Öppna Landskap

Jeg drømmer om frihet fra alt som er trist og vondt.

Jeg drømmer om en gang på ny å kunne føle meg fri i sjelen.

Jeg ønsker meg fred og ro i sinnet.

To og et halvt år

Jeg klarer ikke la være å tenke på at det er en liten merkedag i dag, i dag er det to og et halvt år siden nusse ble født. To og et halvt år i helvete. To og et halvt år med lidelse - anfall, fjernhet, smerter og tomhet for den ufattelig vakre vesle jenta. To og et halvt år der min drøm om det som skulle bli, har blitt knust igjen og igjen, mangfoldige ganger hver eneste dag. To og et halvt år med sorg og fortvilelse i hjertet, over alt min vakreste nusse ikke fikk bli. Et halvt år siden toårsdagen, enda et halvår hvor hun ikke har fått det noe bedre, tross både vagusoperasjon, medisinjusteringer og nye medisiner. Tiden går.

To og et halvt år. Jeg hadde sikkert bemerket dagen hvis hun hadde vært frisk også. Gjort storesøsknene oppmerksomme på det, nevnt det for mannen, en gladvemodig tanke om hvor fort tiden hadde gått og hvor stor og selvstendig hun allerede hadde blitt, mammas siste baby i ferd med å orientere seg ut mot verden, to og et halvt år gammel, løpende, leende, pratende, syngende, lekende, nysgjerrig og lærende, kanskje allerede bleiefri. En gladvemodig tanke på en ellers helt vanlig dag i et hektisk, men ellers ganske så bekymringsfritt småbarnsmammaliv. Det er nok sånn den hadde vært da, to-og-et-halvtårsdagen.

To og et halvt år. 912 dager. Ikke lenge i det hele tatt, i den store sammenhengen. Men det er hele hennes liv. Hele hennes triste, miserable liv. For 912 dager siden, for to og et halvt år siden ble hun født til et ødelagt liv. Og enda hun er fullstendig uskyldig, stakkars vakre liten, tok hun flere andre liv med seg. For to og et halvt år siden døde en del av sjelen min. Noe gikk i stykker for alltid. Men tiden går.

Ferien over

Så var sommerferien helt slutt.
Fredag ettermiddag hentet vi nusse fra ferieavvekslingen, etter nettopp å ha kommet hjem fra en hektisk men opplevelsesrik feriereise.

Jeg skulle ønske jeg hadde blitt gladere for å se henne igjen, etter 12 dager borte fra henne. Jeg skulle ønske jeg hadde savnet henne mer. Jeg skulle ønske det flyktige gjenkjennelsessmilet hun smilte da hun hørte stemmen min hadde gjort meg varmere om hjertet, hadde føltes godt lenger. Men det varte så kort. Og etter 10 minutter hjemme var det som om vi aldri hadde vært borte.

Ferien er over, og jeg er så sliten. Sene kvelder, tidlige morgener, hektiske dager, dårlig søvn på luftmadrass i et kvelende varmt telt, og på en klumpete gammel campingvognsofa. Og rett hjem til totalt hjelpesløse nusse, som vekker meg mangfoldige ganger hver natt, må snus, trenger smokken, hoster og må ha hjelp til å fjerne slim, eller bare finner ikke roen. Jeg trenger å HVILE, sove... Men ferien er over, nå er det ett år til neste sommer. Og været bærer allerede bud om høst.

Forhåpentligvis har barna fått mange gode opplevelser og minner å leve på når det går mot høst og vinter og mørkere tider. For denne ferien var hva de trengte, på deres premisser, ikke mine.