I've Got The Blues

I've got the blues - dum-du-du-du-dum
I've got the blues - dum-du-du-du-dum
I've got the jegmåttesendemintoårgamledatterpåinstitusjoni dagforatjegskalfådrattpåferie blues - dum-dum-du-dum

I've got the blues - dum-du-du-du-dum

I've got the blues - dum-du-du-du-dum

I've got the vikanaldrifinnepånoesammensomenfamiliealleseksfordinusseersåinnmaridårlig blues - dum-dum-du-dum

I've got the bluuuuuuuues

ooooh yeah

I've got the BLUES

Det skulle ikke vært sånn

Det skulle ikke vært sånn, at jeg snakker til deg, og aldri får noe svar. At du aldri har krefter nok, til å vise at du kjenner meg, i mer enn et par små sekunder av gangen, en sjelden gang. At jeg aldri skal få kjenne at du gir meg en klem, aldri kjenne de små barnearmene dine knuge meg om halsen, aldri kjenne hånden din stryke meg på kinnet, aldri få høre deg kalle meg mamma.
Det skulle ikke vært sånn, at du ikke skal få oppleve alt hva verden har å tilby, at du lever fanget i en konstant elektrisk storm, med en hjerne som aldri får utvikle seg, men med en kropp som bare vokser og vokser, slapp og hjelpeløs, og blir skjev og forkrøplet av å aldri bli brukt.
Du skulle ikke måtte plages, uten at vi kan hjelpe, så du må skrike høyt og utrøstelig i timesvis, i kroppslig smerte, frustrasjon, sjelesmerte, angst.

Det skulle ikke vært sånn, og det oppleves så ubeskrivelig, vanvittig, grusomt urettferdig!

Det skulle ikke vært storesøsteren din, som skulle vært den siste til å løpe rundt i de små sommerkjolene du har arvet, leke med dukkene, lekekjøkkenet, prinsessekjolene, perlene, alt jeg tok vare på, da jeg fikk vite at jeg ventet en jente til.
Hun skulle ikke vært den siste, til å danse rundt i de rosa små ballettskoene, ballettdrakten, strutteskjørtet, og svinge seg lettbent til musikken, med englevinger og tryllestav.
Det skulle ikke vært storebroren din, som var den siste til å sove i sprinkelsengen, sitte i sportstrillen, eller begynne i barnehagen, den siste til å lære seg å klatre, sykle, lese og svømme, han skulle ikke være den siste, som jeg skal følge til sin første skoledag.

Det skulle vært deg, og jeg kommer aldri til å slutte å være lei meg over alt du ikke flikk bli.

Det var ikke sånn det skulle blitt,
jeg ville jo så gjerne ha det som med søsknene dine en gang til.
Jeg er så lei for det lille venn, for at jeg satte deg til verden, for dette, for ingenting.
Det er min egoisme, som gjør at du er her,
og se hva det ble.

Alt jeg ville
var å oppleve mirakelet
bare en gang til...

With Or Without You

I can't live - with or without you

SATC (NB! spoilers!)

Fikk endelig vært på kino og sett SATC-filmen i går. Var vel aldri noen blodfan av serien, men fulgte da litt med og syntes det var morsom underholdning. Og filmen plukker ganske visst opp tråden akkurat der serien sluttet, og gir oss den avslutningen alle har lengtet etter. Det kunne jo ikke endt på noen annen måte! Jeg gikk ut av kinosalen, og følte at jeg hadde blitt underholdt i de to og en halv timene filmen varte. Jeg hadde ledd, og blitt litt rørt, men hadde langtfra grått, slik diverse såkalte kjendisdamer kunne melde i den kulørte pressen etter glamourpremieren.

For det hele er igrunn uhyre spesielt, og det skildres en (u)virkelighet så langt fra den de fleste av oss lever i som det nesten er mulig å komme. Alle menneskene så vakre og vellykkede, pengene flyter i ubegrensede mengder, klærne er enda mer spesielle enn tidligere, merkevarene florerer enda mer. Hovedpersonene er mennesker som igrunn har det uforskammet godt!

Og da Carrie stengte seg inne på et luksushotellrom i vakre Mexico i 3 dager etter å ha blitt forlatt ved alteret (igrunn like greit, med den forferdelige blå fuglen på hodet) tok jeg meg selv i å tenke at jeg skulle ønske mine bekymringer var like små. Jeg har vel aldri i noen særlig grad kunnet identifisere meg med noen av personene eller tematikken i serien, men nå er jeg imidlertid plantet i en virkelighet som er så diametralt forskjellig fra de fleste andres at det føles som om jeg befinner meg på en helt annen planet.

Hvis min største bekymring hadde vært at jeg hadde blitt forlatt ved alteret, burde jeg igrunn priset meg lykkelig (selv om jeg sikkert da hadde blitt like knust). Og jeg er lei for at omstendighetene i livet mitt har blitt slik at det dukker opp slike dumme tanker i hodet mitt når jeg egentlig bare skulle koblet fullstendig ut og kost meg med underholdningen.

Sol og sommer

Det er rart hvilken forskjell det er i effekten av sol fra knallblå himmel og deilig sommervarme på humør og sjelstilstand - når man har nussefri - og ikke.

En lang, lat dag ved sjøen, med friske norske jordbær, musikk på øret, en god bok og bare en liten bikini som dekker kroppen, den svale brisen fra havet som gjør at det ikke blir for varmt, og mulighet for svalende bad i forfriskende saltvann... Omtrent det deiligste, mest avslappende og livgivende som finnes, rett og slett vidunderlig! En slik dag har det vært i dag, og det tegner til at de to neste dagene kan bli like fantastiske.

Men på fredag kommer nusse hjem fra avveksling, og da blir sommerværet i stedet en fryktelig belastning, fordi hennes meget spesielle behov for tilrettelegging, tilsyn og beredskap gjør det omtrent umulig å nyte været slik man skulle og burde, ihvertfall ikke uten å dele familien, og da får kosen en vond bismak. Været blir en forbannelse, fordi man så inderlig skulle ønske at alle kunne kose seg og glede seg sammen. Og nå venter 3 uker med stengt dagtilbud.

Sommeren i Norge er så kort, den livgivende solen og varmen så dyrebar. Og vi får mer avveksling - når sommeren er over. For om sommeren skal man ha ferie, må vite, det gjelder alle i Norge det, bortsett fra oss som har omsorg for sterkt funksjonshemmede barn som krever tilsyn 24/7. Mens resten av befolkningen utnytter solen og varmen og samler krefter og gode ferieminner sammen som en familie, og blir styrket til å møte høst og vinter, sliter vi oss totalt ut på en blytung omsorgsoppgave som krever alt og gir ingenting, slik at vi er mer slitne når sommeren er over enn da den startet.

Vanlige familier har 3-4-5 uker hver sommer til å kose seg sammen. I år får vi 12 dager, og da er det uten vårt yngste familiemedlem. Bare som en amputert familie skal vi krampaktig få nyte sommeren i 12 dager, mens vår vesle vakre toåring, som skulle vært med med liv og lyst midt i smørøyet en hel sommer til ende, må sendes vekk på institusjon for at vi andre skal få oppleve i det minste litt av sommeren.

Vil det noen gang bli mulig å ikke være lei seg over alt som ikke ble?