torsdag 28. juli 2011

De ensomme

I jobben min møter jeg mange gamle mennesker, i sårbare livssituasjoner. Hver og en er et individ med en historie som jeg til en viss grad må sette meg inn i, men i en travel hverdag er det ikke alltid tid til å sitte ned og lytte til alt de sikkert kunne fortalt. Men enkelte er lettere å komme i snakk med enn andre, noen mennesker har en slik innvirkning på meg at jeg får ekstra lyst til å høre mer, og noen historier brenner seg fast. Som den utenlandske jøden som ble tatt av nazistene som ung og sendt i konsentrasjonsleir i Nord-Norge under 2. verdenskrig, han hadde jobbet på Blodveien og sett kameratene dø. Han fikk de frykteligste psykiske traumer, men klarte seg med livet i behold, og klarte å skape seg et lykkelig liv og etablere sin egen lille familie i Norge etterpå. Og  i en alder av nærmere nitti var han fortsatt full av vilje og lyst til å leve videre. Han klarte vi å hjelpe, han gikk det bra med, han har det bedre nå. Han er en sånn som jeg kjenner virkelig varme for i hjertet mitt når jeg tenker på ham.

Så er det de menneskene som sier lite eller ingenting, fordi de ikke kan. Der blir man ofte nødt til å forske litt for å finne ut hva slags bakgrunn de har. Som han som i en alder av over åtti hadde tilbragt hele sitt liv alene, først på barnehjem uten nære slektninger, så alene som voksen, nå alene som gammel. Hvordan har han hatt det alle disse dagene, årene? Hvem kan fortelle om det nå? Han er en av de ensomme. Det er så mange av de ensomme, så altfor mange! Det gjør meg trist langt inn i sjelen at det finnes så mange der ute som er i sitt livs senhøst, gamle og syke, pleietrengende, og så har de ingen. Kanskje fant de seg aldri en kjæreste å dele livet med, kanskje har de mistet ektefellen. Kanskje kunne de ikke få barn, kanskje ønsket de ikke barn. Noen fikk et barn, men har mistet det. Søsknene er ofte døde, eller gamle og syke selv. De har kanskje en niese eller nevø de ser av og til, noen er så heldig å ha en god venn eller snill nabo, men noen er bare helt, helt alene...

Så lenge jeg kan huske, har jeg tenkt at jeg ikke ville bli en av de ensomme. Kanskje fordi jeg ofte kunne føle meg ensom som barn. Det var liksom aldri noe alternativ å ikke finne meg en livsledsager. Det var aldri noe tema å ikke få barn, og jeg var så heldig at jeg kunne få barn. To herlige, skjønne barn fikk jeg, jeg ønsket meg til og med tre, enda en som var like herlig som storesøsknene, en søskenflokk, en stor familie, liv og røre rundt meg, forhåpentligvis mange barnebarn, kanskje oldebarn, mennesker av meg, rundt meg, til det blir min tur til å forlate livet. Jeg må medgi at i beslutningen om å få barn nummer tre, hadde jeg også tenkt "forbudte" tanker. Hva hvis noe skjedde med ett av barna mine, alt mulig kan jo skje, da ville jeg bare ha ett igjen... Livet hadde allerede da vist meg hvor brått og uventet ting kan skje, jeg hadde bare ikke opplevd det på nært hold. Men hadde altså likevel rekflektert såpass mye rundt dette at jeg tenkte at hvis jeg derimot hadde tre barn, selv om jeg selvsagt ikke tenkte at jeg da ville ha en å miste, ville jeg fortsatt ha to igjen hvis noe skulle skje med en av dem, de ville fortsatt ha hverandre...

Hvis jeg hadde vært en overtroisk person ville jeg i etterkant sikkert sagt at det gikk troll i ord. For det skjedde noe med ett av barna mine. Nummer tre, den minste, vakreste, mykeste jenta ble født så syk at hun aldri en gang fikk sjansen til å virkelig leve. Tross at hun levde i over tre år gjorde sykdom og plager at hun aldri fikk bli kjent med familien sin eller ta del i verden, livet. Hun levde i en boble av anfall og ubehag som ingen klarte å trenge skikkelig igjennom, og hun aldri klarte å slippe ut fra, før døden gjorde slutt på alle hennes prøvelser. Hun levde tre år i lidelse og ble revet fra meg, et scenario jeg aldri i min villeste fantasi kunne forestille meg før det faktisk var en realitet. Som terrortragedien 22. juli 2011, som heller aldri noen kunne drømme om at var mulig, før det allerede hadde skjedd. Og jeg føler sånn med de som sitter igjen. Alle som har mistet det umistelige. Jeg håper ingen blir sittende alene med denne sorgen. Jeg håper så inderlig at ikke denne tragedien, i tillegg til det enorme tapet og savnet de etterlatte føler nå, har dømt noen til å ende opp som en av de ensomme.

Jeg vil ikke bli en av de ensomme. Jeg vil ha ei hand å holde i når jeg blir gammel. Min egoisme gjorde at jeg satte ei uskyldig vakker lita jente til verden selv om jeg allerede hadde to fantastiske barn, og dermed dømte jeg henne til et liv i helvete og en tidlig død. Hvis jeg hadde vært religiøs hadde jeg sikkert tenkt at det var en straff for min egoisme. Nå er jeg ikke religiøs, og jeg nekter å godta at det skulle være noen som helst mening i at datteren min ble født syk og måtte dø, nekter å akseptere at det skulle kunne være en straff for noe jeg hadde tenkt eller gjort. Men en straff ble det likevel, jeg dømte henne til døden og meg til evig savn, og det kommer nok til å føles som en straff hver eneste dag resten av livet. Selv om jeg forsøker å leve videre så godt jeg kan, så må jeg leve med sorg og savn, og ekstra bekymringer for at noe skal skje med de to barna som fortsatt er hos meg.

Livet har lært meg at vi må verdsette det vi har, vi vet aldri hva som vil skje i neste minutt, og plutselig kan livet være snudd opp ned på måter vi aldri kunne forestille oss. Det som skjedde sist fredag har vært en grusom påminnelse om nettopp dette. I avisene skrives det om at Norge mistet uskylden da bomben gikk av, jeg mistet uskylden min da jeg forsto hvor syk datteren min var. Verden er uberegnelig, nådeløs, og mest av alt har jeg lyst å bare knuge barna mine for alltid, aldri slippe dem av syne! Hver gang de sykler avgårde, til skolen, til venner, drar avgårde, ut i verden på eventyr, hvisker en liten stemme nesten uhørlig i bakhodet "tenk om noe skjer, tenk om dette er siste gang du ser dem, tyven tyven". Nå er dette en realitet for de etterlatte etter terroren, og jeg blir fysisk kvalm av å tenke på hvordan de må ha det.

Norges befolkning har svart på terroren med kjærlighet, varme, omtanke, omsorg og fellesskap på tvers av rase, tro og politisk ståsted. Og det er det beste vi kan gjøre. Selv om de etterlatte nå synes det er helt absurd og ufattelig at livet og verden går videre, så gjør den det. Men det ville være respektløst overfor de døde om vi ikke tok lærdom av det som har hendt. Så klart skal arbeidet for et åpent, fritt og demokratisk Norge fortsette, men viktigere er kjærlighet, samhold, vennskap og varme mellom mennesker. La oss håpe det blir mer av dette i Norge nå, så vi får færre ensomme i framtiden.

søndag 24. juli 2011

De siste dagers forferdelige hendelser

Som resten av Norges befolkning er jeg dypt og inderlig rystet over hendelsene som har utspilt seg siden fredag 22. juli 2011 kl 15.26, da en gal, gal mann iverksatte en plan så forrykt, grusom og slu at det ikke er til å fatte at det er mulig. Bildene av Regjeringskvartalet, forvandlet til en slagmark har brent seg fast til netthinnen. Den relative "lettelsen" over at dødstallet etter bombingen av Regjeringskvartalet tross alt ikke ble høyere, når det kunne gått så mye mye verre dersom alle ansatte hadde vært på jobb en annen dag, på et annet tidspunkt, ble avløst av det kvalmende sjokket over hvor mange ungdommer som kaldblodig var slaktet ned på Utøya.

Jeg har sittet klistret til TV- og PC-skjermen store deler av tiden, sett nyheter og lest nettaviser, nasjonale, lokale, internasjonale, oppdatert igjen og igjen etter nyheter, lest og lest alle nye artikler, forsøkt å forstå, men det går ikke. Selv om det hos meg som hos mange andre var min første innskytelse, fikk jeg tidlig mistanke til at det likevel ikke var en islamistisk gruppe som sto bak handlingene, det var for mange elementer i hendelseskjeden som ikke stemte, blant annet valg av tidspunkt, men ikke minst den kaldblodige nedslaktingen av uskyldige ungdommer på sommerleir. Jeg tenkte tidlig tanken om at høyreekstreme kunne stå bak, men likevel kom fasiten fullstendig overrumplende, hvem skulle trodd at én mann kunne skape slik terror...

Logikken bak handlingene er forsåvidt gjennomført og koherent i seg selv, men så forkvaklet at det rett og slett ikke går an å fatte hvordan denne norske, blonde gutten kunne ende opp der han er i dag, med minst 76 menneskeliv på samvittigheten. Hvordan ble øynene hans så kalde og harde? Hvordan kunne han så kynisk få seg til å rolig og behersket gå rundt og plaffe ned så vanvittig mange uskyldige barn og ungdommer? Se dem i øynene, høre dem skrike og be for sine liv, lokke dem fram med løgner om at de var i sikkerhet, så skyte dem i ryggen mens de prøvde å flykte... Mediene hevder det er det grusomste massedrapet i verden, den verste skytetragedien utført av én person i fredstid i moderne historie, det er meget mulig. Og så er han stolt av det.

Dette 1500-siders manifestet han la ut på nettet rett før massakren startet, det drypper av iskald galskap, en patetisk narsissisme og ekshibisjonisme, en sluhet og ikke minst en feighet som vi aldri har sett maken til her i Norge. Han ser seg selv som en helt, han vil ha så mye oppmerksomhet i media som overhodet mulig, og dessverre har han langt på vei lykkes i sin forskrudde plan. Ansiktet hans er overalt, på TV, i aviser og på nett. Han sier han vil ha et åpent fengslingsmøte, for å forklare seg for verden. Han vil bruke rettssaken som en propagandamulighet, som en talerstol for hele verden for å forfekte sine skrudde tanker, for å så forrykte ideer i andre vulnerable sinn.

Jeg håper han ikke får oppfylt disse ønskene. Norges frihet og demokrati har blitt angrepet på en måte så nedrig at ingen kunne tro at det var mulig før tragedien allerede var en realitet. En samlet politisk ledelse har framholdt at vi ikke må la dette kneble oss, ikke la dette hindre oss i å dyrke vår ytringsfrihet, ikke la dette ødelegge vårt åpne samfunn, ta fra oss friheten vår. Jeg stiller meg helhjertet bak dette, og tror den beste måten vi kan gjøre dette på framover er å kneble denne galningen. Han har fått altfor mye oppmerksomhet som det er. La politiet gjøre sitt arbeid, fullføre sin etterforskning i fred, la oss få fram alle fakta så de pårørende få sine svar, men la oss ikke vie mer mediaoppmerksomhet og spalteplass til denne mannens sinnsyke manifest, hans forrykte tanker og forskrudde ideer. La rettsaken gå for lukkede dører, la ham aldri komme til orde mer. La oss overse ham, ignorere ham, tie ham ihjel! Måtte han aldri aldri få noen å snakke med resten av sitt liv!

La oss i stedet fokusere på de altfor mange som mistet livet i denne meningsløse tragedien, og hedre deres minne ved å fortsette å la Norge være et fritt, åpent, fredelig og demokratisk land. Mine tanker går i disse dager til de omkomne i denne tragedien, så mange engasjerte, entusiastiske unge mennesker som ble frarøvet sine liv og sin framtid, det finnes ikke ord som kan beskrive hvor grusomt det er. Må de hvile i fred! Spesielt går tankene mine til de som overlevde dramaet, de har vært gjennom en ufattelig og umenneskelig påkjenning og hver og en har fått uutslettelige psykiske skader, noen vil dessverre være ødelagt for livet. Jeg tenker på alle de etterlatte, alle mammaer, pappaer, søsken, besteforeldre, annen familie og venner som har mistet det kjæreste de har på en slik grufull og meningsløs måte og må leve videre med savnet, også de med psykiske traumer som vil prege dem så lenge de lever.

Selv om min datter ble revet fra meg på en måte som var brutal på en annerledes måte enn dette, selv om de psykiske traumene jeg fikk i de tre årene jeg levde med henne ikke er av samme karakter, kan jeg ane noe om noe av det de etterlatte må føle. De siste dagers forferdelige hendelser har rippet opp i mange tanker og følelser fra tiden rundt min egen datters død, og gjort det dobbelt tøft å følge medienes dekning av tragedien.

Alle vi som har mistet et barn deler savnet etter det kjæreste vi hadde, og sorgen over den framtiden vi skulle hatt sammen, som nå aldri vil bli. Hjertet mitt blør for alle disse som nå så unødvendig og meningsløst må dele min skjebne, nå må de begrave sine kjære, og så må de forsøke å finne en måte å leve videre. Jeg og mange med meg er levende bevis på at det lar seg gjøre på et vis, og det viktigste nå er at alle som er igjen og som er glad i hverandre søker sammen i sorgen, prater om, minnes og hedrer de døde. Jeg tillater meg å gjengi disse ordene som ble sagt av en overlevende AUF-er fra Utøya i et intervju på CNN:

"Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen..."

 maria mena "Mitt Lille Land" by maria mena

Til Ungdommen (Nordahl Grieg 1936)

Kringsatt av fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn av brød og muld
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menneskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen