig dramatisk og uholdbart. Men det var vår hverdag. Dette varte omtrent fram til september 2008, da ble hun brått mye dårligere. Hun fikk en lungebetennelse og en voldsom økning i slimproblematikken fra luftveiene, vi begynte med inhalasjoner på forstøver, og måtte raskt øke fra 3-4 daglig til 6-8 inhalasjoner daglig for å holde slimet flytende og i bevegelse, og forsøke å forebygge. Og fra nå av ble episodene med oppkast, slimpropper og akutte blokkeringer av luftveiene med nesten-kvelninger mye hyppigere, beredskapsnivået steg...

Midt oppi dette skulle vi bytte avvekslingsbolig, vi hadde lenge slåss for å få en avvekslingshelg til i måneden, og hadde lenge blitt forledet til å tro at dette var noe bolig og kommune jobbet med. Helt til vi fant ut at det aldri var realistisk at vi kom til å få ytterligere en helg i den boligen vi da benyttet. Da ble det en smule månelyst en stund, og jeg pisket koordinatoren i kommunen til å virkelig begynne å lete etter andre løsninger. Det var meningen at vi skulle få den andre helgen i en bolig i en annen by, før det plutselig dukket opp en ledig plass i en bolig i vår kommune, hvor vi ble fortalt at vi kunne få så mange døgn vi ville. Så fra september 2008 fikk vi en helg til i tillegg til det avvekslingstilbudet vi hadde hatt fra før, og nå begynte det endelig å føles som skikkelig avveksling, vi måtte ikke lenger krampaktig presse alle mulige aktiviteter som nusse ikke kunne være med på inn på den ene helgen, ikke lenger alltid dele oss. Dessuten var de i den nye boligen helt innstilt på å følge opp avvekslingsvedtaket vårt i forbindelse med sykehusinnleggelser, noe vi hadde slåss lenge for å få til i den gamle boligen, uten å klare få på plass noen tilfredsstillende løsning, slik at vi hadde stått helt uten avveksling når vi var på sykehus. Og det viste seg dessverre å bli nødvendig å benytte seg av denne muligheten flere ganger i 2009.

7. januar ble hun dårlig i boligen, og de valgte å ringe 113 og ta henne med på sykehus, selv om vi nok hadde valgt å være hjemme hvis det var vi som hadde hatt ansvaret.
Og fra 14. januar begynte alt virkelig å gå nedover. Hun ble akutt dårlig på dagtilbudet tidlig om morgenen, fikk kramper som ikke ville gi seg med lange pustestanser og dårlig hjerterytme. Jeg ble tilkalt, og jobbet med henne en stund, men skjønte at dette ikke ville gå over, så vi ringte 113, det kom ambulanse og akuttbil med anestesisykepleier, og hun ble vurdert å være så ustabil at hun kanskje ikke ville klare turen til barneavdelingen. Dermed stoppet vi innom en sykehusfilial som ligger mye nærmere, men som ikke tar imot barn, for stabilisering, hun ble intubert, bagget hele veien til det store sykehuset, og kjørt rett på intensiv og lagt på respirator.

Minnene fra den forferdelige sykehusrunden i mars-april 2007 vellet tilbake, og etter den omgangen hadde jo pappaen og jeg egentlig bestemt at nussa vår ikke skulle utsettes for noe slikt igjen. Men nå var vi altså der på nytt. Vi ba derfor om å få snakke alvorlig med legene, og hadde Den Store Samtalen, den som alle foreldre til syke barn frykter, den om hvor mye som skal gjøres for barnet i akutte situasjoner... Og vi ble i samråd med legene enige om at nussa vår aldri mer skulle legges på respirator, eller få elektrosjokk på hjertet ved hjertestans. Det ble noen nervepirrende timer idet hun skulle våkne fra narkosen, ville hun fortsatt ha kramper, ville hun puste selv, ville dette være slutten? Men jenta vår var så sterk så sterk, hun våknet uten de forferdelige krampene, og hun pustet selv. Typisk nok ble rekonvalesensen hennes forlenget fordi hun ble smittet med et gastroenterittvirus på sykehuset, og måtte tilbringe en uke på isolat med intravenøs behandling for elektrolyttforstyrrelser.

Ikke lenge etter utskrivelsen ble hun på nytt alvorlig syk med en kraftig lungebetennelse, men med forrige innleggelse friskt i minne, og overhengende fare for å bli smittet av nye virus på sykehuset, valgte vi å bli hjemme, og hun kjempet seg gjennom nok en gang.

Akkurat da vi trodde vi kunne senke skuldrene litt igjen ble hun på ny akutt syk, 26. mars sluttet hun å puste igjen, hun var på avveksling og mannen og jeg satt i kinosalen da vi ble oppringt. De i boligen hadde ringt 113, ambulansen kom og hentet henne, og da vi kom fram til sykehuset pustet hun ingenting. Denne gangen sto det jo i journalen at hun ikke skulle intuberes, og beredskapsnivået da de tok henne imot var katastrofalt lav, det var jo ikke slik at vi mente at det ikke skulle gjøres noe! Men legene kom på plass etterhvert, og ga henne en sjans til å hente seg inn igjen med intravenøs væske, medisiner, suging og bagging med oksygen, og blodverdiene som var helt forferdelige da vi kom inn ble langsomt bedre. Og som ved et mirakel begynte hun å puste igjen selv! Legene hadde gjort det de kunne uten å intubere, og nå fikk vi klar beskjed om at det var opp til henne, sluttet hun å puste igjen ville de ikke gjøre mer. Hun lå bevisstløs med oksygen i halvannet nervepirrende døgn, så slo hun øynene opp, som om ingenting hadde skjedd.

Det var slik med henne, ting skiftet så utrolig raskt! I påsken 2009 var hun i avvekslingsboligen, mens vi andre dro til fjells og sto på ski. Vi hentet henne hjem om kvelden første påskedag 12. april, hun hadde hatt det relativt bra mens vi var borte. Mandag andre påskedag var hun forferdelig grinete og utilpass, men slike dager hadde vi jo innimellom. Natt til tirsdag 14. april var urolig, og på morgenkvisten fikk hun feber, men det skjedde jo rett som det var til vanlig også. Så vi dro avgårde til vagusjustering på SSE som planlagt, hun var noen timer på dagtilbudet, og selv om hun hadde feber og var litt slapp, hadde vi en fin ettermiddag hjemme med mye kos på fanget. Hun ble lagt som vanlig, hadde fortsatt litt feber så hun fikk Paracet. Mannen hadde dratt for å kjøpe takeout-kveldsmat til oss og jeg satt i stuen, da jeg plutselig syntes pusten hennes begynte å høres så rar ut...

Jeg gikk inn til henne litt før ni, og fant henne i et slags epileptisk GTK-anfall. Tittet litt på klokken og hadde akkurat bestemt meg for å gi krampestillende medisin, da hun sluttet å puste. Og denne gangen var det ikke aktuelt å ringe 113. Denne gangen ville vi ikke utsette henne for ambulansetur, skarpe lys, mange fremmede mennesker, bagging, mange nålestikk, men nusse skulle få en fair sjanse. I over tre timer jobbet vi, hun og jeg, jeg ga henne munn til munn, oksygen og Epistatus, sugde slim, ga Stesolid og mer Paracet og mer Stesolid. En periode så det litt bedre ut med pusten, men krampene ville ikke gi seg. Nesten halv ett om natten bestemte mannen og jeg, etter løpende vurdering, at nå hadde nusse strevet og lidd nok, nå var tiden kommet for å gi slipp. Så vi skrudde av oksygenet og pulsoksymeteret og satte oss i sengen med nusse på fanget mellom oss. Nå hadde tempen hennes steget til 42, og hun krampet og krampet, men pustet tungt og kraftig. Hun klarte likevel ikke å få nok oksygen til den lille kroppen og var helt grå i huden, men hun var så sterk så sterk! Gjennom natten, i fem timer, holdt vi henne, strøk henne, pratet til henne, spilte musikk, tørket svetten av henne, skiftet bleier, ga henne litt vann, og et par runder til med Stesolid, hun var heldigvis aldri ved bevissthet, jeg håper, tror aldri at hun merket noe. Og klokken 05.25 den 15. april 2009 hadde den vesle men å så sterke kroppen hennes fått nok, og hun trakk sitt siste åndedrag samtidig som hjertet stoppet, liggende på det myke lammeskinnet sitt i den store sengen midt mellom mammaen og pappaen sin, de to som elsket henne høyest, og som endelig måtte innse at vi måtte gi slipp for at jenta vår skulle bli fri fra all lidelse og alle plager.

I grålysningen, mens fuglene kvitret utenfor vinduet, sovnet hun inn. Vi stelte henne, vasket henne, gredde håret hennes pent og satte det opp i to små tutter slik hun pleide å ha det, og tok på henne en ren rosa ullpysj som vi innbilte oss at hun likte å ha på, og små rosa ullsokker. Så la vi henne til sengs, det var nesten som om hun bare sov. Og idet hun startet på sin siste hvile, rant en blodrød sol...

Hvil i fred fri fra alt som var vondt,
vår sterkeste, tapreste, vakreste skatt,
sov sorgenfri i evigheten...

Magnificent

2009-05-20T17:22:00.003+02:00

Only love, only love can
leave such a mark

But only love, only love can
heal such a scar

Hun var aldri min

2009-05-04T22:16:00.003+02:00

Hun var aldri min,
den vakre vesle skapningen
jeg fikk låne en stakket stund.
Jeg elsket henne så inderlig høyt,
med slik en hjerteskjærende smerte,
så altoppslukende, så intenst,
hun krevde alt, men det var ikke nok.
Jeg eide henne ikke
slik hun eide meg.

Kun i de ni månedene
jeg bar henne under hjertet
var drømmen om henne virkelig min.
Gleden, forventningene, framtiden, lykken,
for godt til å være sant.
Jeg kjente at det glapp alt idet hun ble født,
forsøkte å klamre meg til drømmen,
men den pulveriserte
og rant vekk mellom fingrene mine
ettersom tiden gikk og marerittet ble virkelighet.

Sorgen over tapet av et liv
startet lenge før hun forlot denne verden,
da drømmen om henne ble knust
og tilværelsen ble verre
enn det frykteligste mareritt.
Hun plagdes så tappert, var så uendelig sterk.
Jeg ga alt, men det var ikke nok.
Lidelsen eide henne
og jeg slapp ikke inn.

Døden lot seg bare lure så mange ganger,
og til sist klarte jeg ikke jage den på flukt
uten at den tok med seg
henne som jeg elsket så høyt
men som jeg aldri virkelig eide.
Hun som fikk en så stor bit av min sjel
og som tok den med seg da hun dro,
den eies nå av døden,
hun eies nå av døden,
ugjenkallelig.

Hun var aldri min,
og alt jeg elsket, alt jeg gråt,
alt jeg ofret og alt jeg ga,
for å forsøke å redde stumpene
av drømmen jeg hadde båret
og gi henne et liv verd å leve
var ikke nok
til at hun kunne bli i denne verden.
Det var døden som vant
og det eneste jeg har igjen
er en håndfull vakre minner,
en uendelighet av sorg og savn,
og et hjerte som for alltid vil mangle

henne.

Kveldssang

2009-04-28T12:23:00.002+02:00

Så rart at dagen alt er over, lille venn,
nå skal jenta sove godt.
Ute er det mørkt og vått.
Bamsen tasser hit og dit.
Mor og far har hatt ei stri,
de har gitt så fin ei tid
til veslebarnet sitt.

Så underlig at kvelden alt er her,
nå skal jenta sove.
Livet er en kronglet vei,
sorgen er så tung og lei.
Snart skal fløyta låte,
det gjør godt å gråte.

Så underlig når natta banker på,
mor og far skal vandre.
Det skal du og det skal jeg
og det skal alle andre.
Natta er vår siste venn,
alle sammen går mot den.

Så rart du har sovna alt
så lita som du er.
Og det er underlig
hvor mye du fikk sagt.
Og tenk at nettopp du
fikk stanse oss ei stund,
og planta nye tanker i vår lund.

Alf Prøysen