søndag 31. januar 2010

Når venner som sliter er langt borte...

...føler man seg så maktesløs.
Når alt man vil er å gi en lang, hard knuseklem,
men bare kan sende cyberklemmer, føler man seg fattig.
Når man vil hjelpe, fikse, ordne, rydde,
men er et helt annet sted, føler man seg ubrukelig.
Når man vil lytte, prate, trøste, gråte sammen med,
og bare kan bidra med ord fra langt borte, føler man seg liten.

Kjære Gøril, ville så gjerne vært der du er.
Skulle så gjerne gjort det jeg kan for at det du nå gjennomgår skulle bli litt lettere,
skulle så gjerne gått den veien du går nå sammen med deg og dele noe av byrden med deg,
jeg har jo gått den før deg.

Tenker så mye på deg.
Og på Jesper, og på nusse.
To av de vakreste, sterkeste, tapreste.
Som måtte ha så altfor mye vondt i livet.
Vi gjorde alt vi kunne, Gøril, virkelig.
Men det fantes ingenting vi eller noen andre kunne gjøre,
for at de skulle få leve lange, gode liv hos oss.
Og de måtte bli hentet av døden for å slippe lidelse og plager.

Hva faen er meningen med slikt?
Man får bare lyst å skrike, hyle, kaste ting, knuse,
rope ut urettferdigheten i at små barn må lide med foreldrene som hjelpeløse vitner, og så dø!
Hvordan skal man klare å leve med noe sånt?
Det går aldri å akseptere at det måtte bli slik.

Og likevel er det ikke noe mer man kan gjøre med det.
For døden er endelig, river bort hjerteskatter,
etterlater bare knuste hjerter,
som for alltid vil mangle en bit.
Så brutalt sant. Så ugjenkallelig.

Det er så vanskelig når venner som sliter er langt borte.
Og det er vanskelig å slite når venner er langt borte.

Nattens klemmer går til Gøril,
og til alle andre der ute som sørger over tapet av et barn.

torsdag 28. januar 2010

Ufattelig vondt...

I kveld går mine tanker til en uendelig vakker, usannsynlig sterk og utrolig tapper liten sjel, som måtte forlate denne verden i kveld.
Du kjempet så tappert, lille venn, men noen kamper er for tøffe for selv de beste blant oss, noen kamper kan selv ikke den aller sterkeste vinne...

For du har vært så sterk, sterkere enn noen kunne tro,
og jeg vet at det er fordi du hadde kjærlighet, uendelig mye kjærlighet fra foreldre som elsker deg over alt i verden og gjorde absolutt alt de kunne og mer til for deg, jeg vet at du kjente det og kjempet deg gjennom krise etter krise for å få fortsette å være hos de som elsker deg så høyt...

Jeg var så heldig å få bli litt kjent med deg, og så heldig å få bli godt kjent med din fantastiske og gode og snille mamma, som jeg har blitt så glad i, og som jeg nå deler en skjebne med som ingen mamma skulle måtte oppleve, å miste et barn.

Det er så vondt og meningsløst og urettferdig og så inderlig inderlig trist, og jeg føler sånn med dem som må fortsette uten sin elskede vesle skatt. Ta vare på hverandre...

"Det led mot aften, din sol gikk ned,
din smerte stilnet, og du fikk fred..."


Sov godt, lille venn, hvil i fred...

tirsdag 19. januar 2010

Engler I Sneen

Jeg er ingen religiøs person. Jeg tror ikke på noe overnaturlig, som sjelevandring, eller et liv etter døden. Jeg ser ikke for meg nussejenta mi som en engel med hvite vinger som sitter og venter på meg i himmelen, og at vi skal treffes igjen når jeg dør. For meg er døden noe endelig.

Men da jeg så denne snekulen i en butikkhylle før jul i fjor, rørte den ved noe i meg. En liten hvit jente-engel med en 3-4-årings ansikt, som står der i den dansende sneen med et hjerte i hendene. Jeg måtte bare kjøpe den, og nå står den der på minnekisten hennes og passer på hjertet mitt, den delen av hjertet mitt som hun eier, som hun tok med seg for alltid da hun gikk ut av tiden...



Denne vakre sangen om engler i sneen,
har også kommet til å bety mye for meg etter at hun døde:




engler i sneen har sin egen sang
når natta er som svartest
synger de om soloppgang
jeg sto i skyggene i regn og vind
jeg var en fremmed til du åpnet deg og lot meg inn
jeg sto alene helt til du steg frem
jeg var en hjemløs men du gjorde meg til et hjem
du ga meg varme da alt var grått
englene i sneen har sin egen sang for folk som oss

så hold meg bli hos meg og vær her
sov hos meg og vær her
som flyktning og elsker og venn
og la meg bli til en del av deg
låne kropp og sjel av deg
til himmelen revner igjen

englene i sneen vender hjem

engler i sneen har sitt eget liv
de synger om vintern men når våren kommer visner de
engler i sneen har sin egen sang
de synger at alt som lever her og nå tar slutt engang
engler i sneen lager sang av vind
de synger for hvem som helst som åpner seg og tar dem inn
engler i sneen synger uten kor
og når våren kommer går de uten svik og uten spor

så hold meg bli hos meg og vær her
sov hos meg og vær her
som flyktning og elsker og venn
og la meg bli til en del av deg
låne kropp og sjel av deg
til himmelen revner igjen

englene i sneen vender hjem
englene i sneen vender hjem
og englene i sneen vender hjem

torsdag 14. januar 2010

Dårlig tradisjon

De siste månedene har det visst oppstått en dårlig tradisjon.
Både i august, september, november, desember og nå også i kveld har jeg den 14. og natt til den 15. sittet våken på jobb og hatt tid til å tenke - 4 måneder, 5 måneder, 7 måneder, 8 måneder og i dag 9 måneder tilbake i tid, på min kjære nusses siste kamp, hennes siste kveld og natt her på jorden.

Tenk at det har gått 9 måneder. Like lenge som jeg bar henne inni meg, ventet, drømte og lengtet. Og så ble alt så totalt annerledes enn jeg noensinne kunne ha forestilt meg, heldigvis, må jeg jo si. I stedet for å få oppleve den fantastiske lykken det er å få et friskt barn, ble livet et mareritt, for henne, for meg, for hele vår lille familie.
3 år, 2 måneder, 3 dager, 22 timer og 12 minutter i helvete fikk hun. Og nå er det straks 9 måneder siden hun gikk ut av tiden, og livet på en måte liksom ble vanlig igjen.

Alt sammen er utrolig overveldende å forholde seg til. Hvor syk hun var. Drømmene og framtiden vi tapte. All lidelse vi alle måtte leve. Det at hun faktisk døde. At jeg resten av livet må leve med ett barn for lite, og dype sår i sjelen etter tiden med henne, som nok aldri vil forsvinne helt.

Jeg sitter her våken på jobb og har altfor mye tid til å tenke på den forferdelige natten for 9 måneder siden. Og konstaterer med et blikk på arbeidsplanen at denne vonde tradisjonen fortsetter, om akkurat en måned sitter jeg våken på jobb igjen. Og i mellomtiden kommer fødselsdagen...